UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
nyetableringer og for å skape gunstige vilkår for pågående produksjon og markedsføring. Industribedriftenes
antall steg fra noen dusiner omkring 1867 til over 5 tusen til 1913, og deres energibasis fra ca 10 tusen
hestekrefter til 886 tusen hesterkrefter, mens fabrikkarbeidernes antall steg fra 110 tusen i 1880 til 620 tusen
i 1913.
Budapest, hvis innbyggertall passerte millionen alt før krigen, ble også landets viktigste industrisentrum. I
takt med det økonomiske oppsvinget utviklet hovedstaden seg i en kolossal fart: store områder av den ble
planmessig utbygget og mange fine praktbygninger reist, dessuten fikk 127 av dens gater allerede i 1868
sine vannledninger; i 1887 kom også trikkene til syne på gatene, mens i 1896 tok Budapest i bruk Europas
første undergrunnsbane. Året etter ble byens berømte Stortorghall åpnet, mens den første telefonsentral var
i bruk fra 1881.
Også i jordbruket fant det sted en omfattende utvikling i kapitalistisk retning, men dette gjaldt i første rekke
de store godsene som fikk åpnet adgang til kreditter og kunne dermed anskaffe seg moderne maskiner,
samt arbeidsledere med høyere fagutdanning. Det var i første rekke de som sto også for en betydelig
utvidelse av jordbruksområdene (dette hang også sammen med lovene fra 1874 og 1884 om reguleringen
av Donau, Tisza og noen andre vassdrag, og tørrleggingen av en del sumper).Produksjonsområdene økte
som følge av dette med vel en tredjedel, mens selve produksjonen ble fordoblet eller, for enkelte varesorter,
sogar tredoblet. I tidsrommet steg f.eks. hveteproduksjonen fra 8,5 millioner dobbeltcentner til 36 millioner.
Og selvom også landets befolkning (og dermed det indre forbruket) økte fra 13,2 millioner i 1850 til 20,9
millioner innbyggere i 1913, kunne bortimot 15-20 millioner dobbeltcenter korn utføres årlig fra landet.
(Ungarsk hvete var godt etterspurt p.g.a. dens meget høye gluteninnhold.) I folkeernæringen spilte brød og
mel fortsatt en ledende rolle, men førsteplassen ble i perioden likevel overtatt av poteten, og sauekjøttets
rolle av svinekjøttet; å gjø opp minst et svin årlig var hovedmålet for hver familie på landet; uten dette, slaktet
som regel ved juletider, ventet som oftest hungersnød på den enkelte familie blant husmenn og daglønnere.
De fleste småbruk var avskåret fra å oppta lån, de måtte derfor fortsette med foreldet teknikk og
gammeldagse produksjonsmetoder og tok ikke i samme grad del i den kapitalistiske utvikling i landbruket
som de store enhetene. Sammen med mangel på ny jord ble dette en viktig kilde til store sosiale problemer
på landsbygden, som vi kommer til å se senere i dette kapitel. Det eneste produksjonsfelt innen landbruket
som opplevde store tilbakeslag i perioden, var vinproduksjonen. Dette var i første rekke en følge av en
sykdom kalt druelus (filoxera, philoxera) som fra 1884 av ødela nær halvparten av vingårdene.
Den betydelige økonomiske oppblomstring kunne imidlertid ikke dekke over landets til dels store sosiale
problemer, ja en stor del av dem ble direkte fremkalt av denne utviklingen. Selvom den borgerlige liberalisme
kom seirende ut av kampen, ble føydalismen ikke helt tilintetgjort i og like etter 1867. Aristokratiet og
høyadelen, ca 4 tusen i tallet, eide fortsatt 31,18 % av det samlede jordarealet, og også den katolske kirke
rådde over svære jordeiendommer, mens 1.280.000 småbrukere innehadde kun 5,5 % av jordarealet. I
mangel på dyrkbar jord måtte landsbygdens befolkningsoverskudd søke til industrien, og tusenvis av dem
strømmet årlig til byene som på tross av den livlige etableringsvirksomheten langtfra var i stand til skikkelig å
kunne absorbere det store tilskuddet, og kunne bare i liten grad tilby nyinnflytterne akseptable bolig- og
arbeidsforhold, samtidig som fabrikkeierne kunne som følge av den rikelige tilgang på arbeidskraft presse
lønningene stadig nedover.
Agraraproletarene som valgte å forbli på landsbygda, hadde det imidlertid minst like dårlig og kunne bare
friste tilværelsen som leilighetsvise daglønnere, sesongarbeidere eller tjenere. Titusener av dem fikk
dessuten jobb som anleggsarbeidere, i første rekke rallarer. Betegnende nok økte landsbybefolkningen i
dualismens tidsalder med bare 2 %, mot byenes 200 %! Litt etter litt kom det derfor på mote å utvandre og
søke lykken i oversjøiske land, i første rekke De Forente Stater. Mange reiste bare for å spare sammen det
beløp som trengtes til å kunne kjøpe seg en gård hjemme, og så vendte de hjem. Dette gjaldt imidlertid bare
ca hver fjerde utvandrer, resten forble i utlendighet for godt. Fra 1870-årene til den første verdenskrig forlot
alt i alt vel 2 millioner mennesker Ungarn på denne måten. I 1871 ble det bare registrert 294 utvandrere, i
1880-årene varierte det årlige antallet mellom 11 og 25 tusen, til slutten av 1890-årene steg dette til 40-50
tusen og nådde toppen i 1907 med 209.169 utvandrere fra Ungarn! 2
Hadde man på forhånd ventet et åpent motsetningsforhold mellom føydalismens ledende skikt,
aristokratene og høyadelen på den ene side og kapitalismens oppadstrebende, pengesterke forgrunnsfigurer
på den andre, tok man grundig feil. Snarere oppsto det et interessefellesskap mellom dem: uten
finanskapitalens hjelp ville storgodseierne neppe klart å modernisere sine godser (som forøvrig også ga
grunnlaget for deres fortsatte rolle i rikspolitikken). Samtidig fantes det i bankenes, storbedriftenes
direksjoner bestandig noen aristokrater med historiske navn som kastet adelens (og fortidens) glans over
disse høyst moderne og pragmatiske foretagender og ydet samtidig gjennom sine politiske forbindelser
2 Jfr. Magyarország történeti kronológiája. Red.: Kálmán Benda. III. Budap.1982: 753 ff.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 264 -