UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — I. Karpatbekkenet før det ungarske landnåmet
germanske gepidene antas å ha hatt sitt urhjem i dagens Nord-Polen, ved elven Wisla. På midten av 200tallet
brøt de imidlertid opp og dro sydover. Vi finner dem fra slutten av 260-årene i de nordøstlige deler av
det ungarske sletteland. De ekspanderte derfra stadig lenger mot syd, sydvest, frem til Tisza, Körös og
Dacia. De underkastet seg hunerne og ble en av deres mest trofaste forbundsfeller. Etter hunernes
tilbaketog besatte de det tidligere Dacia, men det var egendtlig det sydøstlige Pannonia, som har øvet størst
tiltrekningskraft på dem: gang på gang besatte de deler av denne provinsen for kortere eller lengre tid, men
ble atter og atter fordrevet derfra, som regel etter blodige kriger, utkjempet først med ostrogotene, og fra
540-årene med langobardene. Omkring 560 klarte kong Kunimund endelig å flytte sin residens til Sirmium.
Men det ble en meget kortvarig glede, idet de allerede i 567 ble overrent av avarene, som da sto i ledtog
med langobardene. Gepidene mistet både konge og selvstendighet, og gikk etter hvert opp i avarene og
senere i magyarene. Så sent som på 900-tallet fantes det imidlertid fortsatt spredte gepider-bosetninger på
ungarsk jord.
På 500-tallet slo et nytt germansk folk seg ned i Ungarn, nærmere bestemt i Pannonia: langobardene.
Omkring Kristi fødsel bodde de ved nedre løp av Elben, men de forlot området på midten av 400-tallet,
antagelig forårsaket av ugunstig klimaendring. I 488 trengte de seg inn i Rugiland i Nedre Østerrike, etter at
Odoaker hadde fordrevet rugierne derfra. I 509 slo de herulene og besatte det nordlige Pannonia ned til
Balatonsjøen. I 526, etter Teodoriks død, okkuperte langobardene også resten av Transdanubia, og i 540årene
ytterligere deler av Syd-Pannonia og Øst-Noricum.
Langobardene var et herrefolk, underholdt av folkeslagene de undertrykte. Under deres opphold i
Pannonia gikk den antikke bykultur til grunne for godt. Deres største kulturbidrag var å utbre den germanske
dyreornamentikk i Mellomog Syd-Europa. For å få bukt med gepidene, allierte langobardene i 566 seg med
avarene, som da, på deres flukt vestover, nettopp oppholdt seg ved det nedre løp av Donau. I en blodig krig,
der også kong Kunimund falt, ble gepidene slått så grundig at deres kongedømme opphørte å eksistere.
Seiersgleden ble imidlertid av kort varighet for langobardene. Før året var omme, måtte de innse at de
hadde forregnet seg: istedenfor de forholdsvis fredelige og forsiktige gepidene hadde de fra nå av med et
krigersk, mobilt, modig og resolutt folkesalg å gjøre, nemlig avarene, som formelig hungret etter bytte,
eventyr og nye erobringer.
Langobardene følte seg nå mer eller mindre som i en felle: i nord trengte slaviske stammer inn i deres
tidligere områder, i vest sto frankene i nabolaget Noricum; øst for dem var deres “forbundsfeller” avarene
oppmarsjert, i syd holdt Østromerriket til å forsterke forsvarslinjene. – Kong Alboin og hans langobarder
valgte i denne situasjon den eneste veien som ennå sto åpent: den som førte til Nord-Italia. De brøt opp fra
Pannonia våren 568 og sto året etter foran Milanos murer. Deres Lombardiske Kongedømme gjorde i løpet
av de kommende 200 årene seg sterkt gjeldende i den italienske historie, men de ble i 744 avgjørende slått
av Karl den store, og gikk deretter langsomt opp i den italienske befolkning.
Avarenes rike (567-804)
Avarene var et nomadisk rytterfolk fra Sentral-Asia. Angående deres etnogese er det delte meninger. Dels
føres de tilbake til yuan-yuan-folket, det vil si en konføderasjon av nomadefolk på 300-500-tallet, som
hersket over de veldige steppeområdene fra Bajkalsjøen i øst til Uralfjellet i vest; dels identifiseres de med
heftalittene. Heftalittene på sin side skal være identiske med de såkalte hvite-huner-ne fra Sentral-Asia.
Bysantinske kilder nevner dem i 576 som uarchonittene, jfr. de ungarske várkunok, hvis spor fortsatt
eksisterer i ungarske stedsnavn med ‘várkony’ som ledd i sammensetninger. Selve navnet uarchonitt tyder
på deres dobbelte herkomst: uar ‘avar(isk)’, og chon /kun, hun,(hjon)/ ‘hun(isk)’. Teorien om den dobbelte
herkomst blir godt understøttet av arkeologien med det usedvanlig rike funnmaterialet som i tidenes løp er
blitt avdekket i Ungarn. Yuan-yuan-riket ble veltet av et opprør, utgått av tyrkerne, en del av rikets
undersåtter, i midten av 500-tallet, mens heftalittene ble beseiret omkring år 557 av perserne, som for
anledningen hadde alliert seg med tyrkerne.
Tyrkerne (de kalte seg selv türküt) som ved disse 2 anledninger har vist seg for første gang i historiens
lys, var egentlig en enkelt stamme innen et større folkeslag som omfattet avarene så vel som hunerne. Man
har rimelig grunn til å kunne hevde at i likhet med hunerne talte også avarene et tyrkisk språk. Dignitærers
rangbetegnelser (kagan, tarkan, tudun, jugurrus, katun) og personnavn (Bajan, Kandik, Targit, Solak, Ermik,
Kok), samt de få andre egennavn (jfr. Győr, navnet på en by i Vest-Ungarn, av gyürü ‘ring’, gammeltyrkisk
jiräk, gammeltsjuvasjisk jürük) som vi med sikkerhet vet har med avarene å gjøre, kan alle tydes og forklares
ut fra gammeltyrkisk.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 20 -