UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
Helt fra oktober 1943 gikk det forresten rykter om at tyskerne forberedte Ungarns besettelse. Horthy og
regjeringen ble fra tid til annen og fra ulike hold advart uten at den ungarske ledelse festet lit til disse rykter.
Fra enkelte hold ble Horthy nå sogar frarådet å reise til Klessheim, men han avlyste likevel ikke besøket.
Noen virkelig stor overraskelse ble det derfor ikke for ham, når han den 18.mars fikk av Hitler høre om
Ungarns forestående okkupasjon, men forhandlingene mellom de to statssjefer ble likevel ganske
dramatiske, og bare ved deres aller siste møte og i de sene kveldstimene klarte der Führer å overtale Horthy
til å akseptere besettelsen og forbli på sin plass som riksforstander. Dette var nemlig svært viktig for Hitler for
å kunne stabilisere den politiske situasjonen i Ungarn, opprettholde ro og orden i landet og sikre landets
fortsatte medvirkning til krigsføringen. (Opprinnelig krevde Hitler en erklæring fra Horthy om at de tyske
styrkene hadde kommet til Ungarn etter riksforstanderens eget ønske, Horthy avviste imidlertid dette
bestemt.)
Samtidig med de siste diskusjonene mellom Hitler og Horthy begynte de tyske enhetene allerede å
forsere grensene og besette landet. Mot all forventning møtte de ingen motstand. Det viste seg at i fravær av
Horthy var det ingen annen som kunne eller ville gi ordre om det...
Tyskernes innmarsj kom tilsynelatende fullstendig overraskende på alle: hverken den demokratiske
opposisjonen, eller den anglofile kretsen rundt Kállay var forberedt på den. Ikke engang de høyreradikale
som ellers alltid pleide å gi inntrykk av å stå på spranget for å tilrive seg makten.
Sammen med sine soldater sendte Hitler også en rikskommissær til landet: Edmund Veesenmayer. Etter
sin hjemkomst fortsatte Horthy i navnet å fungere som statssjef, men hans makt ble fra nå av i virkeligheten
svært begrenset. Kállays regjering gikk imidlertid straks av. Kállays selv flyktet først til den tyrkiske
ambassade, men ble arrestert av tyskerne da han forlot den. Han ble da sendt til konsentrasjonsleiren i
Dachau. Etter å ha blitt befridd derfra av amerikanerne våren 1945, bodde han først i Italia, men bosatte seg
fra 1951 i USA, hvor han til sin død i 1967 var medlem av Det ungarske nasjonale råd i eksil.
Etter hjemkomsten fra Klessheim ble statssjef Horthys første oppgave å utnevne en ny regjering. Det var
den forhenværende ministerpresident Béla Imrédy som egentlig var tyskernes kandidat nr 1, men Horthy,
som nå nærmest følte hat mot Imrédy, nektet plent å etterkomme dette tyske ønske. Etter mye frem og
tilbake dannet kompromisskandidaten Sztójay ny regjering. Generalløytnant Döme Sztójay (1883-1946) var
offiser av yrke, men fra slutten av 1920-årene virket han som diplomat og politiker. Han var dog uten større
anseelse og innflytelse. I årene 1935-44 var han Ungarns ambassadør i Berlin og gjorde seg da bemerket
som Hitlers og nazistenes beundrer og tilhenger. Hans person i spissen for regjeringen var derfor garanti nok
for rikskommissær Veesenmayer, landets nye virkelige herre. (Etter tysk press ble likevel Imrédy 23.mai
1944 tatt med i regjeringen som minister uten portefølje, men med toppmyndighet i økonomiske saker. Etter
krigen fikk han derfor skylden for å ha stilt landets samlede økonomiske kapasitet fullstendig i krigens og
tyskernes tjeneste. Folkedomstolen dømte ham for dette til døden, og han ble henrettet 28.februar 1946.)
Sztójay, også dømt av den samme folkedomstol, ble henrettet 22.august 1946.
Sztójays regjering ble i formen en koalisjonsregjering med fire ministre fra det gamle regjeringspartiet, de
andre fra ulike høyreradikale partier og bevegelser, men ingen fra det mest ytterliggående av dem,
Pilkorspartiet. På tross av dette ble Sztójay-regjeringen en utpreget marionettregjering, prisgitt fullstendig
tyskerne og deres øverste representant i landet, Veesenmayer, samt Gestapo og besettelsestroppene.
Sztójay, som også fungerte som utenriksminister, ble et lydig redskap for tyskerne, og han gikk veldig langt
for å gjøre dem mest mulig tilfreds. Vi må imidlertid ikke tape det av syne at i siste omgang var det Gestapo,
det hemmelige tyske statspoliti, som gjennom regjeringen nå styrte landet etter eget forgodtbefinnende.
Kállay-tidens tolerante og fredelige idyll var nå som blåst bort. Rundt 3 tusen prominente personer ble
straks arrestert: opposisjonspolitikere, eksponenter for antikrigsbevegelser, antifascister, uavhengige
intellektuelle, ulike venstreorienterte elementer, journalister og forfattere, kapitalister av jødisk herkomst, men
også en rekke andre som bare hørte til anglofile grupperinger, representanter av nasjonalforsamlingen eller
medlemmer av overhuset. Vel en uke senere ble så opposisjonspartiene (Småbrukerpartiet, Det
sosialdemokratiske parti, Bondeforbundet, de borgerlig-liberale småpartiene og de fleste politiske
organisasjoner), bortsett da fra det forhenværende regjeringspartiet og de høyreradikale partiene forbudt,
likeledes de aller fleste presseorganer, samt det å høre på utenlandske radiosendinger. Ved en
regjeringsforordning ble dessuten jødene forpliktet til å bære en påsydd gul stjerne på sine klær (29.mars),
fra slutten av april begynte man dessuten å tvangsflytte jødene til utpekte boliger (hus “pyntet” med gule
stjerner) og til avgrensede boligkvarterer (ghettoer). Også nazioffiseren Adolf Eichmann innfant seg snart i
Budapest i spissen av sin beryktede og fryktede avdeling for å iverksette den tyske planen om Endlösung:
den totale utryddelse av jødene, – og for å organisere deporteringen og transporteringen av de ungarske
jødene til tyske dødsleirer. Jødedeportasjonene ble påbegynt i midten av mai og berørte i første omgang
jødene som var bosatt på landet. Til 27.juni 1944 ble det i alt bortimot 440 tusen ungarske jøder (samt en del
ungarske antifascister) sendt ut av landet, umenneskelig stuet sammen i overfullte jernbanevogner og ellers
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 351 -