UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — I. Karpatbekkenet før det ungarske landnåmet
fyrstesete, som han antok var kaganens residens. Han tok derfra med seg store mengder kostbarheter, da
han reiste hjem – uten å møte noen avarisk motstand i det hele tatt. Dette viser tydeligere enn noe annet
omfanget av ødeleggelsene, som den avariske borgerkrig hadde forvoldt.
Sommeren 796 sendte Karl den store en av sine sønner til den nye avariske kaganen, for å motta hans
hyllest og hans gaver. Det er imidlertid et faktum at avarenes østlige landsdeler ble aldri innlemmet i det
frankiske rike; ikke Pannonia i sin helhet heller, i hvert fall ikke de facto, bare provinsens vestligste deler.
Frankene i Pannonia
Kaganens hyllest i 796 til Karl den store oppfattes av mange som slutten på det selvstendige avariske
rike. I virkeligheten bør denne dato settes til år 804, da kaganen og hans følge, etter nederlaget i kampen
mot den bulgarske kan Krum, flyktet til frankisk område. Kaganen fikk da opprettet en liten avarisk vasallstat,
som omfattet Pannonia Superior, nærmere bestemt dets område øst for linjen Carnuntum – Savaria (Avaria;
Hunalant, som det da het), mens de slaviske folkestammer syd for Drava ble organisert i provinsen Pannonia
Inferior (Sclavinia). Etter 811 nevnes ikke de avariske kaganene mer i kildene. Området, som tilsvarer
omtrent dagens Østerrike, fikk navnet provinsen Oriens.
I 826, da det brøt ut krig mellom frankene og bulgarerne, ble Pannonia Superior og Pannonia Inferior
forenet i Regio Pannonia, men forvaltningsmessig oppdelt i 4 grevskaper. Når det gjelder Pannonias
kirkelige organisering, hørte mesteparten av regionen, med unntak av mindre områder ved Adria som liksom
naturlig sognet til patriarken av Aquileia, til den bayerske kirke. Der oppsto det imidlertid tidlig en rivalisering
mellom erkebispedømmet i Salzburg og bispedømmet i Passau, som etterhvert begynte å betrakte de
avarisk-pannoniske områder ikke bare som misjoneringsdistrikt, men også som maktområde og
“kornkammer”. Ved kongelig donasjon og egenrådig okkupasjon tok de snart meget store jordeiendommer i
besittelse. Grensene til deres jurisdiksjon ble gjentatte ganger regulert, men det gjaldt stort sett den ordning
at dagens Nedre Østerrike og Pannonias nordvestlige deler hørte under Passau, og resten under Salzburg,
bortsett da fra mindre områder, som ble styrt fra Aquileia, Freising eller Regensburg.
Pannonias økonomiske liv i Karolingertiden oppviser et lite oppløftende bilde. De føydale tilstander fikk en
stadig større utbredelse. Det mest vanlige innen jordbruket var korndyrking, men også vindyrkingen tok seg
kraftig opp etter den store bølgedalen, forårsaket av de barbariske ødeleggelseskrigene. Håndverket derimot
sto det meget svakt til med. Ifølge arkeologiske funn var det nå nesten helt slutt med avarertidens engang så
blomstrende bronsekunst og smedarbeid. Symptomatisk nok finnes det i Pannonia ikke noe spor etter
frankiske mynter eller karolingisk pengesirkulasjon generelt.
Slavene i Pannonia
De fleste historikere er av den oppfatning at slavene hadde sitt urhjem nord og nordøst for Karpatene,
altså i de sydlige og sentrale områdene av Polen, og i Ukraina. Derfra bredte de seg ut i praktisk talt alle
vindretninger. Deres spredning foregikk lenge temmelig ubemerket, idet inntrengingen vanligvis foregikk i
små grupper. De uanselige små slaviske stammer strevde til å begynne med ikke etter statsdannelse eller
selvstendighet. I Bøhmen og Mähren kommer de til syne først etter at langobardene var dratt til Pannonia i
509, mens Balkan ble invadert av de slaviske stammene, som var dratt sydover langs Karpatenes østside.
Østromerriket fikk føling med dem fra 500-tallet, da de ved Donaus nedre løp gjorde innfall i riket. For å
hevne seg på østromerne, fraktet gepidene i 539 store slaviske angrepsstyrker over Donau. Snart var hele
det nordlige Balkan oversvømmet av dem, og de trengte seg helt ned til Peloponnes. Det er en utbredt
oppfatning at den slaviske invasjon kunne bare ha fått dette store omfanget, fordi den også ble understøttet
av avarene. Etter eldgamle nomadiske tradisjoner fikk nemlig avarene en rekke slaviske stammer til å
bosette seg rundt dem – for å ta opp de første støt ved fiendtlige angrep, og for å bruke dem til hjelpetropper.
Men slavene formerte og utbredte seg i eksplosjonsartet fart. Slavene i Dalmatia gjorde alt i 630-640årene
seg fri fra avarene. Deres område ble senere kjernen til provinsen Sclavinia, som Karl den store lot
opprette i begynnelsen av 800-tallet.
I løpet av 600-tallet trengte slavene seg også inn i Karpatbekkenet, men på grunn av den kompakte
avariske bosetting på den ungarske sletten og i Pannonia, fikk de en større utbredelse bare i de nordlige
fjellområder (Slovakia), i Transsylvania og i randområdene til Karpatfjellene. I Pannonia Superior finner man
ikke spor etter slavene før i begynnelsen av 800-tallet, og deres infiltrasjon kom da sydfra. De bosatte seg
som en enhetlig etnisk folkegruppe i et område som er omgitt av Balatonsjøen, og elvene Rába (Raab), Zala
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 24 -