UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
tiden. Etter press også fra de radikaliserte masser valgte derfor Nasjonalrådet den 16.november å erklære
Ungarn for å være en uavhengig og selvstendig republikk, med Károlyi som statsminister (fra 11.januar 1919
som republikkens president). Dermed ble det også formelt slutt på det 400-årige habsburgske veldet i
Ungarn. Parlamentet ble deretter oppløst og følgelig ble all makt samlet i Nasjonalrådet og regjeringen inntil
de bebudede nye valg kunne holdes.
Den unge republikken kunngjorde i løpet av november-desember en rekke såkalte folkelover med tanke
på å tilfredsstille de viktigste folkekrav. Den første av dem, fra 23.november, gjaldt valgreformen: det ble nå
innført almene hemmelige og direkte valg med stemmerett for mennene over 21 år og for kvinnene over 24.
– Folkelov nr 2 fra 8.desember innførte full pressefrihet. – Andre lover var ment bl.a. å sikre de øvrige
borgerlig-demokratiske rettigheter, åtte timers arbeidsdag, innføring av jurydomstoler o.l. Folkeloven om
jordreform ville vært av meget stor betydning om den ikke var kommet så sent. Ifølge denne skulle
jordeiendommer over 300 hektar og alle kirkelige gods over 100 hektar eksproprieres og deretter enten deles
ut blant de jordløse bøndene på stedet eller holdt samlet i kollektive bondekooperativer. Grev Károlyi selv
foretok jordutdelingsreformen på sine gods allerede den 23.februar, mens mange andre jordeiere forsøkte å
uthale dette lengst mulig, noe som i betydelig grad forsinket våronna eller gjorde det sogar helt umulig,
samtidig som store bondemasser følte seg både skuffet og forrådt.
Etter de ødeleggende krigsårene, den revolusjonære omveltning og som følge av den stadig pågående
okkupering av landets randområder, befant Ungarn seg vinteren 1918-19 i en ytterst vanskelig økonomisk
situasjon. Til tross for rasjonering for de fleste varesorters vedkommende, klarte regjeringene ikke å sikre
forsyningen. Arbeidsløsheten steg til stadig nye høyder, også som følge av demobiliseringen av 1,2 millioner
ungarske soldater og de hundretusener av ungarske flyktninger som rømte de landsdeler som etter hvert ble
besatt av fremmede tropper; de fleste av de sistnevnte strømmet til Budapest, men hovedstaden kunne ikke
by dem andre innkvarteringsmuligheter enn jernbanegodsvogner på rangérstasjonene. Også spanskesykens
herjinger bidro sterkt til å øke mismotet.
Misnøyen og forbitrelsen begynte å vokse ikke minst i den ubemidlede befolkningen, og den almene
misstemning ble ytterligere forsterket av måten vestmaktene behandlet landet på. Den forholdsvis store
oppslutning om Károlyi (især i oktober-dagene) skyldtes ikke minst tiltroen til at Károlyi hadde sine kontakter
hos ententemaktene i orden; og omvendt hadde man ventet at ententen skulle betrakte Károlyi som en venn
som hadde krav på dens politiske støtte. Dette inntrykket skyldtes ikke minst Károlyi selv som under hele
krigen åpenlyst hevdet sine entente-sympatier, i parlamentet såvel som i pressen. Han bygget sin politikk på
ententemaktenes presumerede velvilje overfor et nytt Ungarn, men denne forventede presumpsjon viste seg
allerde den 7.november å ha vært en ren ønsketenkning og luftspeiling: møtet med den arrogante,
hovmodige, avvisende franske generalen Franchet d’Esperey kom som en kald dusj på Károlyi selv like
meget som på den ganske ungarske opinion. Det var et tydelig tegn på at ententen ikke var interessert i å
gjengjelde vennskapet fra Károlyis og den ungarske republikkens side. Det vestmaktene akkurat da først og
fremst hadde for øyet, var sikringen av arvestatenes interesser, oppfølgingen av deres rettferdige og mindre
rettferdige krav. De hjalp sine små allierte uten innvendinger og betenkeligheter når det gjaldt å gå løs på det
avvæpnede, fredsønskende Ungarn. Da sørslaverne, rumenerne og tsjekkerne oppdaget dette, ble det
liksom ingen grenser lenger for deres erobringslyst, mens ententen på sin side gjorde nærmest alt for å
etterkomme disse som oftest urimelige krav. Som også Oszkár Jászi, statsråd i Károlyis regjering uttrykte
det: “Vi litade på den demokratiske och pacifistiska opinionen i ententestaterna och framför allt på president
Wilsons politik... Vi voro övertrygade om att de segerrika allierade skulle lagga i dagen den största välvilja
gentemot den pacifistiska och antimilitaristiska ungerska regeringen... Vi gingo under just på den
internationalism som utgjorde grunden för hela vår politik. – Det wilsonska folkförbundets,
självbestämmande-rättens och folkomröstningens lysande löten, till vilka ungarna satte sin tillit, upplöstes
som såpbubblor” 3 . Vestmaktenes avvisende holdning og tapet av illusjonene overfor ententen var et alvorlig
slag mot Károlyis stat, og førte da også til politisk labilitet i landet. Károlyi gjorde gjentatte henvendelser til
Clemenceau, uten engang å motta noe svar på disse, bare stadig nye fordringer, formidlet gjennom Vix. I
denne situasjon var Károlyi alt for svak og ettergivende, noe som innen kort førte til at han ble forlatt av
stadig flere av sine tidligere partifeller og tilhengere. Litt etter litt var det bare sosialdemokrater å finne
omkring ham.
Men de og Károlyi forble likevel ikke lenge alene på kampplasen. Den 17.november ankom Béla Kun
(1886-1939), Lenins nære medarbeider, til Budapest, i følge av tre av sine nærmeste menn. En uke senere
ble Ungarns Kommunistiske Parti stiftet. Forut for verdenskrigen jobbet han som journalist og kontorist. I
1916 falt han i russisk krigsfangenskap og sluttet seg året etter til Lenin og bolsjevikene. Hans og
kommunistpartiets oppgave i Ungarn var å representere et radikalt alternativ til Károlyi-regjeringens politikk,
3 Sitert etter Kosáry, D.: Ungerns historia. Sth.1944: 238, resp. 241.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 302 -