UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
holdt en takkegudstjeneste med oppføring av Liszts Kroningsmesse. I april ble kontinentets første
undergrunnsbane åpnet i Budapest. I juni, på årsdagen av Franz Josephs kroning, ble det arrangert et stort
opptog av ryttere fra landet. Museer, praktbygninger, gater, broer og Donaus Jernport ble åpnet. Også
Interparlamentarisk Union holdt sitt årlige møte denne gangen i Budapest. Men den ytre pomp og prakt klarte
bare delvis å dekke over de mange problemer landet sto overfor innad som utad. Bánffys harde metoder ble
av opposisjonen besvart med obstruksjon i parlamentet med den følge at alt parlamentarisk arbeid var etter
hvert blitt fullstendig lammet. Regjeringen måtte i 1899 ta fatt på det nye året uten lovlig vedtatt budsjett:
landet var igjen i en såkalt ex-lex tilstand. Da Bánffy ikke klarte å vinne tilstrekkelig støtte i parlamentet,
søkte han i februar avskjed, og kongen ba den liberale politikeren Kálmán Széll (1843-1915) om å danne ny
regjering. Han hadde et medgjørlig og fredelig sinn, og var på den måten den rake motsetningen til Bánffy.
Han vakte tillit i opinionen og klarte ved neste valg å styrke sitt partis posisjon betydelig som sikret seg 279
mandater av 413 mulige, – og det uten anvendelse av voldsmetoder. I hans regjeringstid ble det vedtatt en
lov om parlamentarisk inkompatibilitet som fastlo hvilke stillinger var uforenlige med den status å kunne bli
innvalgt i parlamentet. Loven bidro til å rense opp i det til dels korrumperte politiske livet. – I desember 1902
kom det dessuten til en ny økonomisk overenskomst mellom Ungarn og Østerrike som rettet opp en del
misforhold (Széll –Koerber pakt).
Hans regjering falt på et forslag fra forsvarsminister Géza Fejérváry om å øke soldatenes antall med 20%.
Som ved tidligere anledninger da forsvarsspørsmålet var kommet på dagsorden, brøt stormen også nå
straks løs. Opposisjonen krevde som motydelse visse innrømmelser av Østerrike av ungarsk-nasjonal
karakter, bl.a. opprettelsen av rene ungarske regimenter, underlagt ungarske offiserer og statsjonert i
Ungarn. Men disse krav som var veldig populære i Ungarn, ble på det mest bestemte avvist av Franz
Joseph. Østerrike-Ungarns felles k.u.k. forsvar var av ham ansett som hans anliggende, hans hellige ku nr 1,
som han ikke tillot andre å fikle med. Opposisjonen svarte da med sin mest beryktede metode, nemlig
obstruksjonen, som i løpet av kort tid klarte fullstendig å lamme parlamentets arbeid ved en endeløs taleflom
angående ubetydelige detaljspørsmål, formelle skinnvoteringer eller direkte tumulter og bråk.
Riksdagsreglementet var slikt formet at det gjorde alt dette mulig og sogar lovlig. En ledende politiker innen
det regjerende liberale parti, István Tisza (1861-1918), sønn av tidligere statsminister Kálmán Tisza, medlem
av parlamentet fra 1886, foreslo overfor statsminister Széll å sette, om nødvendig med makt, en stopper for
disse obstruksjonsmetoder som truet dualismens politiske liv med alvorlige konsekvenser. Den fredsæle
Széll valgte da å gå av 16.juni 1903.
Kongen så gjerne at Tisza selv skulle danne den nye regjeringen, hans forsøk strandet imidlertid på at
selv hans egne partifeller var redde for hans resolutte planer. Det ble derfor grev Károly Khuen-Héderváry
som kom til å danne den nye regjering som imidlertid så seg nødsaget til å fratre alt i begynnelsen av august,
selvom den etter kongens ønske fortsatte sitt arbeid frem til november. (Det var i denne tidsperiode, næmere
bestemt den 27.september, at Franz Joseph utstedte sin kjente armébefaling i Chlopy (Galicia) om at
herskeren under ingen omstendigheter tillot å rokke ved hærens enhet.)
Kongens valg falt på ny på István Tisza som den 3.november 1903 endelig klarte å stable en regjering på
bena. Tisza var av den målbevisste, besluttsomme, energiske politikertypen som ikke vek tilbake for å bruke
sterke, håndfaste metoder, når det bare var de som kunne føre frem i den gitte situasjon. Han anså som sin
fremste oppgave å bryte ned den parlamentariske opposisjonen som igjen begynte med sin velkjente
obstruksjon. I mars 1904 fremmet han et forslag som skulle gjøre den parlamentariske husorden mye
strengere, og samtidig gjøre det umulig å anvende obstruksjon. Den uventet heftige reaksjon (i protest forlot
bl.a. en rekke ledende partimedlemmer salen, anført av Albert Apponyi, Det liberale parti) tvang Tisza til å
akseptere et kompromissforslag av Kálmán Thaly fra Uavhengighetspartiet som innebar at Tisza trakk
forslaget om en ny husorden tilbake mot at opposisjonen aksepterte det tidligere forslag om 20 % økning av
hæren. Men bare et halvt år senere lot Tisza av representanten Gábor Dániel igjen fremme et forslag om en
vesentlig strengere ny husorden. Den såkalte Lex Daniel ble så ved en kupp-lignende manøver vedtatt av
riksdagen den 18.november 1904. Dette førte til at også grev Gyula Andrássy forlot Tisza og Det liberale
parti, mens opposisjonspartiene kom til enighet om å danne en koalisjon. Opprørte representanter av
opposisjonen ødela dessuten den 13.desember så å si hele inventaret i møtesalen. Som svar på dette
oppløste kongen riksdagen.
Hendelsene i riksdagen fikk imidlertid også følger utenfor parlamentet, idet den nasjonale opinion begynte
å vende ryggen til Tisza og Det liberale parti. Utbruddet av den russiske revolusjon 22.januar 1905 kom også
til å prege gemyttene en del slik at ved valgene i tiden 26.januar-4.februar oppnådde Det liberale parti bare
159 plasser i riksdagen, mot opposisjonens 254 plasser. Dermed kom Det liberale parti etter 30 år i
regjeringsposisjon, i mindretall i parlamentet. Tisza hadde da ikke noe annet valg enn å gå av (14.februar
1905).
Det oppsto nå en virkelig kinkig politisk situasjon. Riksdagens største parti, Uavhengighetspartiet, var fast
forankret i lovene og kravene fra 1848, og avviste i sitt program det østerriksk-ungarske forliket av 1867 og
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 268 -