UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
Grev Albert Apponyi (1846-1933) som ledet den ungarske fredsdelegasjon og som flere ganger ved
fredsforhandlingene i Paris gjorde seg bemerket ved sine blendende tale- og språkkunskaper, trakk seg da
fra delegasjonen og ble fulgt i dette av dens øvrige medlemmer. (Fra 1923 og til sin død virket han imidlertid
som Ungarns hovedrepresentant i Folkeforbundet og førte også der en innbitt kamp for å få revidert
Trianonfredens bestemmelser angående Ungarns statsgrenser.) Hardt presset fra alle kanter var Ungarn
imidlertid ikke i den situasjon hverken politisk, militært eller økonomisk å kunne si nei til fredstraktaten. En ny
delagasjon ble derfor oppnevnt, bestående av statsråd Ágost Benárd og ambassadør Alfréd Drasche-Lázár
som 4.juni undertegnet den fremlagte såkalte Trianon-traktaten mellom de seirende stater og Ungarn i Lille
Trianon-slottet i Versailles. Denne traktat som mer hadde karakter av et diktat enn av en avtale, slo fast at
det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet har opphørt å eksistere; Ungarn ble derved en selvstendig og
uavhengig stat, men måtte samtidig avstå store landområder, tilsammen 2/3 deler av sitt opprinnelige
territorium med til dels rent ungarske befolkningsgrupper og over halvparten av sin samlede folkemengde til
Tsjekkoslovakia (Nord-Ungarn, Ungarsk Oppland, ‘Felvidék’), til Romania (Transsylvania og i tillegg en stor
del av det historiske Ungarn kalt Partium, dvs. randområder av det store ungarske slettelandet, samt vel
halvparten av Banat), til Jugoslavia (Kroatia, Fiume og Syd-Ungarn med Bácska, Baranya og halve Banat)
og til Østerrike (Ungarns vestligste grenseområder, senere alminnelig kalt Burgenland). Ungarns territorium
ble med andre ord minsket fra opprinnelig 283 tusen kvadratmeter (Kroatia ikke medregnet) til 93 tusen
kvadratkilometer, og dets befolkning redusert fra 18,2 millioner til 7,6 millioner 4 .
Fredstraktatens territoriale bestemmelser med sine vilkårlig opptrukne nye landegrenser og betydelige
ungarske folkegrupper i nabostatene førte til ny nasjonal undertrykkelse og nye sterke motsetninger mellom
folkene i Donaubekkenet. Hver tredje ungarer kom nå under en fremmed stats administrasjon. Tsjekkoslovakia
overtok 63 tusen kvadratkilometer av Ungarns opprinnelige territorium, med 3,5 millioner innbyggere,
derav 1,1 millioner ungarere som nesten uten unntak bodde i en ca 50 km bred sone i Sør-Slovakia, langs
den nye ungarske statsgrense, men på dens “gale” side.
Jugoslavia overtok 21 tusen kvadratkilometer (Kroatia ikke medregnet) med 1,6 millioner innbyggere,
derav 465 tusen ungarere; Romania fikk 102 tusen kvadratkilometer av Ungarn, med 3,5 millioner
innbyggere, derav vel 1,7 millioner ungarere, mens Østerrike ble forøket med 4 tusen kvadratkilometer
ungarsk jord med 292 tusen innbyggere, derav 26 tusen ungarere. Resultatet av denne nyordningen i
Europas hjerte ble like så eller enda mer bråket enn situasjonen var før dette: Slovakerne utgjorde bare 60 %
av delstaten Slovakias samlede befolkning, rutenerne bare 56 % innen den nye provinsen Rutenia,
rumenerne bare 55 % i de områder som nå ble overlatt dem, serberne 28 % og alle sørslaver tilsammen 33
% av den samlede befolkning i de områder som tidligere tilhørte Ungarn. Disse tall viser klart at da de nye
statsgrensene ble trukket opp, ble fredskonferansen ledet av alt annet enn strevet etter en virkelig
rettferdighet. I realiteten var de nye grenser diktert av nabolandenes (og som oftest også Frankrikes)
økonomiske og politiske interesser, og imperialistiske vinningslyst.
Karakteristisk nok ble disse prinsipper aldri anvendt i ungarsk favør! En meget moderat velvilje ved
grensefastsettelsene ville vært tilstrekkelig til at vel 2 millioner ungarere kunne fortsette å tilhøre det
ungarske moderlandet. Nabostatene forspilte imidlertid denne store historiske sjanse til å skape en tilnærmet
rettferdig ordning, en varig fred og forsoning i området. I stedet oppsto det en ny spenning i Donaubekkenet.
Den påståtte gamle undertrykkelse ble avløst av en ny og mer intolerant undertrykkelse fra de nye, eller
rettere sagt nyrike staters side som bare var interessert i å oppnå sine egne nasjonale mål. Ententemaktene
gjorde et vagt forsøk på å beskytte de store minoritetsgruppene ved å pålegge Ungarns naboland å
undertegne særskilte avtaler om minoritetenes rettigheter. Dette hjalp imidlertid lite overfor disse utålmodige
nye nasjonalismene, og bestemmelsene forble for det meste på papiret.
Trianon-traktaten var i virkeligheten en siste sansksjonering av Karpatbekkenets opprivning som stikk i
strid med våpenhvileavtalen i Padova begynte like etter krigsavslutningen og pågikk kontinuerlig og under
mer eller mindre åpen støtte fra Frankrike hele tiden og frem til Rådsrepublikkens sammenbrudd. Denne
oppstykking av det tidligere økonomisk-politisk så enhetlige område, og dannelsen av en rekke små stater i
Dobbeltmonarkiets sted, åpnet samtidig regionen i faretruende grad for utenlandske politiske-økonomiske
interesser, først for Frankrikes, fra 1930-årene for Tysklands og fra slutten av den annen verdenskrig også
for Sovjet-Russlands vedkommende, med til dels skjebnesvangre følger ikke bare for Mellomøst-Europa,
men også for hele vår verdensdel.
Fredstraktaten med Ungarn var bare en av flere lignende traktater (diktater) mellom ententemaktene og
sentralmaktene; samlet blir de kalt Versailles-freden. Men den ungarske traktat var desidert den strengeste,
mest brutale og hensynsløse av dem. Som tap og tragedie kan den bare sammenlignes med det som landet
4 Det meste av tallmaterialet er hentet fra Magyarország történeti kronológiája. 3. Budap.1982:873, og Kosáry,
Dominicus: Ungerns historia. Sth.1944: 250-51.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 310 -