UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
Blant garvede sosialdemokrater og fagforeningsmenn vakte det en voldsom oppsikt, når en av de ledende
kommunistene, József Révai, foreslo å nedlegge fagforeningene. Fra mai av trakk dessuten de fleste av
kunstnerne og forfatterne seg fra offentlige verv, forvirret som de ble av statsledelsens motsigelsesfulle
virksomhet. I juni ble det revolusjonære regjeringsråd selv tvunget til å innse at dets samfunnsmessige basis
kraftig var skrumpet inn, arbeiderne utmattet, dårlig ernært og kledt, og for en stor del også skuffet over
politikken som regjeringen førte. De jordløse agrarmassene var åpent misnøyde, bøndene forbitret over
tvangslovene og tvangsrekvireringene. Eksistensgrunnlaget til handelsmenn og håndverkere var også
ødelagt. Den almene stemning ble sterkt influert også av det totale alkoholforbud som ble innført den
22.mars og som ble holdt gjeldende til Rådsrepublikkens aller siste stund.
Det var allikevel ikke proletardiktaturets innenrikspolitikk som til slutt og innen ganske kort førte til
regimets undergang, men dets forhold til ententemaktene og nabostatene. Da det revolusjonære
regjeringsråd overtok makten den 21.mars, var bortimot to tredjedeler av landets samlede territorium
allerede besatt av franske, sørslaviske, rumenske og tsjekkiske tropper som var oppsatt på ytterligere
fremrykking ved den minste anledning. Proklameringen av Rådsrepublikken og proletariatets diktatur i
Ungarn var som en rød klut for den borgerlige omverdenen, og for ikke å terge dem unødig, var det høyst
nødvendig for Rådsrepublikken å holde en lavest mulig profil. Et av Béla Kuns første gjøremål som
folkekommissær for utenrikssakene var å rette en note til ententemaktene og hevde Rådsrepublikkens
fredelige hensikter og dens vilje til å holde seg til våpenhvileavtalene i Padova og Beograd.
Blant seiersmaktene hersket det da en utbredt usikkerhet og uro over at det sovjetiske system hadde
rykket å få fotfeste også i Ungarn. Franksmennene var i denne situasjon tilhengere av en umiddelbar væpnet
intervensjon i Ungarn med det formål for øyet å tilintetgjøre det nye regimet. De fikk bredest mulig støtte fra
både rumenerne og tsjekkerne. USA og Storbritannia var derimot av den oppfatning at det var nettopp
Frankrikes forfeilede politikk, som jo innebar et nærmest konstant militært og diplomatisk press mot Ungarn
og en vidtgående ettergivenhet overfor og støtte til kravene til Ungarns imperialistiske naboland, som hadde
drevet Károlyis borgerlige republikk i klørne av Béla Kuns (og fjernere: Lenins) kommunistiske tilhengere. De
avviste derfor tanken om intervensjon og ville først prøve fredelige midler. Den 28.mars bestemte de seg
likevel for å opprettholde Ungarns økonomiske blokade, men de sendte samtidig general Jan Christian
Smuts til Ungarn for sonderinger, og for megling mellom rumenerne og ungarerne. Smuts viste en viss
forståelse overfor de ungarske problemer, men mens han forhandlet i Budapest, organiserte allerede den
franske hærledelse, ivrig støttet av Prag og Bukarest, sitt militære angrep på Ungarn. Det ble satt i verk ved
en rumensk offensiv den 16.april, startet langs den ganske demarkasjonslinje; den ble understøttet av en
lignende tsjekkisk offensiv den 27.april. Angrepet kom ikke uventet, men det utviklet seg likevel nærmest
katastrofalt. Rådsrepublikken hadde alt den 30.mars opprettet den Røde Armé, men den befant seg fortsatt i
oppbyggingsfasen og manglet soldater såvel som utstyr. Rumenerne derimot var ikke bare overlegne i antall,
men også forsynt med ententens beste våpen. Deres offensiv trengte den ungarske røde armé snart tilbake
til elven Tisza, mens tsjekkerne erobret landområdet rundt byen Miskolc og møtte de rumenske styrkene ved
Munkács. Ringen var sluttet.
USAs observatør i Budapest, Philip Marchal Brown, foreslo at det revolusjonære regjeringsråd skulle
avløses av en moderat sosialistisk regjering.
Men Béla Kun bestemte seg for en ny kraftanstrengelse. Den røde armé ble reorganisert og oberst Aurél
Stromfeld, den fremragende forhenværende k.u.k. offiseren fra verdenskrigen, overlatt dens øverste ledelse.
Det ble samtidig innført almen mobilisering, og snart kunne den reorganiserte ungarske hær på vel 100
tusen mann gå til motangrep. Tsjekkerne ble stanset ved Salgótarján den 9.mai, Miskolc gjenerobret den
22.mai og l.juni ble de tsjekkiske og rumenske styrker igjen skilt fra hverandre i Nordøst-Ungarn. Den
nyopprettede ungarske hær klarte altså i løpet av få uker å slå tsjekkerne, rive deres tropper opp fra sine
stillinger og ved en seierrik motoffensiv å gjenerobre store deler av Nord-Ungarn.
Tsjekkernes fullstendige nederlag kom som et sjokk på den tsjekkiske regjering såvel som på
franskmennene. Ille berørt tok nå den franske ministerpresident Clemenceau et nytt diplomatisk initiativ ved
å sende en note til det ungarske revolusjonære regjeringsråd den 7.juni med krav om at ungarerne
øyeblikkelig innstilte sin motoffensiv mot tsjekkerne! Han truet i motsatt fall med et alminnelig entente-angrep
mot Ungarn og lokket samtidig med å love at Rådsrepublikken skulle inviteres til fredskonferansen...
I sitt svar av 9.juni hevdet Béla Kun at Rådsrepublikken kun førte forsvarskrig mot dem som selv brøt
våpenhvileavtalen, og er derfor villig til å innstille kampene, såfremt de berørte stater sammenkalles til
drøftelser i Wien.
I en ny note av 13.juni som også utpeker Ungarns fremtidige statsgrenser stort sett i samsvar med
bestemmelsene i den kommende Versailles (Trianon) freden, oppfordret Clemenceau det ungarske
revolusjonsrådet til å trekke sine styrker tilbake bak de angitte grenselinjer; han lovet at om dette skjer, skal
også de rumenske styrker trekkes tilbake fra det ungarske slettelandet ved Tiszas venstre bredde.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 305 -