UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
dolorosa, 1868). Av hans freskomalerier er Attila lakomája (‘Attilas festmåltid’) og freskoseriene i
Trappehuset til det ungarske nasjonalmuseet og foajéen til Operaen i Budapest de betydeligste. –
Freskomaleren i Ungarn par excellence var imidlertid Károly Lotz (1833-1904), hvis veggdekorasjoner er å
se i trappehuset til Ungarsk Nasjonalmuseum, på lesesalen til Universitetsbiblioteket i Budapest og fremfor
alt hans hovedverk: takmaleriet, kalt Olympus, i Operaen i Budapest. Også Bertalan Székely (1835-1910)
studerte i utlandet: i Wien og München. Best kjente er hans store historiske lerreter II.Lajos király
holttestének megtalálása (‘gjenfunn av liket til kong Lajos 2’), Dobozy és hitvese (‘Dobozy og hans hustru’)
og VII. Károly császár menekülése (‘Keiser Karl 7’s flukt’). Til hans monumentale veggarbeider hører
utsmykningen av den ungarske Opera og Mátyás-kirken i Budaborgen. Hans Önarckép (‘selvportrett’, 1859)
er et av de vakreste i sitt slag i ungarsk malerkunst. I en årrekke virket han som professor, senere som
direktør ved Høyskole for den bildende kunst.
Nasjonalromantikken store popularitet kom av at opinionen i de vanskelige tidene søkte trøst i den
romantiske og lyse fortiden. Men etter 1867 fulgte det jo andre tider i Ungarn med økonomisk oppsving,
økende nasjonal selvfølelse og optimisme. Tidens største maler, hvis navn også internasjonalt er godt kjent,
var Mihály Munkácsy (1844-1900). Han fikk sin utdannelse i Budapest, Wien, München, Paris og Düsseldorf.
Sin første store suksess oppnådde han med oljemaleriet Siralomház (‘dødscelle’), vinneren av Salonens
gullmedalje i Paris. Han mottok betydelige impulser fra fransk malerkunst, især fra Gustave Courbet. Fra
høsten 1871 bodde han i Paris, der han malte en rekke betydelige realistiske malerier: stilleben,
salonginteriører, historiske og religiøse bilder, landskapsmalerier som med sin mesterlige koloritt og sine
effektfulle komposisjoner gjorde stort inntrykk på samtiden, hjemme i Ungarn som ute. Mest kjente er Éjjeli
csavargók (‘nattlige landsstrykere’, 1873), Köpülő asszony (‘kvinne som yster smør’, 1873), Zálogházban
(‘hos pantelåneren’, 1874), Milton (1878) som Munkácsy har vunnet verdensutstillingens gullmedalje med og
som skaffet ham verdensry, Golgotha (1883) og Krisztus Pilátus előtt (‘Kristus foran Pilatus’, 1881).
Sistnevnte ble sendt på turné over hele Europa og tiltrakk stor oppmerksomhet overalt. Han var også en
fremragende portrettmaler (Franz Liszt, 1886). Hans mektige veggmaleri i det ungarske Parlamentet,
Honfoglalás (‘landnåmet’, 1893) ble laget til landets tusenårsdag (Millenium) i 1896. Maleriet Sztrájk fra 1895
er med sin plebeiiske realisme en interessant tilbakevending til hans tidlige, mer sosialkritiske periode. Andre
viktige verker av ham er Vihar a pusztán (‘storm på pusztaen’), Ásító inas (‘gjespende lærling’, 1868),
Müterem (‘atelieret’, 1876), Rőzsehordó nő (‘kvinne, bærende på risved’, 1873), Kukoricás (‘maisåkeren’,
1874), Tájkép folyóval (‘landskap med elv’, 1886), Ecce homo (1896). De fleste av hans verker er å finne i
Nasjonalgalleriet i Budapest, men mange av dem er å se i ulike utenlandske samlinger fra Wien og Paris til
Metropolitan Museum i New York. Han øvde en betydelig innflytelse på sin samtids kunst, i Ungarn så vel
som i utlandet.
Munkácsys samtidige, László Paál (1846-79) var en forfinet tilhenger av Barbizon-skolen, der han, etter
studier i Wien og Holland, tilbrakte fra 1872 sitt alt for korte liv. Hans eneste tema var landskapet, og hans
landskapsbilder hører til de ypperste innen 1800-tallets ungarske kunst. Hans mest kjente verker er Erdei út
(‘skogveien’), som han vant verdensutstillingens pris med i Wien 1873; Erdő belseje (‘skogens indre’); Est a
fontainebleaui erdőben (‘kveld i Fontainebleau-skogen’); Nyárfák (‘popler’); Békák mocsara (‘froskenes myr’);
Pusztai táj (‘landskap fra pusztaen’).
Et kapitel for seg selv er kunstmaleren og grafikeren Mihály Zichy (1827-1906) som fra 1859 overveiende
var bosatt i Russland som tsarens hoffmaler. Han var en glimrende tegner: hans illustrasjoner til verker av
bl.a. Sándor Petőfi, Imre Madách, Mihail Lermontov og Aleksander Puskin hører til de beste i sitt slag. Også
hans erotiske tegninger som lenge ble stemplet pornografiske, var (og er) umåtelig populære. Hans mest
kjente malerier er Mentőcsónak (‘redningsbåten’, 1846), Autódafé (1868) som skildrer den spanske
inkvisisjonen, og det antimilitaristiske A rombolás géniuszának diadala (‘triumfen av ødeleggelsens genius’)
som vakte så stor oppsikt på verdensutstillingen i Paris 1879 at de franske myndigheter beordret det fjernet.
Pál Szinyei Merse (1845-1920) fikk sin grundige utdannelse i München, men han overtok aldri det
akademiske formspråket fra sine mestere. Tvertimot viste han fra sin tidlige ungdom stor interesse for
farvenes mangfoldighet: Ruhaszárítás (‘tøytørking’, 1869) og Hinta (‘husken’, 1869) er mesterverker av plein
air maleri. Hans hovedverk, et av den ungarske malerkunstens vakreste bilder som inntar en viktig plass
også i europeisk sammenheng, er Majális (‘maifest’, 1873, kalles også for ‘frokost i det grønne’). Det var med
sin blendende koloritt, livslyst, luftighet og friskhet et impresjonistisk arbeid før (eller i det minste samtidig
med) de franske impresjonistenes opptreden. Med rette blir han i nyere kunsthistoriske verker stadig oftere
kalt for den første østeuropeiske impresjonist som fant frem til friluftsmaleriet og dyrket det på linje med de
franske malere. Han møtte imidlertid betydelig motstand blant sine konservative kritikere, noe som virket
hemmende på hans utvikling, inntil Majális ved millenium-utstillingen i 1896 endelig oppnådde en avgjørende
suksess. Fra 1897 var han riksdagsrepresentant og fra 1905 direktør ved Høyskole for den bildende kunst.
Han ble nå alment anerkjent hjemme som ute, og hans verker var av vesentlig betydning for den videre
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 283 -