UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
Man kan selvfølgelig spørre etter grunnene til, hvorfor ungarernes tiltrekningskraft overfor de ulike
folkegrupper på sitt statsområde var så kraftig blitt redusert fra kong Mátyás’ dager til 1800-1900-tallet. En av
grunnene var nok ungarernes tallmessige tilbakegang og forminskede slagkraft som følge av tyrkerkrigene.
En annen og kanskje viktigere grunn lå i det faktum at ungarerne selv kom i avhengighetsforhold til andre
makter og har i flere hundre år vært dominert av Habsburgernes Østerrike. Ingen ting er mer naturlig enn at
en undertrykt nasjon mister mesteparten av den kohesjon som må til for å kunne holde små folkegrupper og
-stammer knyttet nær til seg. Etter Mohács-nederlaget i 1526 mistet f.eks. kroatene helt tydelig sin tiltro til at
Ungarn i fremtiden skulle kunne være i stand til å forsvare dem mot tyrkerne, og de begynte derfor straks å
orientere seg mot Habsburgerne som jo hadde hele det mektige tyske rike bak seg. Fra 1700-tallet var
Sørøst-Europa preget av nasjonal oppvåking som grep om seg omtrent samtidig hos alle disse større og
mindre folkeslag. Hovedmålet for disse bevegelsene var å skape hver sitt eget uavhengige folkehjem – eller
der dette ikke var oppnåelig, en størst mulig grad av selvstyre og andre nasjonale rettigheter.
For de flestes vedkommende hadde Ungarns minoritetsgrupper nære frender som talte samme språk og
sognet eventuelt til den samme trosretning. Kontakten mellom dem hadde som oftest århundregamle
tradisjoner, men den fikk med de nasjonale bevegelsenes utbredelse etter hvert et nytt innhold og en ny
betydning. I de tilfeller, hvor frendene hinsides grensene klarte å skape seg egne nasjonale stater, kunne det
lett oppstå trang blant de tilsvarende folkegrupper i Ungarn til å kunne tilhøre denne nasjonale stat på den
andre siden av statsgrensen. Denne “naturlige” trang ble av disse nasjonale stater ofte bevisst utnyttet bl.a.
ved å oppmuntre separatistiske bevegelser. Den kulturelle-språklige støtte tjente som regel også som
skalkeskjul for den overordnede hensikt, nemlig å få løsrevet større eller mindre områder fra Ungarn.
Bevegelsene ble samtidig kraftig understøttet av en ungarskfiendtlig propaganda blant minoritetsgruppene
så vel som i det store utlandet, koblet eventuelt sammen med åndsstrømninger som panslavisme,
pangermanisme eller, for rumenernes vedkommende, språklig fellesskap, myten om en dako-rumensk
kontinuitet og en felles romersk-latin fortid med de andre latinske folkeslagene. I en slik sammenheng befant
Ungarn seg i en meget ufordelaktig situasjon i og med at landet ikke hadde betydelige og mektige nok
frendernasjoner som i nasjonalismens tidsalder kunne gi det sin moralske eller militære støtte. I tillegg til
Ungarn klarte nemlig bare to andre finsk-ugrike folkeslag å danne sine egne nasjonale stater: Finland og
Estland, men begge hadde de store problemer med å kunne hevde seg overfor sine mektige naboland
Sverige, Russland og Preussen. Ungarn sto som folk i realiteten helt alene i Europa, overveiende omgitt av
fiendtlig innstilte folkeslag som bare ventet på en gunstig anledning til å dele det meste av landet seg i
mellom og berike seg på Ungarns bekostning. Landet kjempet med ryggen mot veggen, og denne kampen
var utpreget defensiv. Å ville forsvare sitt lands territoriale integritet og historiske enhet er i seg selv den
kanskje mest naturlige ting i verden. At i kampens hete forekom det også uønskede hendelser, uverdige
overgrep, er ikke å benekte. Men mye av det som Ungarn er blitt fordømt for på 1800-tallet, hendte samtidig
også i andre stater, og fortsetter sogar å hende i vår egen tid. En ting er dessuten sikker: ingen steder kunne
datiden (og knapt nok vår egen tid) vise til en mer liberal nasjonalitetslov enn den ungarske fra 1868 var.
Ungarns minoriteter hadde imidlertid allikevel avvist den og neglisjert den, fordi den ikke ga dem sådanne
vidtgående rettigheter som i virkeligheten ville være ensbetydende med å anerkjenne deres rett til å danne
selstendige stater eller å løsrive seg og deres respektive områder fra Ungarn. Minoritetene aksepterte ikke
det østerriksk-ungarske forliket fra 1867 (med unntak av serberne som i mai 1884 anerkjente det). Etter 1867
fortsatte disse folkegrupper med å føre den samme politikk overfor Ungarn som de gjorde før, selvom
situasjonen har vesentlig forandret seg i og med at Ungarn ble likestilt med Østerrike. Sistnevnte støttet
deretter ikke lenger deres antiungarske bevegelser. De fleste av minoritetene valgte etter en stund innad å
gå over til passivitet, i påvente av at Dobbeltmonarkiet av indre eller ytre grunner skulle falle i sine
bestanddeler. Utad intensiverte de samtidig sin ungarskfiendtlige agitasjon ved å gå med en rekke løsrevne
enkeltepisoder til den vesteuropeiske opinion og bevisst spille på dens sikre sympati for de undertryktes sak
– også når anklagene ikke riktig var underbygget med saklige fakta, men besto av fordreide halvsannheter
eller følelsesladde utbrudd. Betegnende nok kunne Ungarns “undertrykte” minoriteter komme sammen i
august 1895 i Budapest (!) og avholde der en kongress, hvis hovedformål var å koordinere deres
angrepsstrategi overfor den ungarske stat. Eksekutivkomitéen til den samme kongress kunne i april neste år
like uhindret protestere i Ungarns hovedstad mot at den ungarske stat feiret sin tusenårsdag... Ville det i dag,
vel 100 år senere, vært mulig for Romanias vel 2,5 millioner, eller Slovakias 700 tusen ungarere å avholde
en ungarsk kongress av liknende karakter i Bukarest, Cluj eller Bratislava? –-
Situasjonen ble etter hvert så mørk at ansvarlige ungarske politikere begynte å bli stadig mer
pessimistiske. Allianseforholdene ved århundreskiftet levnet imidlertid ingen sjanse for en annerledes
ungarsk politikk.
Da kongen angående en eventuell ungarsk seddelbank ikke var villig til innrømmelser, gikk Wekerleregjeringen
av den 28.september 1909. Franz Joseph ønsket først å se István Tisza ved roret, han klarte
imidlertid ikke å danne regjering, heller ikke den neste som ble spurt, László Lukács. Den 1.januar 1910
inntrådte det, i mangel av en lovlig vedtatt nasjonalbudsjett, igjen en exlex-tilstand i landet. Først den
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 271 -