UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
oppmuntring ikke bare gjennom brev fra Liszt, men de to møttes også personlig: i Roma under Griegs
stipendieopphold der vinteren 1869-70.
Ungarske temaer og motiver ble undertiden stadig flere av i Liszts verker, noe som gjorde ungarsk
melodiskatt verdenskjent. De viktigste er Fantázia magyar népdalokra (‘fantasi for ungarske folkeviser’,
1852), Magyar rapszódiák (‘ungarske rapsodier’, 1847-53 og 1882-85), Magyar történelmi arcképek
(‘ungarske historiske portretter’, 1870-85), Csárdás macabre (1881-82) og 2 csárdáser (1884). I verkene fra
sine siste år fant han kunstneriske uttrykksmidler som han sto ganske alene om blant sin tids komponister og
som senere fikk i hvert fall en delvis fortsettelse i Bartóks kunst. Som klavervirtuos hevet han seg med sin
kraftfulle suggesjon til en høyde som beundres sogar i våre dager. Under hans siste reise til Bayreuth ble
han forkjølet, fikk lungebetennelse og døde i Bayreuth 31.juli 1886.
Også Ferenc Erkel var lenge i full virksomhet etter 1850, i første rekke som nasjonalteatrets faste dirigent.
I 1853 grunnla han Det ungarske filharmoniske selskap, og han ble selv dets første og mangeårige dirigent.
Da den praktfulle ungarske Opera sto ferdig i 1884 (nyrestaurert i 1985), ble Erkel utnevnt til dens øverste
musikkdirektør. (Blant Operaens første dirigenter finner vi forøvrig også Gustav Mahler.) Erkel var med i
opprettelsen av Musikkakademiet i 1875 og virket i de påfølgende 10 årene som dets direktør, samt som
professor i klavermusikk. I 1888 ble hans 50-årige kunstnerjubileum feiret av hele hovedstaden. Da han 1890
fylte 80 år, opptrådte han for aller siste gang på en konsert sammen med sitt kjære filharmoniske selskap.
Hans sene operaer: Dózsa György (1867), Brankovics György (1874) og István király (‘kong István, 1885)
ble imidlertid ingen større suksesser. Han døde i 1893. Ved siden av Erkel er det Mihály Mosonyi som
fortjener den viktigste plass i historien til den ungarske nasjonale opera, jfr. især hans Szép Ilonka (1861) og
Álmos (1862). Han komponerte dessuten orkesterverker, klaverstykker og korverker. Også hans
musikkfaglige skrifter og kritikervirksomhet var av nevneverdig betydning for oppblomstringen av Ungarns
musikk-kultur.
I landets musikalske liv spilte de folkelige kunstviser en ikke ubetydelig rolle. Denne typisk ungarske stilart
hadde sitt utgangspunkt i verbunkos-musikken, men brukte også elementer fra de genuine folkeviser.
Stilartens første komponist var Béni Egressy (1814-51), etterfulgt av Erkels to sønner: Gyula (1842-1909) og
Elek (1843-93), og fremfor alle andre Pista Dankó (1858-1903), den sagnomsuste sigøynerprimas.
Arven etter Ferenc Erkel ble først tatt opp av komponisten Károly (Karl) Goldmark (1830-1915) som i
1860 bosatte seg i Wien, der han ble en fetert og verdenskjent mester av senromantiske operaer (Merlin,
1886; Die Königin von Saba, 1875), symfonier og kammermusikk (Sakuntala, 1865; Klavierkonzert in A-Moll,
Op.28; Zrínyi, 1903 m.m).
I Ungarn har musikkinteressen snart konsentrert seg om to store musikalske fenomener: Jenő Hubay
(1858-1937) og Ernő Dohnányi. Hubay ble tidlig kjent som vidundenbarn, senere som fetert fiolinvirtuos. Fra
1882 var han lærer i fiolinkunst ved konservatoriet i Brussel, fra 1886 leder av lærerstolen for fiolin ved
Musikkakademiet i Budapest, og i tiden 1919-34 overdirektør ved Høyskole for musikk-kunst i Budapest.
Hans fiolinskole var arnestedet for så fremragende ungarske fiolinister som József Szigeti (1892-1973), Emil
Telmányi (1892-1978) og Ferenc Vecsey (1893-1935). Han videreutviklet 1800-tallets ungarske romantiske
musikktradisjoner. Hubay skrev operaer (Alienor, 1891; Cremonai hegedűs [‘fiolinisten fra Cremoa’], 1894;
Anna Karenina, 1923 m.fl.), symfonier (B-dur, 1885; C-moll, 1915 m.m) og fire fiolinkonserter. – 25.januar
1904 opptrådte han sammen med Béla Bartók i Budapest, ved uroppføringen av Bartóks sonate for fiolin og
klaver. Ernő Dohnányi (1877-1960) var som pianist en av vårt århundres største utøvende kunstnere.
Dessuten var han også en fremragende komponist, dirigent og klaverpedagog. Han debuterte i 1897 og
foretok etter hvert en rekke meget vellykkede turnéer i Europa og USA (i Oslo opptrådte han i 1906). Fra
1920-årene var han sjefsdirigent ved Det ungarske filharmoniske selskap. Ved slutten av Den annen
verdenskrig emigrerte han til Østerrike, men bodde fra 1949 i Florida. Han skrev kammermusikk,
klaverstykker, orkesterverker og operaer. De mest kjente er: Passacaglia (1897); Winterregen; Tante Simone
(opera, 1912); Variationen über ein Kinderlied (1913); Ruralia Hungariae (1924); Six piano pieces (1945);
Stabat Mater (1953). Han døde i New York i 1960.
Nevnes må her også komponisten og musikkpedagogen Leo Weiner (1885-1960) som skrev en rekke
fine, lyriske komposisjoner i senromantisk stil.
Det fagre århundreskiftet var storhetstiden også for den ungarske operette, brakt til verdensry gjennom
verkene av Lehár, Kálmán, Huszka, Kacsóh, Jacobi m.fl., som likefrem ble omsvermet av (små)borgeskapet
i Budapest som i Wien, men innen kort tid også over hele Europa. Ferenc Lehár (1870-1948) var født og
oppvokst i Ungarn, men bodde fra begynnelsen av 1900-tallet for det meste i Østerrike. Hans første operette
ble fremført i Wien 1902 (Bécsi asszonyok/Wiener Frauen). Suksessen ble bestemmende for hele hans liv:
han skrev i løpet av de påfølgende årene en rekke operetter som i tur og orden erobret praktisk talt hele
verden: Die lustige Witwe/Víg özvegy (1905); Der Graf von Luxemburg/Luxemburg grófja (1909);
Zigeneuerliebe/Cigányszerelem (1910); Paganini (1925); Das land des Lächelns/A mosoly országa (1929),
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 279 -