UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
sentrale presseorgan, eller i sin artikkelserie i den ansette borgerlig-liberale avisen Magyar Nemzet 1942-43
som bar den betegnende tittelen Vi tok feil av veien et sted.
Etter 1945 var han blant de første som også offentlig skiftet beite. Han ble da innen kort tid valgt til
formann i den ungarsk-sovjetiske vennskapsforeningen. Fra januar 1946 til september 1948 var han
Ungarns ambassadør i Moskva, senere representant i nasjonalforsamlingen, og i sitt siste leveår medlem av
presidierådet, landets høyeste administrative-politiske organ.
Også Elemér Mályusz, (f.1898) hører til tidens anerkjente historikere. Mest sentralt står hans
samfunnshistoriske studier om 1400- og 1700-tallet.
Det medlem av den ungarske Geistesgeschichte-skole som oppnådde størst anerkjennelse internasjonalt,
var oldtids- og religionsforskeren Károly (Karl) Kerényi (1897-1973). Fra 1934 var han professor ved
universitetet i Pécs, fra 1940 ved universitetet i Szeged og fra 1943 ved universitetet i Zürich. Fra
begynnelsen av 1940-årene samarbeidet han stadig mer intenst med C.G.Jung. Verket Einführung in das
Wesen der Mythologie (Zürich 1942) forfattet de to i fellesskap. I 1943 forlot Kerényi Ungarn, bosatte seg for
godt i Sveits og var der med på å grunnlegge C.G.Jung-instituttet i Zürich. Fra 1948 var han instituttets
forskningsleder. Hans arbeider om gresk og romersk religion, hans tolkninger av den antikke mytologi vakte
oppsikt over hele verden og er utgitt på de fleste kulturspråk. Især gjelder det et av hans hovedverker, Die
Mythologie der Griechen (Zürich 1951). I årene 1934-45, mens nazismen raste som verst i Tyskland, kom
det i stand en livlig og høyst interessant brevveksling mellom Kerényi og Thomas Mann om temaet Romandichtung
und Mythologie (utgitt i bokform i Zürich 1945) som, supplert med deres senere korrespondanse,
utkom i 1960 under den endelige tittelen Gespräch in Briefen (Zürich). – Kerényi var en etterspurt og
populær gjesteforeleser ved bla. universitetene i Bonn, Roma, Oslo (1960, Eitrem-forelesningene) og
Genova. I 1961 ble han også valgt til medlem av Det norske vitenskapsakademiet. Hans lyrisk vakre verker
utstråler en sjelden grad av en fin og opphøyet humanisme som har få sidestykker i vår tids litteratur og
vitenskap. Det er betegnende at hans mer eller mindre konkrete planer omkring 1947-48 om å vende tilbake
til Ungarn måtte strande på en nærmest heftig motstand fra den marxistiske filosofen György (Georg)
Lukács.
Andre fremtredende medlemmer av Geistesgeschichte-retningen var: blant litteraturhistorikerne János
Horváth (1878-1961), fra 1923 professor ved universitetet i Budapest. Han regnes for å ha vært den
ungarske litteraturs betydeligste forsker i vårt århundre. Hans omfattende livsverk ble anerkjent også av
Kádár-tiden, til tross for hans ikke-marxistiske, til tider utpreget borgerlige og konservative metoder og
vurderinger.
Forfatteren og litteraturhistorikeren Antal Szerb (1901-45) som, til tross for at han konverterte, ble på
grunn av sin jødiske avstamning slått i hjel av nazistene, regnes som en av de viktigste fornyere av ungarsk
essay. Hans hovedverk og enestående foretagende, Magyar irodalomtörténet (‘ungarsk litteraturhistorie’.
1.2. Budapest. 1934) har klart å bevare sin popularitet frem til i dag. Det samme gjelder hans romaner og
noveller.
Flere av tidens litteraturhistorikere holdt seg borte fra åndshistorie-skolen, og representerte i stedet ulike
borgerlig liberale og radikale oppfatninger. De fremste av dem var Marcell Benedek (1885-1969), Lajos
Hatvany (1880-1961) og Aladár Schöpflin (1872-1950). Tidens offisielle litteratursyn kom klarest til uttrykk i
verkene til litteraturhistorikerne og universitetsprofessorene Elemér Császár (1874-1940) og Jenő Pintér
(1881-1940). Császár sto på positivismens grunnlag, men var ellers ytterst konservativ. Han publiserte over
30 monografier og et utall av avhandlinger og artikler, og preget ellers ved sitt konstante nærvær på
nærmest alle kulturelle fora tidens litterære liv i betydelig grad. – Pintér fikk på sin side en dominerende
posisjon gjennom sine leksikalsk uhyre rike og detaljerte, gedigne litteraturhistoriske verker. Horthy-tidens
ledende ungarske filosof, Ákos Pauler (1876-1933) var til å begynne med en fremstående representant av
retningen “rene logikken”, men ble senere stadig klarere preget av sin religiøst betingede objektive idealisme.
Retningen Geistesgeschichte hadde imidlertid sine fremste representanter i filosofien i den eklektiske
idealisten Gyula (Julius) Kornis (1885-1958) og i enda større grad i Lajos Prohászka (1897-1963);
sistnevntes kulturfilosofiske hovedverk A vándor és bujdosó (‘vandreren og flyktningen’, Budap.1934) vakte
stor oppsikt i vide kretser og førte til heftige diskusjoner. Tidens internasjonalt mest kjente ungarske filosof,
György (Georg) Lukács tilbragte mellomkrigsårene som politisk flyktning først i Wien, fra slutten av 1929 i
Moskva. Først da ble han i ordets egentlige forstand marxist. Årene i Wien var meget fruktbare. Han
offentliggjorde et utall av teoretiske avhandlinger og aktuelle politiske artikler i tyske og ungarske tidsskrifter.
Det var også i Wien han utga sitt kanskje mest omdebatterte og omstridte verk Geschichte und Klassenbewusstsein
21 (1923), øyeblikkelig kalt “le livre maudit du marxisme”, en milepel i moderne (politisk) filosofi,
21 Svensk utg.: Historia och klassmedvetande. Staffanstorp 1968. Jfr. også Sulyok, Vince: Georg Lukács – og
marxismen, (kronikk i Dagbladet, 12.juni 1970).
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 362 -