UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
overenskomst med Romania mot den sovjet-russiske trusel som jo var rettet mot begge de to stater. Polens
vennlige kontakter med Ungarns to hovedsmotstandere Frankrike og Romania, sto i disse årene effektivt i
veien for en utdyping av de polsk-ungarske forbindelser, som ellers også ble hindret av at det etter
fredsslutningen ikke lenger eksisterte en felles ungarsk-polsk statsgrense. De to stater undertegnet likevel en
omfattende handelsavtale i mars 1925, og marsjal Pilsudski erklærte dessuten at selvom han i den gitte
internasjonale situasjon for øyeblikket ikke så noen mulighet for å gjennomføre det, må nødvendigheten av
idéen om en fredsrevisjon holdes på dagsorden for fremtiden. Han ga dermed sin støtte til de ungarske
bestrebelser. Traktaten som ble undertegnet mellom de to land i oktober 1928, ga også uttrykk for full
enighet og harmoni.
På jugoslavisk initiativ kom det i Genėve i januar 1926 noe uventet i gang drøftelser mellom Bethlen og
den jugoslaviske utenriksminister Nincič. Jugoslavia, til 1929 kalt Kongeriket SHS, dvs. serbernes, kroatenes
og slovenernes kongerike, tilhørte fra 1920 “forsvarsalliansen” Den lille entente, og sto i nært forbund med
Frankrike. Landet hadde imidlertid, da som nå, store sosiale og økonomiske problemer, og dertil også
betydelige nasjonale motsetninger mellom sine tallrike folkegrupper å kjempe med. I tillegg sto landet i
grensekonflikt med alle sine naboer (Italia, Albania, Bulgaria, Ungarn, og i noe mindre grad også med
Østerrike og Romania). I september 1924 sa Italia ensidig opp sin avtale av 1920 med Jugoslavia, den
såkalte Rapallo-traktaten, og okkuperte ved dikteren Gabriele d’Annunzios aksjon den tidligere ungarske
havnebyen Fiume (Rijeka), frihavn fra krigens slutt. I denne truende situasjon forsøkte Jugoslavia å søke en
utvei av uføret ved å nærme seg Ungarn for derved å sikre sine nordlige statsgrenser, i tilfelle en
konfrontasjon med en eller flere av sine nabostater. De jugoslaviske tilnærmelser ble overmåte godt mottatt
av Ungarn, til tross for at Jugoslavia ved freden fikk overlatt forholdsvis store områder av de tidligere
ungarske landsdeler Bánság (Banat) og Bácska, tilsammen 21 tusen kvadratkilometer, med en halv million
ungarske innbyggere, dessuten Sør-Baranya og visse mindre andre områder innenfor det nåværende
Kroatia.
Den 29.august 1926, på 400-årsdagen for slaget ved Mohács som hadde ført til undergangen av
middelalderens store ungarske rike, inntok selveste Horthy i sin minnetale en positiv holdning til det
jugoslaviske fremstøt. Men p.g.a. mangel på nødvendig ettergivenhet og elastisitet hos begge parter løp
likevel saken etter hvert ut i sanden uten konkrete resultater.
Dette skyldtes til en viss grad også den positive utvikling som fant sted i forholdet mellom Ungarn og
Italia. Italia hadde helt fra krigens slutt vist en stadig økende grad av sympati overfor Ungarn og dets
problemer, og fikk ved en rekke anledninger demonstrert sin støtte til landet, ikke minst ved Ungarns
låneansøkning til Folkeforbundet. I januar 1924 sluttet de to land en økonomisk-finansiell overenskomst med
hverandre, noen få måneder før Italia kom til å si opp Rapallo-traktaten som regulerte Italias forhold til
Jugoslavia. Det var tydelig at Mussolinis Italia foretrakk Ungarn fremfor de stater som forente seg i Den lille
entente. Italias utenrikspolitikk hadde fra verdenskrigens slutt som sitt hovedmål å øke sin innflytelse
betraktelig i Sørøst-Europa.
Her ble italienerne imidlertid møtt av lignende franske aspirasjoner. Og ettersom Frankrike lot til å ha full
dominans over Den lille entente, satset Italia mer og mer åpenlyst på Ungarn som motvekt, især mot
Jugoslavia. Sistnevnte ble snart nødt til å gi opp sitt fotfeste også i Albania som deretter fra Tirana-traktatene
av 1926 og 1927 nærmest var å regne for en italiensk vasallstat. Da Tyskland og Frankrike i 1925 nærmet
seg hverandre noe og samtidig oppsto det en viss spenning mellom Tyskland og Italia p.g.a. Syd-Tyrolproblemet,
styrket Italia sine bånd til Storbritannia, noe som ble overmåte godt mottatt i Budapest. Italia
gjorde alt som det under de rådende forhold maktet for å styrke Ungarn og svekke Den lille ententen. Det var
en rekke likhetspunkter når det gjaldt styringsformen og den ideologiske bakgrunn i disse to land: Mussolinis
Italia og Horthys Ungarn. Italia var dessuten den første av stormaktene som uttrykte sine innvendinger mot
og sin misnøye med det nye fredssystemet, og det ga dermed Ungarn håp og i det minste en verbal støtte til
sine revisjonistiske bestrebelser.
Det ideologiske slektskapet og det utenrikspolitiske interessefellesskapet førte deretter på en naturlig
måte til en vennskapsavtale mellom Italia og Ungarn som ble undertegnet i Roma i april 1927 av Benito
Mussolini og István Bethlen. Avtalen som også inneholdt en tilleggsbestemmelse om at Italia skulle
tilbakelevere de ungarske våpnene som i slutten av første verdenskrig falt i italienske hender, var en
diplomatisk storseier å regne: Ungarn sto fra nå av ikke alene, men fikk en av stormaktene til sin
forbundsfelle og støttespiller. Undertegnelsen av vennskapsavtalen ble året etter, i april 1928, fulgt opp av et
møte i Milano mellom Mussolini og Bethlen, for å samordne de to lands politikk. Det tredje møte mellom de
to statsmenn kom i stand i Roma i april 1930, mens året etter, i mars 1931 kom den ungarske
utenriksminister, grev Gyula Károlyi, til offiselt besøk i Roma. I midtpunktet for drøftelsene sto da planene om
en tysk-østerriksk tollunion, forholdet mellom Italia og Frankrike, og spørsmålet om et eventuelt lån til Ungarn
for våpenkjøp.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 320 -