UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
utvikling av den moderne ungarske malerkunst. Andre av hans sentrale verker er Lilaruhás nő (‘kvinne i
fiolett’, 1874), Pacsirta (‘lerken’, 1882), Hóolvadás (‘snesmelting’) og Pipacsos rét (‘eng med valmuer’).
Omkring århundreskiftet oppsto det flere ulike malerskoler (kolonier) rundt om i landet som hver for seg
samlet kunstnere av samme kunstneriske oppfatninger og legning.
Sletteland-malere (Alföldi-skole) som hadde sine sentre i byene Szolnok, Hódmezővásárhely og Szentes,
fulgte stort sett i Munkácsys spor og malte landskapsidyller. Gruppens mest fremstående navn var Adolf
Fényes (1867-1945), en betydelig skikkelse innen ungarsk kritisk realisme og plein air-maleri. Hans viktigste
arbeid er den sosialt engasjerte maieriserien Szegény emberek élete (‘fattige folks liv’). – László
Mednyánszky (1852-1919) er en av de mest kjente representanter for ungarsk impresjonisme. Især var det
hans landskapsbilder som oppnådde stor popularitet: Hegyi táj (‘fjellandskap’, som har vunnet statens
gullmedalje ved høstustillingen i 1898); Naplemente (‘solnedgang’); Óbudai részlet (‘detalj fra Gamle-Buda’),
Tiszai halászat (‘elvefiske ved Tisza’), og de tegninger han som krigskorrespondent lagde under den første
verdenskrig og som, paradoksalt nok, var gjennomsyret av en dyp og ekte humanisme.
Károly Kernstock (1873-1940) er mest kjent som postimpresjonist. Hans hovedverk er Lovasok a
folyóparton (‘ryttere ved elvevannet’, 1910). Fra 1907 var han en av lederne innen den radikale grupperingen
A Nyolcak (‘de åtte’), se nedenfor. – Impresjonisten János Vaszary (1867-1937) avslørte i sine tidlige
arbeider gjerne sosiale skjevheter (Szolgalegény [‘tjeneren’], 1920), men interessen for fargene ble etter
hvert det mest dominerende hos ham. Mest kjente er hans storby- og strandmotiver, malt i lysende, store
fargeflekker, nesten uten skygge: Álarcos bál (‘maskeradeball’, 1907); Tatai strand (‘strand ved Tata’, 1909);
Parkban (‘i en park’, 1928).
Gyula Rudnay (1878-1957) hørte til den kritisk-realistiske retningen. Han virket også som lærer ved
Høyskole for den bildende kunst. Han skildret ofte bøndenes liv eller malte landskapsmotiver: Menekülők
(‘flyktende’); Kirándulók (‘på tur’); Bábony. – Også “realisten” János Tornyai (1869-1936) hadde bøndenes liv
og kår på det ungarske slettelandet som sitt sentrale motiv. Blant hans viktigste verker finner vi Juss (‘arv’,
1904); Rákóczi Rodostóban (‘Rákóczi i Rodosto’, 1904); Betyárszerelem (‘stimannskjærlighet’, 1907);
Csokorkötés (‘bukettbinding’, 1929), sistnevnte vant gullmedaljen ved en internasjonal utstilling i Barcelona
1929,
En annen malerkoloni ble i 1912 grunlagt i byen Kecskemét av maleren Béla Iványi-Grünwald (1867-
1940) med ham selv som dens betydeligste skikkelse. Tidligere tilhørte han Nagybánya-skolen. For det
meste malte han realistiske genrebilder fra folkelivet og fine landskapsskildringer, men fra ca 1900 gikk han
mer og mer over til secesjonistiske og naturalistiske komposisjoner, Hans viktigste verker er: Hold felkelte
(‘månen står opp’); Völgyben (‘i dalen’); Tavaszi kirándulás (‘vårtur’) og gullmedaljevinneren fra 1913, Tavasz
ébredése (’vårens oppvåkning’).
Malerskolen (kolonien) i Nagybánya influerte i lengre tid i godt og ondt kunstutviklingen ikke bare i
Ungarn, men også i Romania. Nagybánya-malerne sto, i hvert fall opprinnelig, nær til landskapsmalerne i
Barbizon, men de ble etter hvert stadig mer spekket med historiske motiver. Skolens grunnlegger var Simon
Hollósy (1857-1918) med utdannelse fra akademiet i München. Hans særpregede realistisk-naturalistiske
verker var bestemmende for en hel malergenerasjon og oppnådde stor suksess i Ungarn så vel som i
utlandet. Hans viktigste arbeider er Tengerihántás (‘skrelling av mais’, 1885); Nevető lány (‘leende pike’);
Ivóban (‘i skjenkestuen’); Boglyás táj (‘landskap med høystakker’); Alkonyat boglyákkal (‘solnedgang med
høystakker’). Et av hans betydeligste verker er Önarckép (‘selvportrett’) fra 1918. Gruppens mest markante
personlighet og kunstbegavelse var likevel Károly Ferenczy (1862-1917) som fra 1905 også var virksom som
professor ved Høyskole for bildende kunst. Etter studier i München, Roma og Paris strakte hans utvikling seg
fra naturalisme til secesjon, men i alminnelighet kalles han for impresjonismens største ungarske mester.
Noen av hans viktigste verker er Válás (‘avskjed’); Madárdal (‘fuglesang’); Orfeusz; Három királyok (‘de tre
kongene’); Esti hangulat lovakkal (‘kveldsstemning med hester’); Hazatérő favágók (‘skogsarbeidere på vei
hjem’); Nyár (‘sommer’); Október; Archeológia; Akt zöld háttérrel (‘akt med grønn bakgrunn’). – Gyula
Benczur (1844-1920) gjorde seg bemerket med sin fremragende teknikk og sine store historiske lerreter:
Budavár visszavétele (‘gjenerobring av Budaborgen’); II. Rákóczi Ferenc elfogatása (‘Ferenc Rákóczi 2 blir
tatt til fange’).
En annen særpreget malerpersonlighet av Nagybánya-skolen het János Thorma (1870-1937) som til en
begynnelse var tilhenger av en psykologiserende naturalisme med sosiale tendenser, men som senere
gjorde et forsøk på å parre naturalismen med den nasjonalromantiske historisme. Et av hans betydeligste
verk, Aradi vértanúk (‘martyrene av Arad’, 1896) er kanskje det mest vellykkede eksempel på dette, og
oppnådde da også en voldsom popularitet rundt århundreskiftet. Fra 1920 gikk han mer og mer over til
impresjonistiske virkemidler, og malte for det meste idylliske landskaper og akt-bilder. Viktigste verker:
Szenvedő (‘lidende’, 1896); Kocsisok között (‘blant kusker’, 1920); Október elseje (‘forste oktober’, 1903).
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 284 -