UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
Østerrike-Ungarn plasserte ansvaret for mordet på Serbia. Men den serbiske regjeringssjef, Nikola Pasić,
avviste anklagen energisk – mot bedre vitende.
Østerrike-Ungarns utensriksminister Leopold Berchtold og generalstabssjef Franz Conrad von Hötzendorf
gjorde alt 30.juni visse forberedelser på en mulig militær avstraffelse av Serbia. Den ungarske
ministerpresident Tisza var imidlertid ikke enig i disse. Den l.juli sendte han et memorandum til keiser Franz
Joseph, der han forklarte at den gitte internasjonale situasjon etter hans mening var meget ugunstig for en
slik militær aksjon. Han var spesielt engstelig for Russlands reorganiserte styrke og Romanias tvetydige
holdning, samtidig som han regnet også med at Frankrike og England ville danne en vestfront som ventelig
skulle binde Tysklands militære krefter i den grad at Østerrike-Ungarn alene måtte hanskes med Russland
og Serbia, og i tillegg eventuelt også med Romania. Også Berchtold selv var klar over at trippelalliansens
diplomatiske situasjon var dårlig i utgangspunktet, jfr. hans memorandum av 4.juli som også ble tilsendt
keiser Wilhelm 2. Den tyske regjering forsikret imidlertid Dobbeltmonarkiet om sin betingelsesløse støtte i
tilfelle en militær aksjon.
Ved det felles østerriksk-ungarske ministermøte i Wien den 7.juli foreslo Tisza å unngå en umiddelbar
krig, og å sende i stedet krav og vilkår som kunne bli akseptable for Beograd, fordi Tisza mente at en
diplomatisk seier skulle kunne være tilstrekkelig og tilfredstillende i den gitte internasjonale situasjon. Et
ultimatum burde i høyden sendes til Serbia først etter at Serbia eventuelt avviste disse kravene. Tisza manet
også i det ungarske parlamentet til fred. Han ble imidlertid svært skuffet da det viste seg at den serbiske
regjering ikke var villig til å sette i gang de nødvendige undersøkelser omkring attentatet. Han ble samtidig
satt under kraftig press fra tysk og østerriksk side slik at han den 14. juli endelig gikk med på å sende Serbia
et ultimatum. Men han krevde også kunngjøringen av at Østerrike-Ungarn ikke hadde til hensikt å gjøre
territoriale erobringer.
Ultimatumet ble overlevert til den serbiske regjering 23.juli. Det krevde bl.a. at østerriksk-ungarske
myndigheter skulle få være med på forundersøkelsene omkring Sarajevo-attentatet. Dette ble imidlertid
avvist av den serbiske regjering som i mellomtiden fikk klare oppmuntringer til dette trekk av både Russland
og Frankrike. (Tsaren og den franske presidenten Poincaré bedømte ved sistnevntes besøk i St.Peterburg
20.juni kraftforholdene som gunstige for ententen, med tanke på en mulig konfrontasjon mellom
maktblokkene.)
Etter noen ukers motstand og nøling valgte altså István Tisza å bøye seg for de krefter som så bestemt
krevde en militær løsning i form av en væpnet gjengjeldelsesaksjon for mordet på kronprinsparet, og å slutte
lojalt opp om Ungarns forbundsfeller. Av tidens ledende østerriksk-ungarske politikere var Tisza altså den
minst ansvarlige for krigens utbrudd. Det som han eventuelt kunne lastes for, er at han, på tross av sitt
divergerende syn, forble på sin post også etter krigsutbruddet og frem til mai 1917. Ironisk nok ble likevel
nettopp han som 31.oktober 1918 ble et offer for et politisk mord, begått av noen revolterende soldater, som
på sin side så på ham som selveste symbolet for krigen og alle dens elendighet.
“Ich habe alles durchdacht, habe alles überlegt”, proklamerte den gamle keiseren Franz Joseph, og krigen
mot Serbia ble erklært den 28.juli 1914, med delvis mobilisering i riket. To dager senere mobiliserte også
Russland. Den 1.august sendte så Tyskland sin krigserklæring til Russland, den 3.august også til Frankrike
som fikk den følge at dagen etter gikk også Storbritannia med i krigen mot Tyskland. Det som av de fleste
sannsynligvis var ansett som en militær straffeekspedisjon av begrenset lokal betydning, en balkansk affære,
utviklet seg altså i løpet av noen få dager til en verdensomfattende (eller i det minste: en Europa-omfattende)
væpnet konflikt, med Østerrike-Ungarn som konfliktens midtpunkt. Krigens virkelige årsak er imidlertid ikke å
finne i pistolskuddene i Sarajevo, men i hele det tilspissede imperialistiske-kolonialistiske motsetningsforhold
mellom stormaktene, i første rekke Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Selvom det rent formelt var
attentatet som utløste krigen. Ingen kunne imidlertid ane den gang at den skulle få en så tragisk utgang, ikke
minst for Ungarns vedkommende.
Ved inngangen til krigen disponerte Tyskland over en hær på 2,3 millioner mann og Dobbeltmonarkiet på
1,4 millioner mann, tilsammen altså 3,7 millioner. Det ligger utenfor bokens selvpålagte oppgave å levere en
inngående skildring av krigsbegivenhetene, men det er likevel nødvendig, av hensyn til forståelsen for ikke
minst av Ungarns situasjon, å trekke opp hovedlinjene av krigshandlingene. Den 12.august gikk de
østerriksk-ungarske felles styrkene til angrep på Serbia, men de led store tap ved kampene omkring Drina,
mest p.g.a. udygelig hærledelse. Offensiven stanset deretter mer eller mindre opp – også som følge av at en
stor del av de østerriksk-ungarske troppene måtte flyttes derfra og over til østfronten for å sette en stopper
for den ubarmhjertig fremrullende russiske “dampveivalsen” som det russiske angrepet ble karakterisert i
datidens presse. I begynnelsen av desember ble Beogard tatt, men Serbia i sin helhet ble først erobret i
november 1915, etterat i oktober 1915 hadde også Bulgaria sluttet seg til sentralmaktene. Tyrkia hadde gjort
dette alt i november 1914, og da nå også Montenegro og Albania ble okkupert, kunne Balkan ansees som
pasifisert, i hvert fall inntil videre.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 290 -