UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
statlige byråkrati (handelsminister Béla Kenéz og landbruksminister Béla Ivády), mens finansminister Frigyes
Korányi (utnevnt først den 16.desember) ble en eksponent for finanskapitalen.
Landets økonomiske problemer begynte først fra sommeren 1931 å bli virkelig trykkende og håpløse. Det
var derfor bare rimelig at det ble nettopp den økonomiske-finansielle politikk som kom til å stå i sentrum av
regjeringens arbeid. Károlyi gjorde da også betydelige anstrengelser for å demme opp for den økonomiske
krise som nå med full styrke rammet landet. Vanskelighetene var ofte umulig å løse fordi de rimeligvis også
var uttrykk for sosiale interessemotsetninger i samfunnet. For Károlyi var det derfor mange hensyn å ta for å
kunne holde hodet over vannet. Han ble presset fra nær alle sider: storkapitalen ville oppnå større innflytelse
og politisk makt; landbrukets folk krevde øket hjelp og at boletta-systemet skulle foruten korn også omfatte
en del andre jordbruksprodukter (mais, poteter), mens statsbyråkratene var tilhengere av en fastere, mer
bestemt styring.
Like etter sin tiltredelse ble Károlyi-regjeringen nødt til å gjennomføre en rekke tvangstiltak for derved å
lette på trykket på landets finanser. Alt i august ble de statsansattes lønninger redusert og dertil mange
oppsagt. I september forhøyet regjeringen inntektsskattene med hele 50 %. Károlyi ba dessuten
Folkeforbundet om å sende eksperter til Ungarn for å få sanert finansene. I dette saneringsarbeid spilte
forøvrig også den ungarske nasjonalbank en viktig rolle, og den ble for første gang i ungarsk historie en
betydelig politisk faktor. I tillegg ble det i desember, som tidligere omtalt, innført transfer-moratorium overfor
utlandet som forbød all utførsel av penger og edelmetall fra landet.
Sparetiltakene førte som rimelig var til en forbitret motstand fra de berørtes side. Det kom til uro og
demonstrasjoner og til en stigende utilfredshet. 13.september ble til overmål en jernbanebro nær Budapest
(ved Biatorbágy) sprengt i luften, mens det internasjonale ekspresstog passerte. 22 mennesker døde av
skadene. Attentatmannen var sinnsyk, men p.g.a. hans navn (Matuska) oppsto det snart rykter om at det var
Tsjekkoslovakia som sto bak anslaget. Regjeringen derimot benyttet anledningen til å innføre standrett i
landet og å bruke den politisk mot massebevegelsene, for å trenge venstresiden, som fikk en stadig større
tilslutning blant de nødstilte og arbeidsløse, tilbake. Det fulgte nå en arrestasjonsbølge og en opphisset
agitasjon især rettet mot kommunistene. Sommeren 1932 klarte politiet å sprenge det illegale kommunistiske
organisasjonsnettet og arrestere lederne Imre Sallai og Sándor Fürst som begge ble dømt til døden og
henrettet, til tross for massiv protest fra de vestlige demokratier.
I løpet av høsten kom det også til et høyreradikalt kuppforsøk, ledet av László Vannay, men det ble
avverget i tide. Samtidig foregikk det en konstant og betydelig fraksjonsvirksomhet innen partiene og
parlamentet, og også sosialdemokratene begynte å opptre mer målbevisst og disiplinert.
I den gitte politiske situasjon med nærmest alminnelig uro og regjeringsfiendtlighet i samfunnet, forsøkte
Károlyi i desember 1931 sogar med å alliere seg med sosialdemokratene og den borgerlig-liberale
opposisjon og trekke dem med i regjeringsarbeidet, for å kunne bli herre over de kaotiske tilstandene, men
Bethlen klarte da å mobilisere det medtatte Enhetspartiet i tilstrekkelig grad til å avverge dette. Vinteren og
våren 1932 tiltok derfor stadig mer den indre spenning. Den kulminerte 7.april 1932, da sosialdemokratene
fikk mobilisert vel 200 tusen av sine tilhengere. Regjeringen svarte da med å forby Népszava (‘folkets røst’),
det sentrale presseorganet til sosialdemokratene, og videre med arrestasjoner og andre former for
undertrykkelse. Aksjonene førte til at sosialdemokratenes organisasjons-arbeid fra nå av var nærmest
fullstendig blitt lammet utover landet, ikke minst gjennom ulike uvennlige opptredener og aksjoner fra
gendarmeriets side,
I utenrikspolitikken fulgte Károlyi til en begynnelse hovedsakelig i Bethlens fotspor, men etter hvert
orienterte han seg stadig tydeligere i retning mot Frankrike, altså nærmest det motsatte av Bethlens Italiavennlige
linje, motsetningsforholdet mellom Frankrike og Italia tatt i betraktning.
Frankrike var ellers den fremste tallsmann for å opprettholde den status quo i Sørøst-Europa som ble
skapt av fredssystemet av Versailles, og sto dermed i motsetningsforhold til vitale ungarske interesser. I
mars 1932 kom det et utspill fra den franske ministerpresidenten André Tardieu om et økonomisk samarbeid
i Donau-regionen mellom landene Østerrike, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Romania som en
løsning på en del av problemene som har oppstått i området dels som følge av den økonomiske
verdenskrise, men dels også p.g.a. selve fredssystemet som jo førte til en større isolering og selviskhet hos
disse statene. Det siste kunne også utlegges som en forsiktig innrømmelse fra fransk side, når det gjaldt en
eventuell revisjon av fredstraktaten. Men sentrum-høyrepartiene som Tardieu og hans utenriksminister
Aristide Briand hørte til, mistet ved valgene i 1932 flertallet, og hans plan ble strøket fra dagsorden. Også
ellers var det mer enn tvilsomt om Ungarn skulle ha sluttet seg til planen, å dømme etter Bethlens holdning til
spørsmålet.
Károlyis siste måneder i regjeringsposisjon var i økende grad preget av tilspissing av de sosiale
motsetninger, tiltagende elend og utsiktsløshet for hele samfunnet, og forsterkningen av den
regjeringsfiendtlige holdning i landet. Dette gjaldt praktisk talt alle lag av befolkningen, men i særdeleshet de
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 324 -