UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
Etter kronprins Rudolfs død i 1889 ble erkehertug Franz Ferdinand (1863-1914), brorsønn av keiser Franz
Joseph, utpekt til rikets tronarving. I årene etter århundreskiftet begynte han å gjøre seg stadig mer
gjeldende. Han var fiendtlig innstilt overfor dualismen og ungarernes fremtredende rolle i den. Han ville
omorganisere Dobbeltmonarkiet til et storøsterriksk rike basert på føderasjon mellom rikets folkegrupper. På
kortere sikt strebet han etter å samle rikets sørslaviske elementer, eventuelt innenfor rammene av en
sørslavisk stat, og omdanne den østerriksk-ungarske dualisme til en trialistisk stat, med slavene som dens
tredje element. Som følge av denne politikk var han svært dårlig likt i Ungarn – og paradoksalt nok også i
Serbia (serberne følte nemlig deres krav på lederrollen innen et kommende Sørslavia truet av kronprinsens
planer), mens han var tilsvarende populær blant de fleste andre av Ungarns minoriteter.
I Wekerles regjeringstid ble forholdet mellom staten og nasjonalitetene igjen tilspisset som følge av to
lovvedtak i riksdagen. Den ene loven, den såkalte Lex Apponyi, gjaldt undervisningen i grunnskolen og
inneholdt bestemmelser om utvidelsen av ungarsk-undervisningen. Å få en skikkelig undervisning i landets
offisielle statspråk, sto jo egentlig også i minoritetenes interesse. Deres motstand var derfor begrunnet med
frykten for mulig økt magyarisering og forsterket ungarsk dominans.
Den andre loven gjaldt tjenesteordningen ved de ungarske jernbaner. En av paragrafene i den nye loven
bestemte nemlig at for fremtiden måtte kroatiske jernbaneansatte av hensyn til tjenesten ha visse
kunnskaper i ungarsk. Dette ble av kroaterne utlagt som en krenkelse av den ungarsk-kroatiske
overenskomst fra 1868. Forholdet mellom Kroatia og Ungarn var ytterligere blitt forverret sommeren 1908, da
det ble innledet en prosess mot 53 medlemmmer av de kroatiske serbernes uavhengighetsparti. De ble
anklaget for forræderi og sammensvergelse, og 31 av dem ble dømt til ulike fengselsstraffer.
I desember 1906 ble den slovakiske katolske presten Andrej Hlinka dømt for stats- og ungarskfiendtling
agitasjon. På forhånd var han suspendert fra sin stilling av sin egen slovakiske biskop Párvy. Året etter, den
27.oktober 1907 skulle en ny kirke innvies i den slovakiske landsbyen Csernova (Cernová). Befolkningen der
ville at innvielsen skulle ledes av den suspenderte presten Hlinka, og hindret med makt biskopens egne
utsendte prester i å komme frem. Det for anledningen utkommanderte gendarmen åpnet da ild mot
menneskemengden, med 15 døde som “resultat”. (Hlinka ble i 1920-årene valgt til fører for det klerikale
slovakiske folkeparti og døde i 1938; hans etterfølger ble ingen “ringere” enn den tyskvennlige Jozef Tiso, i
årene 1939-44 president i den tyske satellitstaten Slovakia, i 1947 henrettet for høyforræderi.) Hendelsen
vakte berettiget oppsikt og harme i den europeiske opinion. Blant de fremste som hevet stemmen og
protesterte, finner vi Norges Bjørnstjerne Bjørnson: han sto frem i en rekke artikler, rakrygget og med en
imponerende moralsk indignasjon og “avslørte” ungarsk sjåvinisme og undertrykkelse. Bortsett da fra den
velkjente norske tilbøyelighet til rask og meget bestemt å kunne finne på patente løsninger på alskens
problemer ute i den store og fjerne verden, hadde hans opptreden, som i seg selv likevel var både rosverdig
og riktig, to små “skjønnhetsfeil”: ikke alt han var blitt fortalt og som han åpenbart trodde på, var sant;
virkeligheten var langt mer nyansert og sammensatt enn det hans artikler gir inntrykk av; dessuten glemte
han behendig i sin harme å undersøke den samiske befolkningsgruppens rettigheter, i første rekke deres
språkrettslige stilling, i selve Norge: det samiske morsmålets rettmessige plass i grunnskoleundervisningen,
samiske gymnasiers antall i Nord-Norge, folkegruppens adgang til å bruke samisk vis-à-vis det norske
storsamfunn, i første rekke kirken og myndighetene. Positive tall og henvisninger i denne sammenheng (om
sådanne kunne blitt sporet opp av den rettheverske dikteren) kunne blitt svært så slående argumenter i hans
velartikulerte protestskrifter, ikke minst tatt i betraktning det faktum at samisk, på like fot med ungarsk, jo
tilhører en og samme språkfamilie, nemlig den finsk-ugriske.
Da de transsylvanske rumenere i 1892-94 presenterte den såkalte memorandum-saken for den vestlige
opinion og oppnådde ved det både sympati og gehør for sine klager, skaptes det dermed en presedens som
snart fikk følge av andre minoritetsgrupper fra Ungarn, i første rekke slovakene, som alle kjempet for Vest-
Europas tradisjonelle sympati og gunst for de undertrykte folkeslag. Men også datidens europeiske
allianseforhold var meget beleilig for disse nasjonale folkegrupper, idet Østerrike-Ungarn satt fast i
trippelalliansen sammen med Tyskland og (om bare nokså formelt) Italia, mens de fleste andre
vesteuropeiske land sognet til trippelalliansens motpart. Samtidig var Frankrike fra 1870 ute etter mulige
allierte bak tyskernes rygg, og etablerte gjerne forbindelser med misfornøyde nasjonale folkegrupper så vel
som med selvstendige stater (Serbia, Romania). På denne måten ble den liberale franske opinion i årene før
den første verdenskrig etter hvert ganske slavofil-preget og rumenskvennlig. Mens Ungarn, som også ellers
lå i skyggen av Tyskland og Østerrike, og var nærmest “usynlig” for allmenheten, ikke kunne påregne seg
noen forståelse for sin situasjon, aller minst når det gjaldt landets i mange henseender ukloke politikk overfor
sine mange minoritetsgrupper. Ungarn forsømte attpåtil å “presentere seg” for vestlig opinion ved å utgi
opplysningsverker og saklig informasjonsmateriale om landet, dets historie, folk og kultur, nettopp i de
skjebnesvangre år, da antiungarske krefter ikke sparte noen midler for å fare med og spre løgn, falsk
propagande og, i beste fall, halvsannheter om Ungarn.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 270 -