UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
han da hadde lykkes i å overtale Roosevelt til å gi amerikanernes samtykke til landgangsplanen på Nord-
Balkan. I stedet klarte den slu strateg, Stalin, å få den noe naive amerikanske presidenten helt over på sin
side slik at Churchill-planen måtte vrakes. De tre maktene ble i stedet “enige” om en landgang i Vest-Europa:
i mai 1944! Russerne klarte også å få akseptert prinsippet om at ingen stat skulle få slutte separatfred med
noen av de tre stormakter særskilt. Dette lukket bl.a. døren for ytterligere ungarske fredsforhandlinger med
vestmaktene, fordi russerne fra nå av har insistert på å være med på eventuelle slike møter. (Dette vedtak
om ikke å føre forhandlinger ensidig med enkeltstater, hindret dog ikke russerne fra senere selv likevel å
gjøre det, jfr. deres forhandlingskontakter med rumenerne, finnene, ja sogar med ungarerne sommerenhøsten
1944.)
Den klare ungarske kursendringen etter Voronesj og Stalingrad, samt fremstøtene til å oppnå separatfred
med vestmaktene strandet dermed og stoppet opp i Teheran, som følge av sovjetrussernes utenrikspolitiske
bestrebelser og målsettinger. Horthy og Kállay lykkes derved ikke i å løsrive Ungarn fra aksemaktene, og
faren for at Ungarn, i likhet med det som var tilfellet i den første verdenskrigen, også denne gang skulle ved
krigsavslutningen befinne seg på den gale siden, var overhengende. Teoretisk kunne nok tenkes at
forhandlinger, innledet straks med russerne, kunne hjulpet landet noe, sogar kanskje på et avgjørende vis.
Men det konservative og kristelige Horthy-regime var foreløpig ikke modent for et slikt skritt, rent bortsett fra
at de i så fall også manglet opinionens, menigmannens forståelse og kanskje også støtte til det, for ikke å
snakke om landets sterkt tyskinnfiltrerte høyere militære kretser, samt de høyreradikale kreftene.
Den tyske okkupasjonen av Ungarn og Sztójays regjering
Hele tiden, mens de ungarske fredsfølere forhandlet med vestmaktene våren-sommeren-høsten 1943,
leverte Ungarn uten opphold store mengder matvarer og industriprodukter til Tyskland. Stilltiende, om enn
med stor uvilje, ble dette også akseptert av vestmaktene som ble overbevist av de ungarske forhandlerne
om at Tyskland i motsatt fall straks ville invadere Ungarn. Hitler var alt fra før av svært misfornøyd med at
Kállay-regjeringen plent nektet å erstatte de ungarske styrkene på østfronten som ble tilintetgjort ved den
russiske offensiven, og sende, som rumenerne gjorde, en ny armé til fronten. Den ungarske hærledelse ville
imidlertid konsentrere de ungarske styrkene dels ved forsvarslinjene i Karpatene med det formål å hindre
russerne i å kunne forsere fjellene og Ungarns østgrense, dels ha en betydelig mengde intakte
hæravdelinger parat i hjertet av landet, for det tilfelle at et eller flere av nabolandene skulle, i likhet med det
som hendte i 1918-19, angripe landet. Et slikt eventuelt angrep var i første rekke ventet fra rumenernes side.
For å unngå å provosere tyskerne, skulle altså Ungarn fortsette med krigsleveransene sine helt til
vestmaktene nådde i nærheten av landets grense. Først da skulle Ungarn åpent og offisielt proklamere sitt
brudd med Tyskland og vende seg, nå på de alliertes side, mot tyskerne. Etter Teheran-konferansen, som i
realiteten avgjorde også at Ungarn skulle besettes av sovjetrussiske, og altså ikke, som man håpet, av
vestlige styrker, og som samtidig i praksis utleverte hele Mellomøst-Europa til Sovjetrussland, var disse
planer passé. I ledende ungarske politiske kretser hersket det fra nå av en god del rådløshet og forvirring. De
visste foreløpig ingenting om at den tyske etteretningstjeneste allerede våren 1943 oppdaget de ungarske
fredsforhandlingene, ført spredt rundt om i Europa. Hitler var fullt ut klar over at Ungarn, som følge av sin
geopolitiske beliggenhet, i realiteten var selve nøkkelen til hele Balkan, og i tilfelle en ungarsk separatfred og
uttreden av krigen, ville de tyske posisjonene på Balkan være kritisk og uopprettelig truet, noe som
umiddelbart også skulle kunne føre til at krigen ble avgjort i tyskernes disfavør.
Hitler, som fra første stund av hadde sterke motfølelser overfor ministerpresident Kállays person, krevde,
etter å ha observert hans temmelig ambivalente utenrikspolitiske holdning, allerede i april 1943 hans
avsettelse, men Horthy nektet å etterkomme dette krav. (Hitler krevde samtidig at også Ungarn skulle
endelig løse “jødespørsmålet” sitt på en radikal måte, samt å øke sine krigsanstrengelser, men heller ikke for
disse krav vant han gehør hos Horthy som nå satte sin lit til Storbritannia.) For å forhindre Ungarns frafall,
utarbeidet derfor den tyske hærledelse i september 1943 en plan om å okkupere landet. Planen fikk
kodebetegnelsen Unternehmen Margarethe I. Den forutsatte også rumenernes og slovakenes aktive
medvirkning til dens gjennomføring, idet den regnet med en betydelig væpnet ungarsk motstand. Især fra
den rumenske fører Antonescus side ble denne plan hilst velkommen med den største tilfredshet. Som
motydelse reiste begge land, altså Romania så vel som Slovakia, straks krav om Ungarske territorier.
I siste liten ble imidlertid planen Unternehmen Margarethe I omarbeidet. Av frykt for en eventuell militær
ungarsk motstand og at alt dette skulle kreve for store ofre og binde for betydelige krefter, ville Hitler nå om
mulig gjennomføre okkupasjonen på et mest mulig fredelig måte. Han ville især hindre at Horthys navn ble
identifisert med dem som arbeidet for Ungarns uttreden av krigen. Hitler laget nå derfor et snedig felle for
Horthy som den 15.mars 1944 ble invitert til den tyske førerens hovedkvarter i Klessheim for rådslagninger.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 350 -