UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — I. Karpatbekkenet før det ungarske landnåmet
Man vet ellers svært lite om hunerne fra deres asiatiske periode. Ifølge kinesisk litteratur skal de i årene
147-72 e.Kr. ha hatt en konge ved navn Küerh (Kuver). Flere kilder beretter imidlertid om at de på 200-tallet
e.Kr. gjentatte ganger hadde vunnet i krig mot sasanidenes persiske rike. De hadde ellers lenge vært i stadig
bevegelse på vei vestover. I begynnelsen av 370-årene krysset de elven Volga, sannsynligvis presset av
deres erkefiende, kineserne. Fra nå av og i løpet av det kommende århundre tok de på en kraftig måte del i
Europas omforming. Under ledelse av storfyrst Balamber slo de i rask rekkefølge alanene i traktene ved
Volga-Kaukasus, og deretter ostrogotene, som da i vel 200 år hadde vært bofaste nord for Svartehavet. Etter
dette tvang de visigotene til å forlate områdene nord og øst for Donaudeltaet og til å gå over Donau til Trakia
og Moesia, hvor de av romerne i 376 fikk lov til å bosette seg. Året etter gjorde de imidlertid et masseopprør
og slo, ved hjelp av en rytterskare bestående av gotere, alanere og hunere, romerne ved Hadrianopolis så
grundig, at romerne ikke bare mistet sin keiser Valens, men også mesteparten av deres elitehær.
Den gotisk-alansk-huniske rytterskare, anført av Alatheus og Saphrax, herjet året etter store deler av
Pannonia. Keiser Gratianus og keiser Teodosius 1 fikk imidlertid i 380 overalt dem til å bosette seg i
provinsen som “foederati”. Så vidt man vet, viste hunerne seg ved denne anledning for første gang i
Karpatbekkenet.
I begynnelsen av år 395 kom store huniske ryttergrupper til syne ved det nedre løp av Donau, og gikk
under ledelse av Uldin og støttet av de germanske skirene. til angrep på Moesia. Samtidig med dette gikk en
annen hunisk hær nord for Karpatene, og trengte seg igjennom Syd-Polen og inn i Schlesien. Denne
storstilte knipetangoperasjonen laget stor furore blant de germanske stammene omkring Donau, og
forårsaket at vandalene i vill panikk begynte å flykte mot vest, etterfulgt av kvadene og silingene, og sogar av
en del alanske ryttere. De krysset Rhinen i år 406. Romerriket lå dermed mer eller mindre åpent for
germanerne.
Visigotene tok nå under ledelse av Alarik selveste Roma i 410, og deretter, med Ataulf i spissen, det
sørlige Gallia, mens vandalene m.fl. trengte seg inn i Hispania (Andalucia). Samtidig med dette gikk også
Britannia tapt, avskåret som det ble av selve riket.
Hovedtyngden av hunerne holdt imens fortsatt til på steppene nord for Svartehavet, der de sto under
ledelse av storkongen Karaton. Paradoksalt nok var de nå å regne som en slags forbundsfeller til romerne,
som de gjentatte ganger bisto ved å sende dem hjelpetropper mot germanerne. På den annen side kom
hunerne opp i konflikt med østromerne i 408-10. Det var i forbindelse med dette sammenstøtet at keiser
Teodosius 2 lot bygge en forsvarsmur rundt Konstantinopel. I 422 gjentok likevel hunerne sitt angrep på
Østromerriket, og plyndret med storfyrst Ruga i spissen provinsen Trakia. Ruga flyttet etter dette sin residens
til den mer sentralt liggende ungarske slette, hvor storparten av hunerhæren fra nå av hadde sitt faste
tilholdssted.
I traktaten av Ravenna fra år 434 fikk hunerne overdratt mesteparten av Pannonia. Til gjengjeld hjalp de
Aetius og hans romere i deres svært blodige krig mot burgunderne, en hendelse som satte meget dype spor
etter seg i germansk bevissthet, jfr. Nibelungenlied, som nettopp gjenspeiler disse begivenhetene. Ruga
døde i 434 og ble etterfulgt av fyrstene Bleda og Attila. Etter dette, og særlig etter år 445, da Attila hadde
drept sin bror Bleda, ble det slutt på den til dels forsiktige huniske ekspansjonspolitikken. I årene 440-42 ble
det nordlige Balkan: området ned til Naissus (Niš) og Serdica (Sofia) erobret.Etter det store jordskjelvet i år
447 rettet hunerne et nytt stort angrep mot det østromerske rike. Til tross for den formelle seier, lyktes
imidlertid ikke Attila helt med sitt forsett.
Attila skal ha vært sin brors rake motsetning. Mens Bleda var fredelig av natur, gemyttlig, og vunnet vel så
mye ved diplomatisk kløkt som ved hunernes våpen, var Attila den fødte despot, som pleide å ture frem
voldsomt og fullstendig hensynsløst. Han var ærgjerrig og hevngjerrig, oppfattet sin makt som av
guddommelig opprinnelse og seg selv som himmelens redskap. Han skulle straffe menneskene som “Guds
svøpe”. Det oppsto tidlig legender omkring ham, som f.eks. den om Guds (Mars’) sverd, funnet av en
gjetergutt, og som ble selve symbolet på hans streben etter verdensherredømme. Han var en skrekk for sin
tid, en nådeløs og fryktet fiende – å dømme etter hans egen tids dom, som dog kan være i hvert fall en del
fortegnet... Han oppnådde stor fremgang i begynnelsen, men hans forblindede herskesyke kjente etter hvert
ingen normale grenser. Dette førte til slutt direkte til slaget på de katalauniske marker ved Troyes i år 451,
der det kom til en konfrontasjon mellom to gigantiske hærstyrker verden aldri tidligere hadde sett maken til.
Til tross for at kong Teodorik 1 selv falt, endte møtet formelt sett uavgjort. Det var likevel Attila som måtte
trekke seg tilbake.
Aëtius’ seier betydde et vendepunkt. Året etter gjennomførte Attila en straffe-ekspedisjon mot Italia, og
inntok og plyndret byer som Aquileia (en del av byens befolkning flyktet da til de nære lagunaøyene, der de
grunnla byen Venezia), Verona, Mediolanum (Milano); Roma ble tilsynelatende bare reddet av et møte
mellom pave Leo og Attila, – i virkeligheten av de store tap, Attilas hær led i Nord-Italia, dessuten av at det
brøt ut pest i hans tropper. Men enda mer av at mens han var borte fra Ungarn med hovedstyrkene, krysset
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 18 -