UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
etablert rundt de mange varmekildene som var alminnelig kjente lenge før Kristi tid (jfr. Budas romersklatinske
navn Aquincum, av latin aqua ‘vann’). Blant bybefolkningen vant turismen atskillige tilhengere, på
like fot med de ulike sportsgrener, mens andre foretrakk heller å tilbringe fritiden i hovedstandens mange
flotte kaffehus som også var litteratenes og kunstnernes møtesteder. I det hele tatt var disse kaffehus en
egen institusjon i seg selv, et egenartet østerriksk-ungarsk fenomen. Utenom Budapest og Wien fantes det
kaffehus av slik eller tilnærmet lignende karakter kun i Paris og, i mindre målestokk, i enkelte italienske byer.
I mars 1923 ble den første ungarske kringkastingsstasjon satt i drift. Fra 1.desember 1925 har det vært
regelmessige sendinger. Allerede året etter fantes det 60 tusen radioabonnenter. Til utgangen av 1920årene
steg antallet til 300 tusen.
Kulturpolitikk og åndsliv
Når det gjelder mellomkrigstidens ungarske kulturpolitikk, så ble den langt på vei determinert av to kraftige
personligheter: kirke- og undervisningsministrene Kunó Klebelsberg (1875-1932) og Bálint Hóman (1885-
1953) som styrte departementet i årene 1922-31, respektive 1932-42. Selve grunnene ble lagt av grev
Klebelsberg som ved en enorm innsats hadde klart å utbygge folkeskolen (grunnskolen) og middelskolen
(den videregående skole), og samtidig sørge for at den obligatoriske skolegang til fylte 12. år ikke forble en
papirbestemmelse. I hans tid i spissen av kirke- og undervisningsdepartementet ble det brukt mer penger på
kulturtiltak og undervisningsformål enn i årene 1866-1918 tilsammen!
Takket være dette krafttaket sank analfabetismen i Ungarn i mellomkrigstiden til en tredjedel av
førkrigsantallet, mens studentenes antall ble mer enn fordoblet. Med henblikk på de sistnevnte, skapte han
dessuten en generøs stipendieordning som gjorde for de mest begavede studentene mulig å fullføre og
komplettere sine studier ved utenlandske universiteter. De såkalte ungarske instituttene som samtidig ble
opprettet i flere vesteuropeiske byer (i første rekke i Wien, Berlin og Roma), ble ikke bare samlingssteder for
unge ungarske stipendiater (vitenskapsmenn, kunstnere og studenter), men samtidig også kulturelle sentra
som med hell deltok i utbredelsen av ungarsk kultur i utlandet.
Mens Klebelsberg i sitt arbeid var mest opptatt av skoleverket, foretrakk hans etterkommer Bálint Hóman
kulturpolitikken og vitenskapen. Han var selv en høyskolert mann og en anerkjent historiker. Fra 1925 var
han professor i ungarsk middelalder ved universitetet i Budapest. Hans tekstkritiske, samt i særlig grad hans
penge- og mynthistoriske arbeider var banebrytende. Hans studier i den ungarske urgesta og over myntene
av den ungarske middelalder er fortsatt bestemmende.
Omkring 1930 utga han i samarbeid med tidens annen store historiker, Gyula Szekfü, et omfattende, stort
verk på 7 bind om Ungarns historie, etterfulgt av en universalhistorie (verdenshistorie) på 4 bind, dette siste
skrevet sammen med Gyula Szekfü og Károly (Karl) Kerényi. I sin forskning anvendte han til en begynnelse
de positivistiske, senere de åndshistoriske metoder. Også av den grunn var det på en måte naturlig at den
åndshistoriske tankemodell (jfr. den tyske Geistesgeschichte) kunne etter hvert utvikle seg til selve det
kristelig-nasjonale regimets metode og ideologi i Ungarn, som med sin religiøse og rase-mystikk, med sin
avvisning av positivisme så vel som marxisme, egnet seg utmerket til å tjene og bære den offisielle
konservatisme og akademisme innen samfunnsvitenskapene, historien og delvis også filologien. Likevel er
det mildest talt underlig at Hóman på grunn av sin kulturpolitiske holdning ble av en folkedomstol i 1946
funnet skyldig i krigsforbrytelse, og at det i tilfelle skulle ha vært av en størrelsesorden som kvalifiserte til ikke
mindre enn til livsvarig fengselsstraff... Hóman døde i det beryktede Vácfengslet 7 år senere.
Heldigere enn han var den andre av tidens store ungarske historikere (og gjentatte ganger Hómans
medforfatter), Gyula Szekfü (1883-1955), som ikke minst i lys av sin bok fra 1920, Három nemzedék (‘tre
generasjoner’), “bibelen” til den ungarske åndshistoriske retning (Geistesgeschichte) har vært ansett som
selve grunnleggeren av motrevolusjonens ideologi. (Han hevdet bl.a. at den konservative reformisme var
den eneste riktige nasjonale holdning i den gitte situasjonen; han karakteriserte Károlyis borgerlige
revolusjon av 1918 og Kuns proletardiktatur fra 1919 som nasjonale katastrofer, samtidig som han la
hovedansvaret for dem på jødene, de primære bærerne og sprederne av de revolusjonære og
kommunistiske idéene.) Det var derfor ingen overraskelse, når han, til tross for sitt kontroversielle syn på
nasjonalhelten, fyrst Rákóczi, i 1925 ble utnevnt til professor i nyere tids ungarske historie ved universitetet i
Budapest. I 1927 ble han også redaktør til regimets representative ideologisk-kulturelle tidsskrift Magyar
Szemle (‘ungarsk revy’) som han fortsatte med å redigere frem til 1938. Fra slutten av 1930-årene ble det
imidlertid stadig klarere for ham, hvor stor fare den internasjonale fascismen representerte. Han sluttet seg
litt etter litt til de opposisjonelle intellektuelle kretsene, og han ga ved flere anledninger offentlig uttrykk for sin
nye antityske og antifascistiske holdning, som f.eks. i julenummeret 1941 til Népszava, sosialdemokratenes
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 361 -