UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
alle disse ble i løpet av årene oppført også i Oslo. Han komponerte dessuten musikkstykker for orkestre,
valser, sanger og marsjer. Hans popularitet er fortsatt meget stor.
Imre (Emmerich) Kálmán (1882-1953) hadde enda dypere røtter i ungarske musikktradisjoner enn Lehár,
og alle hans operetter er preget av klang, melodier og temaer av uttalt ungarsk karakter. Og det er nettopp
dette som sammen med en yrende livsglede mest kjennetegner hans verker. Hans første større suksess ble
operetten Tatárjárás (‘tatarenes invasjon’, 1908), men verdenskjent ble han med operetten
Csárdáskirálynő/Die Czardasfürstin (1915). I årene 1940-45 var han bosatt i USA, 1938-40 og 1945-53 i
Frankrike, og han døde i Paris 30.oktober 1953. Hans siste verk, Arizona Lady, ble oppført i Bern 1954.
Andre sentrale verker av ham: Cigányprímás/Der Zigeunerprimas (1912); Bajadér/Die Bajadere (1921); Marica
grófnő/Gräfin Maritza (1924); Cirkuszhercegnő/Die Zirkusprinzessin (1926). Han skrev også en rekke
sanger og chansons.
Men det var egentlig Jenő Huszka (1875-1960), Hubays elev, som var banebryteren i operettens verden.
Med operetten Bob herceg (‘hertug Bob’, 1902) klarte han å bryte dominansen av de engelske og østerrikske
operetter og åpnet for nye muligheter og en ny, ungarsk operette-skole. Budapests nye operettescene, Király
Színház, ble åpnet høsten 1903 med uroppføringen av Huszkas Aranyvirág (‘gullblomst’). Andre var Gül
Baba (1905); Lili bárónő (‘baronesse Lili’, 1919); Mária főhadnagy (‘premierløytnant Maria’).
På tross av sitt tragisk korte liv er også Viktor Jacobi (1883-1921) regnet blant Ungarns betydeligste
operette-komponister. Hans beste operetter og største suksesser var Leányvásár (‘pikemarkedet’, 1911);
Szibill (1914); Miami; og Almavirág (‘epleblomst’).
Pongrácz Kacsóh (1873-1923), komponisten og lektoren i naturfag, er det medlem av ungarsk operetteskole
som er minst kjent i utlandet, til tross for sin fortsatte enorme popularitet i selve Ungarn. I sitt
hovedverk János Vitéz (‘helten János’, 1904), hvis tekst, forfattet av Jenő Heltai, bygger på Petőfis vakre
eventyrhistorie i vers, klarte han å forene operetten med det nasjonalt-folkelige skuespillet. Han skrev også
musikkakkompagnementet til Molnárs Liliom og Maurice Maeterlincks drama L’Oiseau bleu (‘den blå
fulgen’,). Et annet kjent verk av Kacsóh er operaen Rákóczi (1906). Han skrev dessuten en rekke
musikkhistoriske, akustiske og estetiske avhandlinger.
Omtrent samtidig med at ungarsk operette var kommet i gang med erobringen av verdens teaterscener,
ble oppmerksomheten for alvor vekket for de virkelig ekte, genuine verdier i ungarsk musikk. Etnografen og
oversetteren Béla Vikár (1859-1945) anvendte som den første i Europa det nye tekniske vidunderet
fonografen i sitt arbeid med å samle ungarske folkeviser. Fonografen, forløperen til grammafonen og
båndopptageren, representerte et stort fremskritt. Vikars voksvalser, med opptak av folkeviser, vakte
berettiget interesse og anerkjennelse ved verdensutstillingen i Paris. Vikar som oversatte også fra norsk,
nemlig to Ibsen-dramer: Gildet på Solhaug (1935) og En folkefiende (1898), var også mannen bak den andre
(men første fullverdige) ungarske gjendiktning av finnenes nasjonalepos Kalevala (1909). Den oppnådde i
tidens løp hele ti utgivelser og er fortsatt veldig populær, selvom det i mellomtiden er kommet ytterligere tre
gjendiktninger av meget høy kvalitet av Kalevala, nemlig av Kálmán Nagy (1972), István Rácz (1976) og
Imre Szente (1987).
Vikars fonografiske arbeidsmetode ble nå overtatt, og hans samlingsarbeid av ungarsk folkemusikk
fortsatt av to unge komponister og musikkforskere: Béla Bartók og Zoltán Kodály. I sine aller yngste år var de
begge grepet av nasjonalromantikken, men de fant begge instinktivt og innen kort tid frem til den reneste
kilden: det ungarske folkets urgamle pentatoniske melodiskatt. De foretok en rekke studiereiser og
samleturer til landets ulike områder, avdekket og reddet et arkaisk lag av folkekunst som de så i neste
omgang bygget sin egen musikkverden på. Den genuine ungarske folkemusikk var ikke identisk med
sigøynermusikken, csárdásen, verbunkos-musikken og lignende fenomener som i all sin eksotiske
fremmedartethet representerte (og representerer til dels også i dag) det “typisk ungarske” i musikken i
utlandets øyne. Det var egentlig Kodály som først forsto at han måtte grave dypere enn dette, hvis han skulle
finne frem til de spesifikke nasjonale trekk i ungarsk kultur, først og fremst i musikk. Han fant da også det
han lette etter, i form av tusener av folkeviser og folketoner – restene av en uvurderlig toneskatt magyarene
hadde brakt med seg til Karpatbekkenet fra sitt urhjem i Ural-traktene eller skapt under sitt tusenårige
opphold i det historiske Ungarn. Det var på landet, fjernt fra og uberørt av den moderne kultur, blant
bondebefolkningen, han kunne høre og registrere alt dette. De vanskelige sekler med så mange tragiske
begivenheter for landet hadde nok tært veldig på denne kulturskatt, men til og med dens gjenværende rester
virket så overveldende at Kodály karakteriserte den ungarske folkemusikk som det mest pålitelige speil for
den ungarske sjel og egenart.
I løpet av noen få år samlet han selv over tre tusen melodier. Han fikk dessuten med seg i dette arbeid en
hel skare av unge musikere, blant dem og i første rekke Béla Bartók. En stor del, om lag ti tusen, av disse
folkeviser og folketoner er utgitt under Kodálys redigering i serieverket A magyar népzene tára (‘samlingen
av den ungarske folkemusikk’) som er den største og rikeste samling i sitt slag i hele verden. Bartók og
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 280 -