UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
Historieskrivingen ble til å begynne med dominert av reformtidens 3 store navn: Mihály Horváth (1809-78),
László Szalay (1813-64) og József Teleki (1790-1855). I dualismens tid ble Vilmos Fraknói (1843-1921) den
toneangivende, så å si “offisielle” historiker, hvis største fortjeneste var avdekkingen og publiseringen av en
rekke kildematerialer. Positivisten Gyula Pauler (1841-1903) var, ved siden av historiefilosofiske sprørsmål,
mest opptatt av landets tidlige historie: landnåmets og Árpádenes tid. – En annen sentral historiker het
Henrik Marczali, fra 1895 professor ved universitetet i Budapest, med forkjærlighet for 1700-tallets ungarske
historie. Det samlende forum for historisk forskning og historikere var Magyar Történelmi Társulat (‘ungarsk
historisk selskap’), grunnlagt i 1867, og dets tidsskrift, det i dag fortsatt eksisterende Századok (‘århundrer’).
Et annet viktig organ var Történelmi/Történeti/ Tár (1878-1911), Vitenskapsakademiets tidsskrift for ungarske
historiske kildematerialer.
Den første nasjonale kongress som ungarske historikere holdt i juli 1885, var en viktig begivenhet og av
stor faglig-vitenskapelig betydning. Den ble en måned senere etterfulgt av arkeologenes kongress. Ti år
senere ble den første del av det 10 bind store gedigne oppsummerende verket A magyar nemzet története
(‘den ungarske nasjonens historie’, Budap. 1895-98) utgitt. Det ble redigert av historikeren Sándor Szilágyi
(1827-99) som også sto for redigeringen av de ovenfor nevnte Századok og Történeti Tár, samt (til 1889) for
redigeringen av serien Magyar Történelmi Életrajzok (‘ungarske historiske biografier’, Budap.1885-1917).
Hans forskning var ellers konsentrert om Fyrstedømmet Transsylvanias historie.
Ungarsk litteraturhistorieskriving fikk et virkelig vitenskapelig nivå først gjennom Ferenc Toldys (1805-75)
virksomhet. Som redaktør (sammen med Vörösmarty og Bajza) av Athenaeum, spilte han alt i reformtiden en
ledende rolle i åndslivet. Fra 1846 var han direktør for Universitetsbiblioteket i Budapest, og fra 1861
professor i ungarsk språk og litteratur ved universitetet samme sted. Han utga et utall artikler og
avhandlinger, samt det sentrale storverket A magyar nemzeti irodalom története a legrégibb időktől a
jelenkorig (‘den ungarske nasjonale litteraturens historie fra de eldste tider til nåtiden’, Pest 1864). Et annet
viktig verk av ham var Handbuch der Ungarischen Poesie. 1.2. Pest 1828, og dets ungarske variant A
magyar költészet kézikönyve. 1.2. (Pest 1855-57). – Dualismens litteraturhistoriker fremfor alle andre var
likevel Pál Gyulai (1826-1909), fra 1876 professor i ungarsk litteratur ved universitetet i Budapest. Han
redigerte flere av tidens toneangivende tidsskrifter og bokserier, og preget gjennom et halvt hundre år
ungarsk litteratur med sitt stort sett konservative, men meget kvalitetsbevisste syn. Han var den første som
stadfestet Petőfis (og for den saks skyld også Aranys) store litterære betydning. Disse to diktere sto deretter i
fokus for hans interesse gjennom hele hans liv. Dette førte imidlertid etter hvert til at han ble konfrontert med
de nye litterære bestrebelser.
Hans rolle ble overtatt og hans gjerning fortsatt av Zsolt Beöthy (1848-1922), hvis hovedverk A magyar
nemzeti irodalom történeti ismertetése (‘den ungarske nasjonale litteraturs historiske fremføring’, 1.2. Budap.
1877-79), som gjennom 14 utgaver oppnådde en meget stor utbredelse, var sterkt preget av patriotisme og
nasjonale følelser. – Hans motpoler var Jenő Péterfy (1850-99) og Frigyes Riedl (1856-1921).
I ungarsk språkvitenskap førte perioden tilhengerne av den finsk-ugriske teori til en endelig seier. Sentralt
i denne kampen sto språkforskeren, etnografen og historikeren Pál Hunfalvy (1810-91). I 1856 startet han
det første ungarske filologiske tidsskriftet Magyar Nyelvészet (‘ungarsk filologi’). I årene 1862-74 redigerte
han vitenskapsakademiets språkvitenskapelige meddelelser Nyelvtudományi Közlemények. Han var
dessuten grunnlegger av Ungarsk etnografisk selskap (1889), og en av pionerene innen ungarsk (finskugrisk)
sammenlignende språk-forskning. Hans stillingstagen og vitenskapelige argumenter i den såkalte
ugrisk-tyrkiske språkstrid var av avgjørende betydning. Han sto da sammen med språkforskeren József
Budenz (1836-92), fra 1872 professor i altaisk sammelignende språkvitenskap i Budapest, en av
grunnleggerne til finsk-ugrisk språkvitenskap. – Hans arbeid ble i første rekke fortsatt av Szinnyei og
Munkácsi. József Szinnyei (1857-1943) var fra 1886 professor ved universitetet i Budapest. Hans
grunnleggende bok Finnisch-ugrische Sprachwissenschaft (Lpz.1910) hører til de klassiske verkene innen
finsk-ugrisk språkforskning. – Språkforskeren og etnografen Bernát Munkácsi (1860-1937) foretok i årene
1885-89 flere reiser til Russlands finsk-ugriske folkestammer, først og fremst vogulene og votjakene, og
samlet et interessant materiale om deres språk, skikker og religion. Hans forskning gjelder som
banebrytende den dag i dag.
Deres motpol nr 1 var orientalisten og filologen Ármin Vámbéry (1832-1913), eksponenten for teorien som
hevder at ungarsk er et språk av tyrkisk (turk) herkomst. Hans forskning innen tyrkisk filologi er av
grunnleggende betydning også i internasjonal sammenheng. Beretningen om hans farlige og eventyrlige
reise til Sentral-Asia (Középázsiai utazás. 1865) ble utgitt på 10 språk. Hans sentrale verk A magyarok
keletkezése és gyarapodása (‘ungarernes herkomst og vekst’. Budap.1895) fremkalte enorme diskusjoner.
Gábor Szarvas (1832-95) var grunnleggeren av ungarsk språkpleie. Fra 1872 redigerte han
Vitenskapsakademiets tidsskrift for ungarskens renhet og riktighet, Magyar Nyelvőr, som fortsatt utgis.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 288 -