UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IX. Det selvstendige Ungarn
KÁROLYIS BORGERLIGE REPUBLIKK
De par hundre soldater som den 31.oktober 1918 bragte revolusjonen til seier i den ungarske hovedstad,
bar blomst, på sine luer, høstens blomst asters. Den kalles derfor astersrevolusjonen. Tro til sitt
blomsternavn, foregikk den uten blodutgytelse, bortsett da fra mordet på István Tisza. Han på sin side
fortjente nok en helt annen skjebne. Det var arbeider- og soldatrådene, selve gaten som førte Károlyi til
makten, mens hans formelle maktbasis berodde på sosialdemokratene, Det borgerlig-radikale parti og hans
eget parti, i alminnelighet bare kalt Károlyi-parti. Regjeringen avla sin ed forskriftsmessig til kongen, men
arbeiderrådenes og gatens krav om innføringen av republikk var så høylydt at regjeringssjef Károlyi fant det
klokest å søke kongen om å løse regjeringen fra denne eden. Regjeringen ble deretter tatt i ed påny, denne
gang av Nasjonalrådet.
Károlyi-regjeringen befant seg i en meget vanskelig stilling, utad som innad, politisk som økonomisk. En
av dens første oppgave var å gjøre slutt på krigen som fremdeles pågikk 1 . Den 3.november ble
våpenhvileavtalen endelig undertegnet i Padova. Ifølge denne avtale skulle Ungarns førkrigsgrenser tjene
som demarkasjonslinje, men den franske Balkan-armé som var under fremrykking mot nord, fikk samtidig
adgang til fritt å okkupere deler av landet, i hvert fall så lenge Tyskland fortsatt var i krig. I praksis var den
franske okkupasjon en skinnmanøver, med det formål å sikre kontroll over de delene av landet som etter de
hemmelige avtalene skulle etter krigens slutt avståes til Jugoslavia, respektive Romania. Symptomatisk nok
slapp de jugoslaviske, og litt senere også de rumenske tropper, overalt inn i de områder som ble besatt av
franskmennene. De fikk også etter hvert overtatt den lokale forvaltning.
Den 7.november reiste ministerpresident Károlyi i spissen for en ungarsk delegasjon (bestående av
respekterte politikere fra Nasjonalrådet, samt representanter for arbeiderrådet og soldatrådet i Budapest) til
Beograd for å møte øverstkommanderende for ententens østfront, general Louis-Félix Franchet d’Esperey.
Károlyi håpet egentlig på å kunne oppnå gunstigere betingelser enn de som var slått fast i Padovaavtalen.
Det ble derfor nærmest et sjokk for ham å erfare at d’Esperey ikke bare avviste hans ønsker blankt, men
fremmet attpåtil nye og meget strenge krav overfor Ungarn, blant annet en ny demarkasjonslinje lenger nord
som skulle følge elven Maros (Mures), deretter byene Szabadka (Subotica) – Pécs og gå frem til elven
Drava. Den ungarske delegasjon forlot da Beograd uten å akseptere og undertegne den foreslåtte avtale.
Men et av d’Espereys krav var etterkommet alt i forveien: demobiliseringen og avvæpningen av den
ungarske hær. Károlyi-regjeringens forsvarsminister Béla Lindler erklærte straks etter sin tiltredelse: “Det
behövs ej mer någon här. Jag vill aldrig mer se en soldat” 2 . At hans holdning både var naiv og forfeilet, ble
demonstrert alt den 8.november, da tsjekkiske avdelinger krysset etter ordre fra den midlertidige tsjekkiske
regjeringen i Praha, den ungarske statsgrense og rykket frem mot Nagyszombat (Trnava) og Trencsén
(Trenčín). Dagen etter rykket den serbiske hær inn i Újvidék (Novi Sad). I løpet av de påfølgende uker og
måneder klarte de tsjekkiske og rumenske delegasjoner i Paris å utvirke stadig nye innrømmelser fra
ententen, i form av stadig nye ungarske landområder slik at de franske (men i virkeligheten de serbiske,
rumenske og tsjekkiske) tropper trengte seg stadig dypere inn i Ungarn. Som følge av den frivillige ungarske
avvæpningen av den ungarske hæren møtte inntrengerne ingen nevneverdig motstand.
De fortsatte derfor bare sin fremrykking, og okkuperte store områder også langt utenfor de fastsatte
demarkasjonslinjer, som deretter ble på ny og på ny skjøvet innover...
Disse territoriale krav ble i tur og orden overlevert til den ungarske regjering av oberstløytnant Vix, lederen
for ententens militære misjon, som fra 27.november hadde oppholdt seg i Budapest. Den 3.desember krevde
han f.eks. i en note at hele Øvre Ungarn (ungarsk Oppland) måtte rømmes og overlates til den tsjekkiske
regjering straks, og altså uten å vente på fredskonferansens avgjørelse. Det er karakteristisk for Károlyiregjeringen
at dette krav (og alle de andre krav av lignende karakter som var reist før den 20.mars) ble uten
nøling etterkommet. Det var nemlig maktpåliggende for Károlyi å unngå at det oppsto rivninger med
ententen, for på den måten å vise at det nye Ungarn virkelig var å stole på og verdt å satses på. I uken som
fulgte etter hjemkomsten fra Beograd, inntraff det ellers to hendelser med vesentlig betydning for Ungarn:
etter proklameringen av republikken i Tyskland (9.november) og Østerrike (12.november) fant kongen den
13.november det riktigst å trekke seg fra deltagelsen i statens anliggender (men han hadde ikke frasagt seg
selve tronen!), og stille landet fritt når det gjaldt dets fremtidige statsform. Arbeider- og soldatrådene krevde
allerede fra 31.oktober innføringen av republikk, og artikulerte dette kravet stadig tydeligere i den påfølgende
1 Ifølge krigshistorikeren Ferenc Juliers beregninger skal Ungarn i løpet av den første verdenskrig ha innkalt tilsammen
3,8 millioner mann, av dem skal 661 tusen ha falt, mens 743 tusen ble såret. Jfr. Magyarország történeti kronológiája. 3.
Budap.1982: 842-43.
2 Sitert etter Kosáry, D.: Ungerns historia. Sth.1944: 240.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 301 -