UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — I. Karpatbekkenet før det ungarske landnåmet
folk fra 890-årene, bosatte seg med få unntagelser, som regel ikke i de områder som var bebodd av griffranke-kulturens
folk fra 670-årene, – og allikevel var disse trakter allerede, ifølge de aller tidligste
dokumenter og aktstykker, ungarsk-talende. Som en konsekvens av alt dette, fremsatte så László sin teori
om det dobbelte landnåmet. Den er fortsatt omdiskutert. I all korthet går teorien ut på at det ungarske
landnåmet i Karpatbekkenet skal ha skjedd i (minst) 2 etapper: det første i 670-årene, det andre (“offisielle”) i
890-årene (eller kanskje allerede i 860-årene). Utover det arkeologiske funnmateriale og andre, ovenfor
nevnte argumenter, henviser han også til følgende:
– krønikerskriveren Simon Kézai fra 1200-tallet satte i sitt verk Gesta Hunnorum et Hungarorum
tidspunktet til hunernes (ungarernes) landnåm til år 700;
– det kjente Billedkrønikk fra 1300-tallet, skrevet av Márk Kálti, satte årstallet til det ungarske landnåm til
677;
– flere andre middelalderkrønikker oppfattet avarene og ungarene som identiske: “Avari, qui dicuntur
Ungari”, “Avares, quos modo Ungerios vocamus” m.fl.;
– i et dokument fra år 860 skrev Ludvig 2 den tyske om “Ungarorum (Wangariorum) marcha”, et
grensefjellområde i nærheten av Savaria (Szombathely) – 40-50 år for Árpáds landnåm!
– de ungarske middelalderkrønikkene snakket aldri om avarene, bare om hunerne og magyarene.
Forklaringen må være at de identifiserte folkene, som Árpáds menn hadde funnet i Karpatbekkenet, dels
med hunerne (tidligavarene), dels med onogur-ungarene (magyarene), dvs. innflytterne fra 670-årene.
Innvandringen førte til en omorganisering og fornying av det avariske rike, som siden 630-årene formelig
hadde ligget i en slags dvaletilstand. Funnene vitner om et oppsving, som omfattet hele samfunnslivet, ikke
minst bosetningsmønsteret. Den tidligere så vanlige nomadisering med storfehold og stadige flyttinger ble nå
i stort omfang erstattet av permanente bosteder og landsbyer. Det er rimelig å anta at de nyankomne i
vesentlig større grad var opptatt med å drive jordbruk. Som et enestående fenomen i datidens Europa,
oppsto det dessuten en ny og blomstrende bronsekultur i Ungarn, især når det gjaldt fremstillingen av
smykker, ornamenter og pyntegjenstander. Dette hang sikkert nøye sammen med at gulltributtene fra
Bysants hadde opphørt fra 626, mens det fantes bronse i meget store mengder i Pannonia, brakt hit i sin tid
av romerne.
På et bestemt område hersket det imidlertid fortsatt stor passivitet, nemlig i utenrikspolitikken. I over
hundre år ble det ikke ført noen avarisk plyndrings- eller erobringskrig, med unntagelse av et angrep av
mindre omfang på karantenene i 740. Avarerriket hadde trukket seg tilbake bak sine brede, villmarksaktige
grensesoner og forsvarslinjer, nesten uten enhver politisk og økonomisk forbindelse med utenverdenen. I
Vest-Europa derimot skjedde i denne tid store omveltninger. Merovingene ble trengt til side av Arnulfene, og
Pippin klarte å gjenopprette frankenes herredømme over vasallstatene. Fra 721 ble hans politikk videreført
av sønnen Karl, den senere Karl den store. Som følge av de mange krigene oppsto det en tildels meget rik
overklasse med store landeiendommer. Det føydale samfunn var nå et faktum.
Det var denne karolingske ekspansjonspolitikk, som også førte til den frankisk-avariske krig. I 787-88 ble
Bayern innlemmet i det frankiske rike, som dermed fikk en felles grense med avarene. Allerede fra 788 fant
det sted militære trefninger langs grensen. De ble etterfulgt av krav fra Karls side om grenserevisjoner, men
ble bestemt avvist av avarene.
Den store krig ble innledet av et avledende skinnangrep av hertug Johannes av Istria i august 791. Den
enorme karolingske hovedstyrke startet like etter sin fremrykking fra Regensburg og dro frem langs begge
breddene av Donau.
Den møtte ingen motstand før den nådde våre dagers Wienerwarld. I et heftig slag seiret da frankene,
men led også selv betydelige tap. Avarenes hær fulgte deretter nomadenes kjente brent jord forsvarstaktikk
og trakk styrkene kontinuerlig tilbake, mens de systematisk tilintetgjorde de oppgitte områder ved bl.a. å
brenne alt som kunne være spiselig for dyr og mennesker, og ved å forgifte vannet. Høstens regntid gjorde
at vel ni tiendedelen av det frankiske rytteriet gikk tapt til slutt, før frankene gjorde vendereis. Felttoget endte
med en fullstendig fiasko for frankene, til tross for at det ble begynnelsen til avarenes undergang.
I 795 brøt det nemlig ut en blodig borgerkrig blant avarene, med kaganen og jugurrusen som
motstandere. Det var et klassisk eksempel på maktkamp. Motsetningene mellom de 2 maktpotentater kom
nå til syne som en direkte følge av den ulykkelige krigen mot frankene, og fordi det verserte divergerende
oppfatninger om, hvordan man best skal kunne parere et eventuelt nytt frankisk angrep. I den fryktelige
innbyrdes krigen, som gikk gjennom avarerlandet som en svøpe, bukket både de 2 motstanderne og
storparten av deres hærstyrker under. Dette førte til en dødelig svekkelse av avarene. Lederen for den
vestlige del av avarerriket, tudunen, som jo visste at en ny frankisk krig i første rekke ville berøre nettopp
hans landsdel, reiste høsten 795 til Aachen, gikk over til kristendommen, og underkastet seg og Pannonia til
Karl den store. Samme vinter dro dux Erik av Friaul langs elven Sava inn i avarenes land og frem til et
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 23 -