UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
forsyndelse mot loven om rasens beskyttelse. Samtidig ble det også definert at en jøde var en person som
selv tilhørte det mosaiske trossamfunn eller hvis minst to av vedkommendes besteforeldre var født i den
mosaiske troen. Den som ble erklært for å være jøde, mistet ifølge de to foregående lovene mye ev sine
borgerrettigheter og for en rekke yrkers vedkommende også jobben, idet det ble forbudt for jøder å inneha
visse stillingskategorier eller utøve visse yrker.
Innenrikspolitisk var situasjonen likevel ikke helt mørk. I midten av september oppsto det en alvorlig
splittelse innen den høyreradikale bevegelsen, idet vel halvparten av tilhengerne brøt med Szálasi og hans
Pilskorsparti, og sluttet opp om det omdannede Ungarske Nasjonale Sosialistiske Parti som så allierte seg
med den forhenværende statsminister Imrédy og hans tilhengere. Splittelsen innebar ikke bare en klar
svekkelse av bevegelsen, men også en viss moderering av den.
Samtidig med dette klarte de ulike grener av den antifascistiske opposisjonen å finne veien til hverandre
og opprette en viss form for aksjonsfellesskap. De samlet seg i første rekke om kravet om Ungarns uttreden
av krigen og om at landet måtte bryte med tyskerne. De arrangerte flere vellykkede demonstrasjoner, bl.a.
en ved minnesmerket til ministerpresidenten av den første ansvarlige ungarske regjeringen, Lajos Battyány,
henrettet av østerrikerne 6.oktober 1849, og en annen ved gravene til nasjonalheltene Lajos Kossuth og
Mihály Táncsics, i november. Deres desidert mest vellykkede aksjon ble demonstrasjonen ved Petőfi-statuen
15.mars 1942, som samlet omlag 8-10 tusen mennesker. Denne siste ble formelt organisert av Den
ungarske historiske minnekomité, en forening dannet med det formål for øyet å forberede feiringen av 100årsdagen
for revolusjonen av 1848, men som i virkeligheten var den legale dekkorganisasjonen av landets
samlede antifascistiske krefter. Blant komitéens medlemmer finner vi bl.a. politikeren Endre Bajcsy-
Zsilinszky,forfatterne Gyula Illyés, Péter Veres, kunstmaleren Aurél Bernáth, komponisten Zoltán Kodály
(Béla Bartók og hans kone forlot som kjent Ungarn allerede i oktober 1940 og dro i eksil til USA, i protest mot
den tiltagende protyske dreiningen i Ungarns politikk), og historikeren Gyula Szekfü.
En annen viktig begivenhet ble 1941-julenummeret av Népszava, sosialdemokratenes sentrale organ,
med artikler av en rekke anerkjente forfattere, kunstnere og politikere som hadde til felles å bekymre seg
alvorlig over landets politikk og internasjonale situasjon.
Denne stadig klarere profilerte åndelige-politiske motstand møtte, især fra senhøstes 1941, en avgjort
voksende interesse og fortståelse også blant de bredere lag av folket. Dette ble også tilskyndet av den
sjokkerende nyhet at landet, i hvert fall på papiret, fra 7.desember 1941 sto i krig med Storbritannia, og fra
12.desember også med De forente stater. Dessuten møtte tyskerne, som først den 19.september klarte å
besette Kiev, et alvorlig tilbakeslag på østfronten i og med at de ikke lyktes med å innta Moskva, tvertom ble
de drevet langt tilbake ved et motangrep som den sovjetrussiske Røde hær satte i gang fra 5.desember.
Dette motangrep ble det første slaget mot myten om tyskernes uovervinnelighet, samtidig som det ble stadig
klarere for stadig flere at de tyske Blitzkrieg-planene hadde spilt en alvorlig fallitt for Sovjetrusslands
vedkommende.
I begynnelsen av januar 1942 ble den ungarske opinionen rystet av terrorhandlinger i og omkring byen
Újvidék (Novi Sad) i det sydlige Bácska. Visse partisanaksjoner der ble nemlig besvart med en motterror og
klappjakt fra de ungarske soldaters og det ungarske gendarmeriets side. Dette utartet seg til slutt i rene
blodbad slik at innen noen dager mistet bortimot 3 tusen mennesker livet, mesteparten serbere og jøder. I
nasjonalforsamlingen krevde da Bajcsy-Zsilinszky at saken skulle bli grundig gransket og de ansvarlige for
overgrepene straffet. Dette ble da også gjort, men først i desember 1943. Men før saken kunne tas opp til
dom, flyktet de fire hovedanklagede offiserer til Tyskland, og saken ble derfor utsatt.
I november 1941 ble riksforstanderen Miklós Horthy, som da var 73 år, alvorlig syk. Dette gjorde
spørsmålet om hans etterfølger med ett både aktuelt og akutt, idet man var redd for at tyskerne, hvis
ungarerne ikke ordnet saken selv, kunne benytte riksforstanderens eventuelle plutselige bortgang til å
berøve landet for restene av dets selvstendighet. Horthy hadde mest lyst til at det skulle velges en
stedfortreder for riksforstanderen som skulle kunne bistå ham i hans arbeid. Hans, og regjeringens, så å si
selvskrevne kandidat var Horthys eldste sønn, István (1904-42) som av utdannelse og yrke var sivilingeniør,
og var generaldirektør, senere styreformann, i det ungarske jernbaneselskapet MÁV, samtidig en av
pionerene og lederne av ungarsk aviatikk. Legitimistene (tilhengerne av det detroniserte Habsburg-huset),
samt de såkalte frie kongevelgerne så i István Horthys kandidatur et kamuflert forsøk fra riksforstanderens
side på å etablere et eget dynasti i Ungarn og var derfor imot at István Horthy skulle velges. De fikk en
støyende støtte fra de høyreradikale kretsene, anført av den sterkt nazi-orienterte erkehertugen Albrecht av
Habsburg som selv håpet på å kunne overta etter Horthy. I den heftige striden som oppsto, støttet
statsminister Bárdossy et kompromissforslag som innebar at István Horthy ble nok valgt til riksforstanderens
stedfortreder (15.febr.1942), men at han ikke fikk innrømmet etterfølger-rettigheter. Dermed fikk Bárdossy
også riksforstanderen imot seg.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 346 -