UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
9.oktober 1934 ble nemlig kongen av Jugoslavia, Aleksander 1 og hans vert, den franske utenriksminister
Louis Barthou drept i et attentat i Marseille under et statsbesøk, av kroatiske terrorister som tilhørte den
kroatiske separatistiske organisasjonen Ustasja (kroat. Ustaša ‘opprører’). Den var dannet i utlandet i 1929
med støtte fra italienske og tyske fascister, og den hadde sitt hovedkvarter i Italia. Den hadde imidlertid en
treningsleir også i Ungarn: Jankapuszta, som vanligvis ga asyl for kroatiske flyktninger, aktivister og
desertører. Attentatet vakte til å begynne med voldsom oppsikt. Især var det den tsjekkoslovakiske
utenriksminister Edvard Beneš, kjent for sin steile, umodererte ungarskfiendtlighet, som ivret etter å få
stemplet og fordømt Ungarn for sin angivelige delaktighet i mordet, for han håpet dette skulle ta vinden ut av
seilene for ungarsk revisjonisme. Man ble imidlertid etter hvert klar over at trådene egentlig førte til Roma:
men Mussolini var for viktig til å kunne utpekes til syndebukk, meningsforskjellen mellom ham og Hitler var
størst nettopp i 1934-35-årene, saken løp derfor litt etter litt ut i sanden.
Merkelig nok førte attentatet Frankrike og Italia nærmere hverandre. Allerede den 7.januar 1935
undertegnet man i Roma en vidtgående fransk-italiensk avtale som også hadde visse aspekter for Sørøst-
Europa: franskmennene foreslå nemlig at områdets berørte stater, samt Frankrike og Tyskland skulle inngå
en pakt, senere kalt Donau-pakten, som skulle sikre Østerrikes selvstendighet og bevare status quo i
området. Dette skulle samtidig sikre ryggen til Italia som da var i full gang med å forberede sitt angrep på
Etiopia (det ble satt i gang 3.oktober). – Da den foreslåtte pakten ville sette en hinder for revideringen av
Ungarns statsgrenser, var den uakseptabel for landet. Den ungarske utenriksminister Kánya avviste derfor
pakt-planen på et møte i Venezia 4.mai som ble holdt mellom utenriksministrene fra Italia, Østerrike og
Ungarn.
Tilhengerne av en forsert tysk orientering fikk dermed styrket sin stilling i Ungarn. Alt den 24.mai innfant
Hermann Göring, den gang ministerpresident i Preussen, seg i Budapest, der han fikk føre drøftelser med
Horthy så vel som med Gömbös, og i september reiste Gömbös selv til Berlin. Tyskland forlot Folkeforbundet
i oktober 1933, og proklamerte den 16.mars 1935 innføringen av den almene verneplikt, noe som var stikk i
strid med fredstraktatens bestemmelser. Det vakte en viss oppsikt, men møtte ingen nevneverdig motstand.
Flåteavtalen mellom Storbritannia og Tyskland i juni bidro i vesentlig grad til å øke Hitlers prestisje. Som
følge av eventyret i Etiopia, var Italia fra høsten 1935 i ferd med å bli trengt ut av Sørøst-Europa. Dets plass
ble fra nå av i økende grad overtatt av Tyskland som den ledende makt i kampen mot status quo. Også Italia
ble nå nødt til å erkjenne dette, og fra sommeren 1935 fant det derfor sted en gradvis tilnærming mellom de
to diktaturstater, kraftig fremskyndet av Etiopia-konflikten.
Som takk for Hitlers støtte aksepterte Mussolini stilltiende Tysklands krav på Østerrike. Den italienskøsterriksk-ungarske
blokk fortsatte å bestå, den såkalte 2.Roma-avtale mellom de tre land ble undertegnet
så sent som i mars 1936. Men like i forveien marsjerte tyske tropper inn i det demilitariserte Rhinland.
Tyskland hadde derved fått en ganske annen posisjon og som følge av den intensiverte militære
opprustningen forvandlet det seg snart til områdets sterkeste makt. Det hjalp lite at i april innførte også
Østerrike almen verneplikt. I juli ble Østerrike nødt til å undertegne en tysk-østerriksk avtale som formelt
anerkjente nok Østerrikes selvstendighet, men som i virkeligheten var et nytt skritt i retning mot landets
tilslutning til Det tredje rike.
Gömbös, som gjennom en rekke hektiske år hadde iherdig kjempet for en italiensk-tysk tilnærming, burde
egentlig vært fornøyd nå når akse-avtalen endelig sto foran sin realisering (den ble undertegnet i oktober
1936, vel tre uker etter Gömbös’ død). Men så måtte han oppleve at Mussolini beskyldte ham for
utakknemlighet, fordi Ungarn unnlot å stemme i Etiopia-saken i Folkeforbundet, mens Hitler på sin side var
arg på ungarerne, fordi de gjennom sitt samarbeid med Italia i flere år effektivt hadde hindret Østerrikes
Anschluss, og fordi ved å holde fast på kravet om gjenreising av det historiske Ungarn, sto de i veien for en
overenskomst mellom Jugoslavia og Tyskland.
Ungarsk utenrikspolitikk gjorde forøvrig i disse årene flere forsøk på å utvide sin kontaktflate også i andre
retninger. I oktober 1933 reiste Gömbös og hans utenriksminister Kánya til Bulgaria, men besøket førte ikke
til konkrete resultater. I februar 1934 tok Ungarn opp den diplomatiske forbindelse med Sovjetunionen, men
det ble ikke fulgt opp av andre tiltak. Langt viktigere var Gömbös’ reise til Warszawa 20.oktober 1934, der
det ble drøftet muligheten av et polsk-ungarsk samarbeid med brodden i første rekke rettet mot
Tsjekkoslovakia. Samtidig undertegnet partene en polsk-ungarsk kulturavtale. I april 1936 avla så den polske
ministerpresident et offisielt besøk i Budapest. I sentrum av drøftelsene sto den gang muligheten av å
utforme en Warszawa-Budapest-Roma-akse.
Denne i og for seg lovende idé mistet dog sin aktualitet med den italiensk-tyske tilnærmingsprosessen, på
grunn av det problemfullte forholdet mellom Polen og Tyskland.
Mot alles forventninger kom Gömbös’ innenrikspolitiske aktivitet sterkt i skyggen av hans utenrikspolitiske
engasjement. Realiseringen av de til dels radikale idéer som de 95 punktene av hans Nasjonale
Arbeidsprogram representerte, lot år etter år å vente på seg. Dette ble begrunnet med det faktum at den
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 328 -