UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
Den tyske regjeringen fant nå tiden til å være inne for igjen å markere sin utilfredshet med Ungarn ved å
kunngjøre en betenkning laget av det tyske Utenriksdepartementet. Ifølge denne betenkning sto det ikke i
Tysklands interesse at Slovakia og Karpato-Ukraina skulle avstås til Ungarn. Karpato-Ukrainas eventuelle
tilslutning til Ungarn var ifølge uttalelsen betenkelig også av militærpolitiske grunner, idet det jo automatisk
skulle føre til en felles polsk-ungarsk grense!
I mellomtiden fikk også Praha summet seg etter den første forskrekkelsen, og sendte nå et svar på de
gjentatte ungarske henvendelsene. Den tsjekkoslovakiske regjeringen uttrykte i svaret sin vilje til å
påbegynne de fra ungarsk side forlangte tsjekkoslovakisk-ungarske forhandlingene i Komárom 9.oktober.
Den tsjekkoslovakiske delegasjon ble ledet av den slovakiske statsministeren Jozef Tiso, den ungarske av
utenriksminister Kálmán Kánya. Ungarn presiserte på forhånd at det ungarske kravet var avståelsen av visse
tsjekkoslovakiske, forhenværende ungarske, områder til Ungarn på etnisk grunnlag, og altså ikke av
historiske. Forhandlingene i Komárom varte i fire dager, og endte med total fiasko. Tiso som for vel tre uker
tidligere hadde ansett det som en mulig bra løsning, om Slovakia i den gitte situasjonen brøt med tsjekkerne
og sluttet seg som selvstyrt provins til Ungarn, ville nå, når han selv satt som Slovakias statsminister (og
inspirert samtidig av eventuelle tyske vink i den retning) ikke engang forhandle om avståelsen av de
områdene som hadde rent ungarsk befolkning. I høyden ville han være villig til å gå inn for å sikre den
ungarske folkegruppen autonomi innen de slovakiske statsrammene. Under slike omstendigheter ble Ungarn
nødt til å bryte rådslagningene, hvis dårlige atmosfære til en viss grad også skyldtes utenriksminister Kányás
noe høviske opptreden.
Ungarn var nå kommet opp i en vanskelig situasjon. Mens tidligere hadde landet vært redd for å skulle
fremprovosere vestmaktenes misbilligelse i tilfelle man fra ungarsk side fulgte en hardere, eventuell militær,
linje overfor Tsjekkoslovakia, måtte man nå i stedet regne med mulige tyske retorsjoner. Mens Polen
2.oktober utålmodig og resolutt, om enn noe uklokt, hadde besatt det omstridte område Teschen på omkring
1000 kvadratkilometer, har Ungarn, som på langs sin nordgrense hadde på den slovakiske siden minst ti
ganger så store områder med praktisk talt rent ungarsk befolkning, en folkegruppe som dengang utgjorde
over en million mennesker, fortsatt ikke gjenvunnet en eneste tomme av sitt tidligere statsterritorium.
Regjeringen i Budapest fikk nå nærmest panikk. I sin desperasjon beodret den, 13.oktober, en delvis
mobilisering og sendte så den påfølgende dag den tidligere ministerpresidenten Darányi til Hitler for å
innhente (!) hans samtykke til et ungarsk militært angrep på (Tsjekko)Slovakia.
Men Hitler, som ikke kunne og ville glemme Horthys avvisende svar i august til hans felles tysk-polskungarske
militære planer mot Tsjekkoslovakia, avslo nå sin godkjennelse til en eventuell væpnet ungarsk
aksjon...
Grev Csáky, som på samme tid oppsøkte Mussolini i Roma, møtte der riktignok en større forståelse, dog
ikke en full støtte der heller, mens den polske utenriksminister Beck advarte på sin side Ungarn mot å
henvende seg til München-avtalens signatarmakter i sakens anledning, noe Ungarn ifølge en klausul i
avtalen hadde full anledning til å gjøre. Noen dager senere tilbød likevel Tyskland seg å megle mellom
Tsjekkoslovakia og Ungarn, men den ungarske regjeringen avviste nå dette forslag. Etter en noteveksling
med Praha bestemte imidlertid begge parter seg å akseptere en voldgiftsavgjørelse fra de fire
signatarmakters side. Frankrike og Storbritannia trakk seg imidlertid fra deltagelsen og overlot avgjørelsen til
Italia og Tyskland. Voldgiftsdomstolen som besto av den italienske utenriksministeren Ciano og den tyske
utenriksministeren Ribbentrop, kunngjorde sin kjennelse i Belvedere-palasset i Wien 2.november 1938.
Ungarn fikk tilbake et landområde på 11.927 kvadratkilometer som omfattet Slovakias sørligste
grensetrakter, samt en del av det såkalte Karpato-Ukraina (Rutenia). Disse områder hadde en overveiende
ungarsk befolkning: 86,5 % av de vel 1.050.000 mennesker, hvorav 9,8 % var slovakere. Ungarn fikk nå
tilbake flere av sine historiske byer, så som Kassa (Košice), Ungvár (Užgorod), Munkács (Mukačevo) og
Komárom (Komarno), mens Pozsony (Pressburg, Bratislava) og Nyitra (Nitra), som også ble reist krav om,
forble i slovakisk besittelse. Voldgiftsdomstolen imøtekom altså langtfra alle de ungarske kravene, men
utløste likevel en enorm begeistringsbølge i Ungarn og ble feiret under store festligheter over hele landet.
Det ble oppfattet som en første og rettferdig korreksjon av det svært så urettferdige fredssystemet fra 1919.
Fra begynnelsen av september kunne det observeres en skarp forandring i Imrédys holdning til de
høyreradikale strømninger i landet så vel som til den totalitære ideologi generelt. Han, som til sin Tysklandreise
hadde markert seg i politikken som moderat-konservativ, som sogar iverksatte flere tiltak mot de
nasjonalsosialistiske bevegelsene i Ungarn og betraktet med en del skepsis Hitler og sogar Mussolini, ble av
det han fikk sett i Tyskland både mektig skremt og samtidig imponert. Og ikke minst: inspirert, på tross av at
han av tyskerne personlig ble ganske ugunstig bedømt og nokså kjølig behandlet.
Allerede 4.september kunngjorde han på et stort bondemøte i Kaposvár sin “vidunderlige revolusjon”.
Som det fremgikk av hans tale, regnet han ikke lenger med at hans tidligere annonserte reformer skulle
kunne realiseres innenfor rammene av den eksisterende konservative samfunnsordningen.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 336 -