UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
sikte på å øke den sentrale statsmaktens dirigerende rolle, styrke dens fra før av temmelig militaristiske ånd
og utbygge et representasjonssystem som skulle baseres på de ulike interesseorganisasjoner og -
sammenslutninger. Dette sistnevte representerte på en nærmest fullstendig utilslørt måte idéen om den
korporative stat og det totale statssystem, Mussolinis kongstanke.
Det ble også dette som fremkalte den største motstand, idet dette hadde til hensikt å nøytralisere
arbeiderne og arbeiderbevegelsen ved å erstatte de frie fagorganisasjonene med statsdirigerte
arbeiderkorporasjoner som interesseorganisasjoner samtidig som det i realiteten ville oppheve demokratiets
bærende prinsipp: flerpartisystemet, og erstatte det med et eneste masseparti som til gjengjeld skulle stå
under full kontroll av de utøvende statsmyndigheter.
På den annen side forutsatte Gömbös’ program – i vert fall i teori – likvideringen av de føydale levningene
samt innskrenkningen av storgodsets og finanskapitalens makt.
Han passet samtidig på å komme med en rekke tiltalende og konkrete løfter til nesten alle samfunnslag,
og forkynte nærmest en ny reformtid i landet. Til bøndene lovet han jordreform, skattereform, et moratorium
på opptil 3 år på all jordbruks-gjeld, nye gunstige lån, nye utenlandske markeder for ungarske
jordbruksprodukter, og en ny bosetningspolitikk.
Løftet om alminnelige, hemmelige valg skulle i første rekke fenge arbeiderklassen, likedeles punktene om
å opprette nye arbeidspalasser og nedkjempe arbeidsledigheten. Gömbös strevet i det hele tatt etter å inngi
forhåpninger om at hans styre skulle basere seg på de brede folkemassene, noe som ikke bare skaffet ham
Småbrukerpartiets støtte, men også en temmelig bred tilslutning fra intelligentsiaens side som fra før av var
levende opptatt av å finne en gangbar vei ut av det uføret landet var havnet i. Især ble hans sosialpolitiske
tiltak populære og vel egnet til å skaffe ham ytterligere tilhengere (igangsetting av en storstillet statlig
byggevirksomhet; masseproduksjon av enkle, men fullt ut brukbare og praktiske nødboliger etc).
Fundamentalt nytt var i Ungarn også måten Gömbös kunngjorde sine programmer og ulike tiltak på,
nemlig innen rammen av teatralsk organiserte og gjennomførte massemøter, og ved å ta i bruk
radiosendingene (den regelmessige kringkastingsvirksomhet ble i Ungarn innført ved lov i desember 1925,
men det var sendt programmer helt fra 1923), samt pressen, og det i et målestokk som til da var ukjent.
For bedre å kunne spre sin ideologi, fremsto Gömbös også som skaperen av den billige dumpingpresse,
fremstilt av partiet selv i masseopplag og solgt for rene dumpingspriser som for den vanlige seriøse presse
var helt uoppnåelige.
Da Gömbös høsten 1932 overtok regjeringens ledelse, hadde den økonomiske krise alt kulminert og fra
1933-34 satte det inn en gradvis oppsving med en raskt minkende arbeidsledighet. Økonomiens
normalisering ute som inne kom beleilig for Gömbös og hjalp ham kraftig til å kunne konsolidere sin stilling
forholdsvis raskt, idet tilliten til ham økte i befolkningen i takt med forbedringen. Han var derved sikret den
nødvendige arbeidsro til å kunne vende seg utad og ta fatt på realiseringen av sine utenrikspolitiske idéer.
Fra Bethlens besøk i Roma i april 1927, da det ble undertegnet en vennskapstraktat mellom Italia og
Ungarn, var Ungarns italienske orientering den bærende idé innen den erklærte offisielle ungarske
utenrikspolitikken. Gömbös var ikke bare fullstendig enig i dette, men var attpåtil en stor personlig beundrer
av Il Duce, hans lederstil og politiske innretning. Han innså det dessuten på et overraskende tidlig tidspunkt,
allerede i 1920, at for å kunne velte den status quo som ble skapt ved fredssystemet i Versailles, måtte det til
en allianse mellom Italia og Tyskland, en Berlin-Roma-akse som han selv så treffende uttrykte det. Som
Ungarns statsminister, ønsket Gömbös nå med alle tilrådelige midler å bidra til snarest mulig å virkeliggjøre
denne akse som også skulle kunne åpne for Ungarns revisjonistiske bestrebelser.
Omkring årskiftet 1932-33 var imidlertid det internasjonale laget ikke uten videre gunstig for Gömbös’ plan
for en slik akse. Polariseringen mellom forsvarerne og motstanderne av fredssystemet var riktignok i løpet av
1920-årene kommet ganske langt, og motstanderne var fortsatt i fremgang og vant terreng. Storbritannia
trakk seg i realiteten fra kampen om Donau-området, mens Frankrike på sin side ikke helt klarte å mestre
situasjonen, tvert om ble dets posisjon en god del svekket. Men Italia maktet ikke å trekke fordeler av denne
svekkelse, og dets ekspansjon på Balkan ble heller beskjeden. 30.januar 1933 ble imidlertid Hitler utnevnt til
tysk kansler, og han vekket straks forhåpninger i mange om at Versailles-fredssystemet nå sto for fall. Hitlers
og Mussolinis regimer var nok omtrent like autoritære og nasjonalistiske i sitt vesen, men i internasjonal
politikk var de den gang likevel motstandere av hverandre. Mussolini var i første rekke redd for
konsekvensene av en forsterket tysk militarisme, han måtte dessuten tenke på den italienske landsdelen fra
1918, Syd-Tyrol, med sin overveiende tysktalende befolkning, tildelt Italia av nettopp fredskonferansen i
Versailles. Østerrike-problemet, Tysklands bestemte planer om Anschluss som Hitler aldri har lagt skjul på,
representerte et annet og spesielt skjær i sjøen i forholdet mellom de to diktaturstatene, mellom Hitler og
Mussolini.
Tro til tradisjonen åpnet Gömbös sitt utenrikspolitiske virke ved å avlegge et offisielt besøk i Roma 8.-
15.november 1932. Mussolini, som akkurat da søkte å realisere sine imperialistiske drømmer om italiensk
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 326 -