UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
den dualistiske statsordning. Men kunne nå partiet, med støtte fra de andre opposisjonelle kreftene, bare
sette i gang realiseringen av sitt program og oppheve forliket, samt å erklære full uavhengighet? Sin
fremgang ved valgene og sin popularitet blant befolkningen kunne jo partiet takke for nettopp dette radikale
program... Franz Joseph var imidlertid ikke villig til å akseptere Uavhengighetspartiet i regjeringsposisjon.
Han utnevnte i stedet sin hengivne gardeleirsjef, den forhenværende forsvarsminister Géza Fejérváry til ny
ministerpresident. Hans embetsmannsregjering som manglet ethvert parlamentarisk grunnlag, ble i
alminnelighet kalt for drabant-regjering (darabont-kormány). Dette var ensbetydende med at det nye
parlament, hvis første gjerning var å annullere Tiszas famøse husorden for riksdagen, i virkeligheten ble satt
ut av funksjon. Koalisjonen protesterte mot den nye, grunnlovsstridige regjering og oppfordret den 21.juni
landet til passiv nasjonal motstand. Motstanden som fikk en bred støtte også blant kleresiet og gentry-skiktet,
omfattet innen kort tid de fleste av landets komitater, men den ble litt etter litt brutt ned ved at kongelige
kommissærer ble plassert i toppstillingene ved komitatene, og ved at de komitater som fortsatt opponerte,
ikke lenger fikk finansiell støtte fra staten.
Den 23.september 1905 ble koalisjonens ledere mottatt av kongen som under den såkalte 5-minutters
audiensen gjorde det helt klart for dem at han ikke var villig til å gi etter i spørsmålet om hæren. Kongens, og
regjeringens, neste trekk var å erklære sin interesse og støtte til tanken om innføringen av alminnelig
stemmerett og hemmelige valg i landet, idet, som innenriksminister József Kristóffy forklarte det, kronen
kunne kun regne med støtte fra de lavere samfunnsklasser. Ifølge det lovforslag om valgreform som han
fremmet i riksdagen den 19.desember, skulle velgernes antall omtrent fordobles.
Forslaget ble mottatt med entusiasme av arbeiderbevegelsen, den radikale intelligentsia og likeledes
Ungarns nasjonaliteter som demonstrerte sin støtte ved en rekke opptog. Den nasjonale opposisjon
(koalisjonen) derimot, som var imot all utvidelse av stemmeretten, ble grundig skremt, og viste, især etter
riksdagens oppløsning den 19.februar 1906 (da parlamentsbygningen ble besatt av militære enheter), en
økende vilje til kompromiss. Den 4.april ble det så inngått en hemmelig avtale mellom kongen og
koalisjonens ledere som i realiteten var ensbetydende med koalisjonens fullstendige kapitulasjon: den påtok
seg å danne en ny regjering på grunnlag av overenskomsten fra 1867, oppga sine krav i militære spørsmål,
forpliktet seg til en ny økonomisk avtale med Østerrike (realisert i oktober 1907, med en ny kvote på 36,4 %
for Ungarn til dekning av rikets fellesutgifter – en forhøyelse med 6,4 %), og til en demokratisk reform av
stemmeretten (som imidlertid aldri ble innfridd).
Koalisjonens (den gamle nasjonale opposisjonens) ledere aksepterte med dette i virkeligheten
videreføringen av den samme politikk som de så heftig hadde kritisert Det liberale parti for tidligere. Den
6.april 1906 ble Lajos Kossuths sønn, Ferenc Kossuth, og grev Gyula Andrássy jr mottatt av kongen, og den
8.april dannet Sándor Wekerle en ny regjering med en rekke av tidens ledende politikere blant ministrene
(Gyula Andrássy jr, Ferenc Kossuth, Ignác Darányi, Albert Apponyi). Koalisjonen fikk ved valgene i april
1906 et overveldende flertall: av de tilsammen 413 plassene fikk Uavhengighetspartiet 254, Grunnlovspartiet
85, Det katolske folkeparti 33, samlet 372 mandater. I en rekke spørsmål var det imidlertid betydelig
innbyrdes uenighet mellom koalisjonspartnerne, noe som bl.a. førte til en åpen splittelse innen
Uavhengighetspartiet i 1909.
Alt i alt kan man si at koalisjonen, i første rekke da Uavhengighetspartiet, i regjeringsposisjon ikke klarte å
virkeliggjøre det partiet gjennom årtier har lovet sine velgere, som f.eks. innføringen av ungarsk som
kommandospråk i hæren, selvstendig ungarsk tollområde, almen stemmerett. Godseierne fikk derimot
høyere beskyttelsestoll for sine jordbruksprodukter, kapitalistene og pengebursjoasiet fikk lover om industri-
og gruveutvikling og statlig støtte, embedsverket og forvaltningen lønnsforhøyelse og nytt avtaleverk, og
nasjonalistene en ny skolelov med brodd mot folkegruppene. En av de få lover fra tidsrommet som virkelig
pekte fremover, var loven om innføring av syke- og ulykkestrygd i industri og handel (6.april 1907).
Kravene om valgreform og koalisjonens tidligere løfter om den samme tvang frem i november 1908 et
lovforslag ved innenriksminister Gyula Andrássy som bygget på pluralitetsprinsippet (de med høyere
utdanning og/eller høy skatt kunne få opptil 2, eller sogar 3 stemmerett, mens f.eks. av analfabeter måtte det
12 stykker til for å kunne avgi én stemme!). Forslaget vakte stor forargelse blant massene og ble også avvist
av parlamentsflertallet. I 1908-09 var det seddelbank-saken som overskygget alt annet arbeid i riksdagen,
hvor mange var tilhengere av en uavhengig ungarsk seddelbank. Splittelsen i synet på den førte til slutt til at
Uavhengighetspartiet også formelt ble delt i to, anført av henholdsvis Ferenc Kossuth (1841-1914) og Gyula
Justh. Regjeringen måtte da søke avskjed.
Utenrikspolitikken i perioden bar preg av den tiltagende krise på Balkan som den 6.oktober 1908 også
førte til annekteringen av Bosnia-Hercegovina av Østerrike-Ungarn. Innad i landet økte streikelysten
betraktelig: fra f.eks. 1905 til 1906 steg streikenes antall fra 346 til 625. Det var tegn på arbeidernes skuffelse
over regjeringspolitikken, men også på massenes gradvise radikalisering. Innen Det sosialdemokratiske parti
oppsto det nå en revolusjonær fraksjon, anført av Gyula Alpári og Ervin Szabó som fulgte i sporet til Karl
Liebknecht.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 269 -