UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
Selvom Frankrike og Storbritannia 3.september erklærte krig mot Tyskland, ble Polen i virkeligheten latt i
stikken i forsvaret av sitt territorium. Den dårlig utrustede polske hær led nederlag etter nederlag, og det
endelige sammenbruddet var bare et tidsspørsmål. Denne gang var offeret til den tyske aggresjon et nært
forbundsfelle av Ungarn: mellom Polen og Ungarn har fra tidlig middelalder eksistert et tradisjonelt vennskap,
en samhørighetsfølelse og en stor grad av gjensidig sympati som det vanskelig kan gis en rasjonell forklaring
på, men som nok har sine dypeste røtter i parallelliten av de to folks historiske utvikling og skjebne, og til
dels også lynne – som så karakteristisk finner sin treffende formulering i det polske ordspråket: Wegier,
Polak, dwa bratanki, co do szabli co do szklanki (dets ungarske versjon lyder Magyar, lengyel, két jóbarát,
egyként forgat kardot, kupát) ‘ungareren og polakken er som to fettere, både når de fekter med sabelen og
når de skal drikke’.
Den ungarske opinionen skulle aldri kunne forstå og enda mindre akseptere, en eventuell ungarsk militær
deltagelse i det tyske angrepet mot Polen. Også det faktum at tyskerne denne gang var kommet i direkte
konflikt med vestmaktene, gjorde de ungarske lederne både betenkte og forsiktige. Under sitt første offisielle
besøk i Roma 18.-22.april gjorde dessuten Teleki sitt ytterste for å trekke frem den gamle ungarsk-italienske
idéen om den såkalte “horisontale akse” som skulle strekke seg fra Roma via Beograd og Budapest til
Warszawa – også som en mulig motvekt mot den overhåndtagende tyske dominans i Mellomøst-Europa. Fra
høsten 1938 av gjorde dessuten Ungarn så vel som Polen, meget store anstrengelser for igjen å kunne
etablere en felles polsk-ungarsk grense (noe som alltid hadde eksistert fra 900-tallet og frem til 1919) som en
politisk sikkerhetsventil og en økonomisk-militær berøringsflate mellom de to land. Denne fellesgrense ble
endelig realisert i midten av mars 1939, ved den ungarske okkupasjonen (gjenerobringen) av Rutenia. Til alt
overmål sendte statsminister Teleki i slutten av august en klar beskjed til Storbritannias utenriksminister lord
Halifax om at Ungarn ikke kom til å samarbeide med Tyskland mot Polen. Ungarn ønsket seg egentlig en
nøytral status, men kunne ikke deklarere sin nøytralitet offentlig, som følge av landets vanskelige
utenrikspolitiske/geopolitiske situasjon. Da Ribbentrop 9.september anmodet den ungarske regjeringen om å
overlate det ungarske jernbanenettet i Øvre Ungarn (Felvidék) til transport av tyske hæravdelinger og
militært materiell slik at tyskerne også sørfra kunne gjøre et fremstøt mot Polen, fikk han et klart og bestemt
nei fra ungarsk side. (Det samme svar fikk to dager senere også slovakerne som på sin side uten
betenkeligheter ydet sin militære bistand til tyskerne mot Polen!).
Da den polske motstand etter 17 dagers heroiske forsvar ble slått ned (Warszawa selv overga seg dog
først den 27.september), og samtidig med at Sovjetunionen, i samsvar med sin avtale med Tyskland,
begynte sin militære offensiv mot det samme Polen for å hente “sin” del av landet ved å okkupere den østlige
halvdel av Polen, begynte polakkene i titusentall å strømme over den polsk-ungarske grensen. Tilsammen
kom det om lag 150 tusen polske flyktniger til Ungarn, de fleste av dem var militært personell. De ble mottatt
med den største vennlighet og hjelpsomhet av ungarerne, og ikke bare av befolkningen, men også av
myndighetene. Vel 100 tusen av dem forlot Ungarn via Jugoslavia innen ett år var gått og sluttet seg til de
tallrike frie polske militære avdelinger i Vesten, mens resten fikk varig asyl, støtte og et nytt fedreland i
landet, helt til også Ungarn selv er blitt okkupert av tyskerne 19.mars 1944.
Polen-krigen ble av Telekis regjering innad utnyttet til å innføre visse innskrenkninger som omfattet de
fleste såkalte borgerlige rettighetene (samlings- og foreningsvirksomhet, ytringsfrihet med særlig henblikk på
pressefriheten m.m.). Under henvisning til den økede krigsfaren fikk myndighetene dessuten adgang til å
utøve vidtgående kontroll over det økonomiske liv. I ledelsen til fagforeningene ble det plassert
regjeringskommissærer o.l. At det likevel ikke var kommet til noen alvorligere motstand fra
arbeiderbevegelsens side, skyldtes i første rekke krigskonjunkturen som satte inn for alvor fra nettopp 1939.
Dens viktigste positive følge ble at det ikke lenger eksisterte noen arbeidsledighet i landet.
Industriarbeidernes antall økte tvertimot jevnt, fra 288 tusen i 1938 til 392 tusen i 1943, mens reallønnen
steg med 10 % allerede i 1939, og industriproduksjonen med 21 % bare fra 1938 til 1939.
Innskrenkningstiltakene ble dessuten overveiende oppfattet dithen at de hadde sin brodd mot de
høyreradikale bevegelser som nå ble forsøkt trengt noe tilbake fra myndighetenes side, etter deres
overraskende godt valg i slutten av mai.
Den tyske krigen mot Polen fikk konsekvenser også for ungarsk utenrikspolitikk. Som følge av
Sovjetunionens erobring av den østlige halvdelen av Polen, oppsto det plutselig en sovjetisk-ungarsk
grense. Det var dessuten ventet at Sovjetunionen innen kort tid skulle kreve Bessarabia og Nord-Bukovina
tilbakelevert fra Romania. En eventuell svekkelse av Romania ville den ungarske regjeringen så absolutt
utnytte til å fremme sine egne revisjonistiske ønsker overfor det samme landet som jo huset en ungarsk
minoritet på ca 2,5 millioner innenfor sine grenser, i første rekke i Transsylvania. I denne situasjon ville det
kanskje vært en idé med en tilnærming til Sovjetunionen, med tanke på en eventuelt felles opptreden overfor
Romania. Etter en sovjetrussisk note 17.september 1939 gikk da også den ungarske regjeringen med på å
normalisere de diplomatiske forbindelser mellom de to land, og József Kristóffy ble utnevnt til ungarsk
sendemann i Moskva.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 340 -