UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
Russland få okkupere Bessarabia og deler av Armenia, mens Østerrike-Ungarn skulle annektere Bosnia-
Hercegovina.
I oktober foreslo tsar Aleksander 2 at Russland og Østerrike-Ungarn skulle i fellesskap intervenere i den
pågående serbisk-tyrkiske krig og besette henholdsvis Bulgaria og Bosnia-Hercegovina, men Franz Joseph,
i samråd med Andrássy, avviste dette russiske tilbud. I desember innledet ambassadørene av Frankrike,
Italia, Østerrike-Ungarn, Storbritannia, Russland og Tyskland rådslagninger i Istambul om Balkan og foreslo
at Bulgaria, Bosnia og Hercegovina skulle erholde selvstyre, mens Serbias og Montenegros territorier skulle
forøkes på bekostning av Tyrkia. Den tyrkiske regjering avviste imidlertid forslaget. I midten av januar 1877
kom det i Budapest til en hemmelig overenskomst mellom Østerrike-Ungarn og Russland om at
Dobbeltmonarkiet skulle vise en velvillig nøytralitet overfor Russland, dersom tsaren skulle angripe Tyrkia. Til
gjengjeld skulle Russland gi sin støtte til Østerrike-Ungarn til annekteringen av Bosnia-Hercegovina.
Tre måneder senere, 24.april 1877 erklærte Russland krig mot Tyrkia. Den endte i desember med et
fullstendig nederlag for tyrkerne. I februar truet russerne selve Istambul, men da krysset Storbritannias
Middelhavsflåte Dardanellene og advarte Russland mot videre fremrykking. I freden av San Stefano,
undertegnet den 3.mars 1878, ble Serbia og Romania innrømmet full uavhengighet, og Bosnia-Hercegovina
indre selvstyre. Det ble dessuten skapt et Stor-Bulgaria, forent med Makedonia, mens Montenegro fikk
territoriale innrømmelser, og Russland kunne annektere Bessarabia og en del av Kaukasia.
De store russiske suksesser gjorde Storbritannia, Frankrike og Tyskland sjalu og redd. Andrássy klarte da
gjennom dyktig diplomatisk virksomhet å samle de 3 vestlige stormakter til en kongress i Berlin (13.juni-
13.juli), der også Østerrike-Ungarn, Italia, Russland og Tyrkia var med. Kongressen innskrenket de russiske
erobringer og svekket Russlands innflytelse på Balkan. Overenskomsten delte bl.a. Stor-Bulgaria i tre deler:
Tyrkia fikk igjen Makedonia; Sør-Bulgaria ble selvstyrt område under navnet Øst-Rumelia; Nord-Bulgaria ble
vasallstat med indre selvstyre. Etter forslag fra Storbritannia fikk Østerrike-Ungarn besette og forvalte
Bosnia-Hercegovina.
I august 1879 foreslo rikskansler Otto von Bismarck overfor utenriksminister Gyula Andrássy å inngå en
østerriksk-ungarsk-tysk allianse om gjensidig militær støtte, i første rekke rettet mot Russland. Den ble
undertegnet i Wien 7.oktober. Dette var høydepunktet i Andrássys liv og karriere. Han klarte dermed å sette
en stopper for Russlands fremmarsj på Balkan; å utvide rikets territorium med annekteringen av Bosnia-
Hercegovina; å sikre Østerrike-Ungarn en pålitelig forbundsfelle og støttespiller i Tyskland; å gjenreise
Dobbeltmonarkiets autoritet som en stormakt av rang.
Men besettelsen av Bosnia-Hercegovina vakte samtidig et voldsomt røre, især i Ungarn. Den ungarske
opinion mislikte sterkt at det sørslaviske element i riket økte med dette ytterligere. Forbitrelsen og protestene
fant sin vei sogar til parlamentet, og Andrássys popularitet sank betydelig. På den annen side fremkalte
alliansen med Tyskland motforestillinger også i visse hoffkretser slik at Andrássy allerede dagen etter
undertegnelsen av alliansen ble nødt til å sende inn sin avskjedssøknad.
Etter et kortvarig gjesteopptreden av Heinrich Haymerle (i hans tid ble trekeiser-forbundet fornyet i Berlin
18.juni 1881 og det ble sluttet en hemmelig avtale med Serbia 28.juni, hvor Serbia forpliktet seg til ikke å tåle
virksomhet innenfor sine grenser som var rettet mot Østerrike-Ungarn, og til ikke å inngå avtaler med andre
land uten forhåndsdrøftelser med Dobbeltmonarkiet m.fl.) fikk igjen en ungarsk-født politiker å overta
utenriksministerposten: grev Gustav Kálnoky (1832-98). Utenrikspolitikken i hans 13 år fulgte imidlertid i de
spor som ble fastlagt av Andrássy. Også han bygget videre på Dobbeltmonarkiets forsvarssystem. Det
vesentligste i den forbindelse var at også Italia sluttet den 20.mai 1882 seg til den østerriksk-ungarsk-tyske
alliansen som fra da av ble kalt trippelallianse. Den var av defensiv karakter. Da tyskerne i 1883 ville utvide
alliansen til ikke bare å gjelde et mulig russisk angrep, men også eventuelle angrep fra andre land, gikk
Kálnoky ikke med på det. I likhet med Andrássy, forsøkte til en begynnelse også han å opprettholde og pleie
visse diplomatiske forbindelser med Russland, og i mars 1884 ble avtalen mellom de tre keisere forlenget for
ytterligere tre år.
Men dermed var det også slutt for den. Som en erstatning, inngikk Bismarck i juni 1887 med den russiske
ambassadøren i Berlin en gjenforsikringsoverenskomst mellom de to stater, mens Østerrike-Ungarn til
gjengjeld nærmet seg til Storbritannia, og ble enig med det i å opprettholde status quo i Østen og Tyrkias
integritet. I likhet med avtalen med Serbia i 1881, undertegnet i 1883 også Romania en hemmelig
overenskomst med Østerrike-Ungarn som gjenspeilet rumenernes frykt for et russisk angrep. Denne avtale
ble så fornyet i 1892.
I løpet av Kálnokys siste år inntrådte det litt etter litt en utkrystallisering av de to dominerende maktblokker
i Europa. Etter Bismarcks fall fornyet nemlig Tyskland ikke mer den tysk-russiske avtale, og ved
Trippelalliansens fornyelse i 1891 oppsto det rykter om at den skulle ha fått en offensiv karakter. Som svar
på disse forlydender, inngikk russerne og franskmennene sommeren 1892 en militær pakt, mens Tyskland
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 261 -