UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
Béla Kun som på denne måten håpet på å kunne oppnå internasjonal anerkjennelse, besluttet den 19.juni
å etterkomme kravene i Clemenceau-noten. Men han begikk den alvorlige feilen ikke å stille krav om
garantier for de løftene som fantes i notene. Den 20.juni begynte de ungarske styrkene evakueringen av
Nord-Ungarn, mens Romania den 2.juli stilte plutselig som betingelse for sin tilbaketrekning at den ungarske
røde hær måtte først bli demobilisert...
Den 29.juni søkte oberst Stromfeld avskjed. Overkommandoen ble nå overlatt Ferenc Julier.
Tilbaketrekkingen virket ødeleggende og demoraliserende på de ungarske styrkene som følte seg forrådt av
den kommunistiske statsledelse. Den utbredte misnøye i landet førte i disse ukene til en rekke
motrevolusjonære aksjoner og reisninger, så som jernbanestreikene i Sopron og Székesfehérvár, samt
væpnet opprør i landets vestligste fylker l.juni og et annet, bredt anlagt bondeopprør sør i landet, i området
mellom Donau og Tisza 18.juni. Sogar i selve hovedstaden kom det den 24.juni til en militær oppstand: det
var kadettene ved militærakademiet Ludovika som reiste seg, og de fikk også hjelp fra Donau-flotiljen, men
de klarte likevel ikke å tilrive seg makten.
Politikerne som tidligere hadde rømt landet, dannet i Wien 12.april under ledelse av den senere
ministerpresident István Bethlen en antibolsjevistisk komité (ABC) som søkte å bygge ut kontakten med
ententemaktene og gjorde forberedelser til en motrevolusjon i Transdanubia. Den 5.mai ble sogar dannet en
motrevolusjonær ungarsk regjering, ledet av Gyula Károlyi; stedet var byen Arad som da allerede var
okkupert av de rumenske styrker. Motregjeringen flyttet derfor snart til Szeged (som også var besatt, men av
franske styrker), hvor denne motregjering ble omdannet med Pál Teleki som utenriksminister og Miklós
Horthy som forsvarminister. Sistnevnte og Gyula Gömbös begynte der snart å organisere en nasjonal
ungarsk hær med tanke på å fravriste kommunistene makten ved første anledning.
For om mulig å rette på den truende situasjon, bestemte Béla Kun seg for en motoffensiv mot de
rumenske styrkene ved elven Tisza. Denne motoffensiv ble så satt i gang den 20.juli, og til å begynne med
klarte den røde hær å drive rumenerne noe tilbake og gjenerobre flere byer. Men initiativet ble snart overtatt
av rumenerne som den 24.juli gikk til et kraftig motangrep og trengte de kommunistiske styrkene tilbake til
Tiszas høyre bredde. Nå ble imidlertid rumenerne ikke stående ved elven, men krysset den på flere steder
den 29.juli og begynte deretter sin fremrykking mot Budapest.
For Béla Kun og det revolusjonære regjeringsrådet ble da ingen annen utvei enn å søke avskjed den
l.august. De fleste kommunistiske ledere flyktet til Wien, hvor de fikk asyl av den østerrikske regjering.
Proletardiktaturet endte dermed etter 133 dagers styre i fullt kaos, i hovedsak fordi Kun ikke maktet å svare
til de forventninger som ble knyttet til hans person.
HORTHYS MOTREVOLUSJON
I Budapest ble makten i første omgang nå overtatt av en fagforeningsregjering, ledet av Gyula Peidl. Den
besto av gamle sosialdemokrater som nå håpet på å kunne opprette et borgerlig-demokratisk styresett i
landet, hvis de nå opphevet enkelte av de typisk revolusjonære tiltak som ble satt i verk av Rådsrepublikken.
Allerede 2.august avskaffet derfor Peidl-regjeringen de revolusjonære tribunalene og gjeninnførte de gamle
domstolene. Neste dag ble den røde garde oppløst og avløst av det gamle politiet. Den 4.august, mens
hovedstaden ble okkupert av rumenske styrker, gikk de nasjonaliserte leiegårdene tilbake til sine tidligere
eiere, og 2 dager senere skjedde det samme med alle industrielle foretagender. Samlet innebar alt dette i
praksis gjeninnføringen av det kapitalistiske systemet.
Til tross for dette ble denne såkalte fagforeningsregjering likevel fjernet ved et kupp den 6.august og
erstattet den påfølgende dag av den åpent motrevolusjonære Friedrich-regjering. István Friedrich (1883-
1958) var opprinnelig en nær tilhenger av Mihály Károlyi og var statssekretær i forsvarsdepartemenetet inntil
Béla Kuns maktovertagelse, men han kjempet med våpen i hånden mot Rådsrepublikken. Friedrichregjeringen
hadde imidlertid ingen virkelig maktbasis å støtte seg til, samtidig som også ententemaktene var
misfornøyd med den. Frem til 19.august fungerte dessuten også en annen kontrarevolusjonær regjering i
landet, dannet av Dezső Ábrahám i Szeged 12.juli, med grev Pál Teleki som utenriksminister. Men også
denne regjeringen var uten maktmidler, på tross av at byen Szeged fra våren av var selve hovedsentret for
motrevolusjonen. Det var nemlig her admiral Miklós Horthy begynte å organisere sin nasjonale hær som i
begynnelsen av august utgjorde vel 25-30 tusen mann og som sto under hans overkommando. Men Szeged
var besatt av franskmennene, og selvom de fullt ut tolererte den ungarske militære nærværet i byen, ja de
støttet sogar den kontrarevolusjonære hvite hæren, fant Horthy det klokest å flytte sitt militære hovedkvarter
til Transdanubia, den vestlige landsdelen av Ungarn, også for å forhindre at de rumenske styrkene skulle
besette og plyndre den. Hans nasjonale hær som innen kort tid hadde full kontroll over hele landsdelen, ble
snart forent med oberst Antal Lehárs hvite tropper på 20-25 tusen mann som fra før av kontrollerte
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 306 -