UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

More documents

Recommendations

Info

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918) Man kan selvfølgelig spørre etter grunnene til, hvorfor ungarernes tiltrekningskraft overfor de ulike folkegrupper på sitt statsområde var så kraftig blitt redusert fra kong Mátyás’ dager til 1800-1900-tallet. En av grunnene var nok ungarernes tallmessige tilbakegang og forminskede slagkraft som følge av tyrkerkrigene. En annen og kanskje viktigere grunn lå i det faktum at ungarerne selv kom i avhengighetsforhold til andre makter og har i flere hundre år vært dominert av Habsburgernes Østerrike. Ingen ting er mer naturlig enn at en undertrykt nasjon mister mesteparten av den kohesjon som må til for å kunne holde små folkegrupper og -stammer knyttet nær til seg. Etter Mohács-nederlaget i 1526 mistet f.eks. kroatene helt tydelig sin tiltro til at Ungarn i fremtiden skulle kunne være i stand til å forsvare dem mot tyrkerne, og de begynte derfor straks å orientere seg mot Habsburgerne som jo hadde hele det mektige tyske rike bak seg. Fra 1700-tallet var Sørøst-Europa preget av nasjonal oppvåking som grep om seg omtrent samtidig hos alle disse større og mindre folkeslag. Hovedmålet for disse bevegelsene var å skape hver sitt eget uavhengige folkehjem – eller der dette ikke var oppnåelig, en størst mulig grad av selvstyre og andre nasjonale rettigheter. For de flestes vedkommende hadde Ungarns minoritetsgrupper nære frender som talte samme språk og sognet eventuelt til den samme trosretning. Kontakten mellom dem hadde som oftest århundregamle tradisjoner, men den fikk med de nasjonale bevegelsenes utbredelse etter hvert et nytt innhold og en ny betydning. I de tilfeller, hvor frendene hinsides grensene klarte å skape seg egne nasjonale stater, kunne det lett oppstå trang blant de tilsvarende folkegrupper i Ungarn til å kunne tilhøre denne nasjonale stat på den andre siden av statsgrensen. Denne “naturlige” trang ble av disse nasjonale stater ofte bevisst utnyttet bl.a. ved å oppmuntre separatistiske bevegelser. Den kulturelle-språklige støtte tjente som regel også som skalkeskjul for den overordnede hensikt, nemlig å få løsrevet større eller mindre områder fra Ungarn. Bevegelsene ble samtidig kraftig understøttet av en ungarskfiendtlig propaganda blant minoritetsgruppene så vel som i det store utlandet, koblet eventuelt sammen med åndsstrømninger som panslavisme, pangermanisme eller, for rumenernes vedkommende, språklig fellesskap, myten om en dako-rumensk kontinuitet og en felles romersk-latin fortid med de andre latinske folkeslagene. I en slik sammenheng befant Ungarn seg i en meget ufordelaktig situasjon i og med at landet ikke hadde betydelige og mektige nok frendernasjoner som i nasjonalismens tidsalder kunne gi det sin moralske eller militære støtte. I tillegg til Ungarn klarte nemlig bare to andre finsk-ugrike folkeslag å danne sine egne nasjonale stater: Finland og Estland, men begge hadde de store problemer med å kunne hevde seg overfor sine mektige naboland Sverige, Russland og Preussen. Ungarn sto som folk i realiteten helt alene i Europa, overveiende omgitt av fiendtlig innstilte folkeslag som bare ventet på en gunstig anledning til å dele det meste av landet seg i mellom og berike seg på Ungarns bekostning. Landet kjempet med ryggen mot veggen, og denne kampen var utpreget defensiv. Å ville forsvare sitt lands territoriale integritet og historiske enhet er i seg selv den kanskje mest naturlige ting i verden. At i kampens hete forekom det også uønskede hendelser, uverdige overgrep, er ikke å benekte. Men mye av det som Ungarn er blitt fordømt for på 1800-tallet, hendte samtidig også i andre stater, og fortsetter sogar å hende i vår egen tid. En ting er dessuten sikker: ingen steder kunne datiden (og knapt nok vår egen tid) vise til en mer liberal nasjonalitetslov enn den ungarske fra 1868 var. Ungarns minoriteter hadde imidlertid allikevel avvist den og neglisjert den, fordi den ikke ga dem sådanne vidtgående rettigheter som i virkeligheten ville være ensbetydende med å anerkjenne deres rett til å danne selstendige stater eller å løsrive seg og deres respektive områder fra Ungarn. Minoritetene aksepterte ikke det østerriksk-ungarske forliket fra 1867 (med unntak av serberne som i mai 1884 anerkjente det). Etter 1867 fortsatte disse folkegrupper med å føre den samme politikk overfor Ungarn som de gjorde før, selvom situasjonen har vesentlig forandret seg i og med at Ungarn ble likestilt med Østerrike. Sistnevnte støttet deretter ikke lenger deres antiungarske bevegelser. De fleste av minoritetene valgte etter en stund innad å gå over til passivitet, i påvente av at Dobbeltmonarkiet av indre eller ytre grunner skulle falle i sine bestanddeler. Utad intensiverte de samtidig sin ungarskfiendtlige agitasjon ved å gå med en rekke løsrevne enkeltepisoder til den vesteuropeiske opinion og bevisst spille på dens sikre sympati for de undertryktes sak – også når anklagene ikke riktig var underbygget med saklige fakta, men besto av fordreide halvsannheter eller følelsesladde utbrudd. Betegnende nok kunne Ungarns “undertrykte” minoriteter komme sammen i august 1895 i Budapest (!) og avholde der en kongress, hvis hovedformål var å koordinere deres angrepsstrategi overfor den ungarske stat. Eksekutivkomitéen til den samme kongress kunne i april neste år like uhindret protestere i Ungarns hovedstad mot at den ungarske stat feiret sin tusenårsdag... Ville det i dag, vel 100 år senere, vært mulig for Romanias vel 2,5 millioner, eller Slovakias 700 tusen ungarere å avholde en ungarsk kongress av liknende karakter i Bukarest, Cluj eller Bratislava? –- Situasjonen ble etter hvert så mørk at ansvarlige ungarske politikere begynte å bli stadig mer pessimistiske. Allianseforholdene ved århundreskiftet levnet imidlertid ingen sjanse for en annerledes ungarsk politikk. Da kongen angående en eventuell ungarsk seddelbank ikke var villig til innrømmelser, gikk Wekerleregjeringen av den 28.september 1909. Franz Joseph ønsket først å se István Tisza ved roret, han klarte imidlertid ikke å danne regjering, heller ikke den neste som ble spurt, László Lukács. Den 1.januar 1910 inntrådte det, i mangel av en lovlig vedtatt nasjonalbudsjett, igjen en exlex-tilstand i landet. Først den ___________________________________________________________________________________ © Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 271 -
VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918) 17.januar 1910 klarte Károly Khuen-Héderváry å danne ny regjering. En måned senere ble det gamle liberale partiet reorganisert og kalt fra da av Nasjonale arbeidsparti. Det sto på dualismens grunnlag. Ved valgene i juni fikk dette parti en overveldende tilslutning (256 plasser av 413 mulige), noe som sikret et kjærkomment grunnlag for regjeringen i selve parlamentet. Men ikke arbeidsro. I riksdagen ble arbeidet fortsatt sterkt hemmet av opposisjonens obstruksjoner, mens ute avløste den ene streike- og demonstrasjonsbølge den andre. Før regjeringen gikk av, opphevet kongen 31.mars 1912 den kroatiske forfatning, som svar på de kroatiske partiers beslutning om ikke lenger å sende kroatiske representanter til den ungarske riksdag. 22.april 1912 dannet László Lukács (1850-1932) ny regjering. Måneden etter ble István Tisza valgt til president i representantenes hus, og allerede den 4.juni klarte han å bryte obstruksjonen: riksdagen vedtok da en ny forsvarslov og en lov om regjeringens rett til å innføre ekstraordinære tiltak i tilfelle en krigsfare skulle true. 1912 var jo året for den første Balkan-krig. På slutten av året fremmet regjeringen en ny valglov (ble vedtatt i mars 1913), men den representerte bare ubetydelige reformer (forbedringer) i forhold til den gamle valglov og ble møtt med heftige protester fra opposisjonen. Den parlamentariske opposisjon, som med vold ble kuet av Tisza, spilte nå en ganske ubetydelig rolle etter å ha lammet riksdagens arbeid i større eller mindre grad i bortimot 16 år gjennom sin obstruksjon. Som følge av dette kunne i disse årene praktisk talt ingen reformer og forandringer av betydning gjennomføres. De store politiske horisonter ble i stedet erstattet av smålige partifeider og taktikkeri. Almenhetens dom over opposisjonen er å lese i valgresultatene. Men også den reformvennlige intelligentsia forlot nå den gamle parlamentsopposisjon, den sluttet seg nå enten til Det forente uavhengighetsparti, ledet fra våren 1914 av Mihály Károlyi, eller til Det nasjonal-borgerlige radikale parti, anført av Oszkár Jászi. I mai 1913 måtte Lukács-regjeringen gå av som følge av en korrupsjonsskandale omkring ministerpresidenten. Nå var István Tiszas tid endelig kommet. Han dannet sin regjering den 10.juni 1913, bare få uker før utbruddet av den annen Balkan-krig. Den utenrikspolitiske krise kom til å prege hele hans regjeringstid, mens innad syntes nå å ha oppstått en slags konsolidasjonens og likevektens periode. Tisza var den leder som Ungarn virkelig trengte i denne stund: en sterk mann. Han var klar over, hvor uforberedt (ikke minst moralsk) landet var overfor den krig som nå ble en stadig mer reell trusel. Han var også klar over ulempen ved at en rekke viktige spørsmål ikke var blitt skikkelig avklart og løst i løpet av de siste årtierne, blant dem en grundig valgreform og en omfattende jordreform som de viktigste. Men også Dobbeltmonarkiets føderative omorganisering burde ha vært vurdert nærmere. I sin korte regjeringstid fikk han ikke tid og mulighet til å løse dem alle. Men han tok fatt i det som han oppfattet for å være det mest aktuelle og presserende: forholdet til landets nasjonaliteter. I forbindelse med kroaterne klarte han da også å oppnå visse resultater. Når det gjaldt rumenerne, ble forhandlinger med dem innledet allerede av Lukácsregjeringen (13.februar 1913). I januar-februar 1914 fortsatte Tisza disse drøftelser, men hans betingelser ble etter en tid avvist av de rumenske politikere som da i den gitte internasjonale situasjon øynet enda større muligheter enn dem de ungarske tilbud representerte. Den dramatiske hendelse som inntraff den 28.juni 1914, syntes å gi dem rett: den østerriksk-ungarske tronarvingen, erkehertug Franz Ferdinand og hans hustru ble nemlig den dagen utsatt for et attentat i Sarajevo og drept. Litteraturen UNGARNS KULTURELLE BELLE EPOQUE Etter nederlaget i frihetskampen mot Østerrike og Russland i august 1849, senket det seg en dødsens stillhet over Ungarn. Inter arma silent musae, sa de gamle romerne. For Ungarns vedkommende er dette en sannhet med visse modifikasjoner, idet dets diktere hadde med den største iver deltatt i den sagnomsuste frihetskrigen, med pennen i hånden så vel som med sverdet. Etter sammenbruddet av den væpnede nasjonale motstand ble de tvunget av den tunge nasjonale sorg, men også av terrorbølgen og sensuren, til å tie og vente, eller til å uttrykke seg i allegorier. Lyrikeren Mihály Tompa (1817-68) vant størst popularitet med nettopp de dikt han hadde skrevet i disse vanskelige årene. Mest kjent er diktene A gólyához (‘til storken’ 7 , 7 Se dets danske gjendiktning i Sørensen, Poul: Ungarns stemme. Kbh.1960: 20-21. ___________________________________________________________________________________ © Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 272 -
Page 1 and 2:
VINCE SULYOK ___________ UNGARNS HI
Page 3 and 4:
PUBLISHER’S PREFACE VINCE SULYOK
Page 5 and 6:
VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG
Page 7 and 8:
Page 9 and 10:
Page 11 and 12:
Page 13 and 14:
Page 15 and 16:
Page 17 and 18:
Page 19 and 20:
Page 21 and 22:
Page 23 and 24:
Page 25 and 26:
Page 27 and 28:
Page 29 and 30:
Page 31 and 32:
Page 33 and 34:
Page 35 and 36:
Page 37 and 38:
Page 39 and 40:
Page 41 and 42:
Page 43 and 44:
Page 45 and 46:
Page 47 and 48:
Page 49 and 50:
Page 51 and 52:
Page 53 and 54:
Page 55 and 56:
Page 57 and 58:
Page 59 and 60:
Page 61 and 62:
Page 63 and 64:
Page 65 and 66:
Page 67 and 68:
Page 69 and 70:
Page 71 and 72:
Page 73 and 74:
Page 75 and 76:
Page 77 and 78:
Page 79 and 80:
Page 81 and 82:
Page 83 and 84:
Page 85 and 86:
Page 87 and 88:
Page 89 and 90:
Page 91 and 92:
Page 93 and 94:
Page 95 and 96:
Page 97 and 98:
Page 99 and 100:
Page 101 and 102:
Page 103 and 104:
Page 105 and 106:
Page 107 and 108:
Page 109 and 110:
Page 111 and 112:
Page 113 and 114:
Page 115 and 116:
Page 117 and 118:
Page 119 and 120:
Page 121 and 122:
Page 123 and 124:
Page 125 and 126:
Page 127 and 128:
Page 129 and 130:
Page 131 and 132:
Page 133 and 134:
Page 135 and 136:
Page 137 and 138:
Page 139 and 140:
Page 141 and 142:
Page 143 and 144:
Page 145 and 146:
Page 147 and 148:
Page 149 and 150:
Page 151 and 152:
Page 153 and 154:
Page 155 and 156:
Page 157 and 158:
Page 159 and 160:
Page 161 and 162:
Page 163 and 164:
Page 165 and 166:
Page 167 and 168:
Page 169 and 170:
Page 171 and 172:
Page 173 and 174:
Page 175 and 176:
Page 177 and 178:
Page 179 and 180:
Page 181 and 182:
Page 183 and 184:
Page 185 and 186:
Page 187 and 188:
Page 189 and 190:
Page 191 and 192:
Page 193 and 194:
Page 195 and 196:
Page 197 and 198:
Page 199 and 200:
Page 201 and 202:
Page 203 and 204:
Page 205 and 206:
Page 207 and 208:
Page 209 and 210:
Page 211 and 212:
Page 213 and 214:
Page 215 and 216:
Page 217 and 218:
Page 219 and 220:
Page 221 and 222:
Page 223 and 224:
Page 225 and 226:
Page 227 and 228:
Page 229 and 230:
Page 231 and 232: VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG
Page 281: VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG
Page 333 and 334:
Bethlen-regjeringens fall VINCE SUL
Page 335 and 336:
Page 337 and 338:
Page 339 and 340:
Page 341 and 342:
Page 343 and 344:
Page 345 and 346:
Page 347 and 348:
Page 349 and 350:
Page 351 and 352:
Page 353 and 354:
Page 355 and 356:
Page 357 and 358:
Page 359 and 360:
Page 361 and 362:
Page 363 and 364:
Page 365 and 366:
Page 367 and 368:
Page 369 and 370:
Vitenskap og samfunn VINCE SULYOK :
Page 371 and 372:
Page 373 and 374:
Page 375 and 376:
Page 377 and 378:
Page 379 and 380:
Page 381 and 382:
Page 383 and 384:
Page 385 and 386:
Page 387 and 388:
Page 389 and 390:
Page 391 and 392:
Page 393 and 394:
Page 395 and 396:
Page 397 and 398:
Page 399 and 400:
Page 401 and 402:
A Aachen 107 Aba 67, 68 Aba, Amadé
Page 403 and 404:
Bernáth, Aurél 346, 377 Berzevicz
Page 405 and 406:
d’Esperey, Louis-Félix Franchet
Page 407 and 408:
Galeotto, Marzio 123 Galicia 73, 10
Page 409 and 410:
Imrédys fall (11.februar 1939) 338
Page 411 and 412:
Kiel-møtet (20.-26. august 1938) 3
Page 413 and 414:
Ludvig 10 (av Frankrike) 171 Ludvig
Page 415 and 416:
Niederaltaich 90 Nikolaj 1 (tsar) 2
Page 417 and 418:
Rákóczi 1 György 165, 166 Rákó
Page 419 and 420:
Sosialistiske arbeiderparti av Unga
Page 421 and 422:
Tömörkény, István 275 Tompa, Mi
Page 423 and 424:
valgene (i 1931) 323 valgene (i 193
show all

UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?