UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
“gamle” nasjonalforsamling, hvor den forsiktige konservative Bethlen jo beholdt grepet, ikke ville gi sin
tilslutning til de fleste av Gömbös’ vidløftige planer likevel. Til tross for denne nøling, forble hans posisjon
ellers gjennomgående sterk, takket være hans prestisjevinninger utenlands. I juli 1933 klarte han dog å drive
igjennom i nasjonalforsamlingen at riksforstander Horthys maktområde ble betydelig utvidet: ved lovartikkel
XXIII av 1933 fikk Horthy nemlig rett til å utsette nasjonalforsamlingens forhandlinger eller å oppløse
parlamentet.
Våren 1934 kom det til en overenskomst mellom Gömbös og det største av opposisjonspartiene,
Småbrukerpartiet, som var rettet mot storkapitalen og stor-godset. I hvert fall en tid fremover ble dermed
bondestanden “nøytralisert”, samtidig som Gömbös fikk betydelig støtte også fra middelstanden og den del
av intelligentsiaen som var populistisk orientert. Mange av tidens ledende forfattere ble da for en stund med i
bevegelsen Nye åndelige front, anført av politikeren Miklós Kozma og forfatteren Lajos Zilahy. Men et møte
mellom regjeringssjefen og de mest prominente forfatterne i april 1935 endte med gjensidig skuffelse.
I begynnelsen av 1935 fant Gömbös tiden moden for visse utrenskninger også i selve regjeringen: i januar
måtte finansminister Imrédy og landbruksminister Kállay forlate regjeringen, deres etterfølgere ble Tihamér
Fabinyi, respektive Kálmán Darányi, mens i mars kom turen til innenriksminister Keresztes-Fischer som da
ble etterfulgt av Miklós Kozma. 5.mars oppløste endelig Horthy, etter råd fra Gömbös, parlamentet.
Bethlen som nå følte seg overrumplet, forlot da sammen med 13 ledende politikere regjeringspartiet og
førte fra nå av en valgkampanje mot Gömbös. Valgene ble holdt 6.april 1935 og førte til en overveldende
seier for Gömbös: Det nasjonale enhetsparti erobret hele 170 (69,4 %) av de 245 plassene; samtidig måtte
Småbrukerpartiet nøye seg med bare 25 plasser, mens sosialdemokratene fikk 11 plasser.
Alt tydet nå på at Gömbös’ tid var kommet og at tiden var inne for hans store reformer. Som et innledende
skritt ble i juni innført 48-timers arbeidsuke. I samme måned sank arbeidsledigheten til 16,7 %, det laveste
tall siden 1929. Arbeiderklassen vendte seg nå likevel praktisk talt unisont mot Gömbös. Grunnen til dette
var den storstilede kampanje Gömbös hadde satt i gang for å gjøre regjeringspartiet om til et masseparti,
med det formål for øyet å eliminere ikke bare alle de andre partiene, deriblant også det sosialdemokratiske,
men også fagorganisasjonene. Men Gömbös’ planer om de såkalte arbeiderkorporasjonene strandet på den
voldsomme motstand fra arbeiderklassens side som satte i gang store demonstrasjoner og streiker. Gömbös
ble derfor til slutt nødt til å oppgi kampen mot de tradisjonelle arbeiderorganisasjonene. – Også bondestaden
måtte nå innse at Gömbös i virkeligheten ikke våget å gå så langt som å røre ved storgodsene og
gjennomføre en radikal jordreform.
Under slike omstendigheter ble Gömbös snart nødt til å legge til side sine planer om ettpartisystemet og
virkeliggjørelsen av den korporative staten. Det viste seg at nå, når den økonomiske krise var over, hadde
det gamle kontrarevolusjonære, konservative regime ikke lenger bruk for Gömbös og hans overdrevne
sosiale demagogi. Han sto etter alle solemerker å dømme definitivt for fall. Men da ble han alvorlig syk. Så
alvorlig at Horthy ikke fant det nødvendig å oppfordre ham til å søke avskjed. Fra 2.september 1936 ble
regjeringen midlertidig ledet av landbruksministeren Kálmán Darányi.
Gömbös døde 6.oktober.
Han var et typisk produkt av mellomkrigstidens grumsete år. Myten som ble skapt omkring ham, gjorde at
han ble møtt med meget store forventninger av svært mange. Men hans fire år ved roret ble for de fleste en
mer eller mindre bitter skuffelse. Enkelte av hans feiltrinn lot seg ikke rette opp av etterfølgerne. Først og
fremst det at Ungarn hadde så grundig havnet under tysk-italiensk dominans.
DARÁNYIS REGJERING 1936—38
Fra våren 1936 så Ungarns ledende konservative krefter med tiltagende bekymring og engstelse på
Gömbös’ ensidige satsing på Tyskland. Det springende punktet av ungarsk utenrikspolitikk var å skaffe seg
en eller flere mektige allierte slik at ved deres støtte kunne man i sin tid få gjennomført fredstraktatens
revisjon. Men Hitlers høyreradikale regime virket heller skremmende for Ungarns herskende klasse som
også syntes at Gömbös nok gikk for langt i sine forbindelser med Berlin og i sin iver etter å tilegne seg Hitlers
idéer.
Storgodseierne og aristokratene som tradisjonelt alltid har vært svært anglofile, engelsk-orienterte, ble i
dette synet støttet også av en nærmest fulltallig finanskapital (flere av de største finansfyrster var attpåtil av
jødisk avstamning og hadde også av den grunn lite å vinne på en forskyvning i høyreradikal retning). I
Parlamentet kjempet opposisjonen derfor nærmest unisont mot Gömbös, og de fikk i denne kampen
merkelig nok også tilslutning fra nasjonalforsamlingens høyreradikale representanter som på sin side var
misfornøyde med Gömbös’ utallige utenrikspolitiske krumspring og taktikkeri, istedenfor en uttalt nazi-vennlig
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 329 -