UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
opposisjonslederne Kálmán Tisza og József Madarász, tok til orde for en nøytral holdning fra Østerrike-
Ungarns side, idet han også påpekte faren for en væpnet konlikt med Russland. (Kossuth fryktet likeledes for
at Ungarn på ny skulle bli blandet inn i et blodig oppgjør mellom Habsburgerne og Hohenzollerne.) Hans
tilrådninger ble fulgt av kronrådet den 18.juli, selvom det samtidig også bestemte seg for å gjøre visse
forberedelser til å utnytte den ventede franske seier – diplomatisk så vel som militært. Keiser Napoleon 3s
nederlag ved Sedan betydde det endelige nederlaget også for Wien-hoffets antiprøysiske fløy.
Andrássys sindige holdning til den fransk-prøysiske krig og til de bøhmisk-Hohenwartske planer om
Monarkiets omdanning til trialisme bidro strekt til at det ble nettopp ham, keiseren og kongen den
14.november 1871 utnevnte til Østerrike-Ungarns nye utenriksminister etter Beust. Det var da lenge siden
sist en ungarer hadde vært i den situasjon å kunne bestemme over en stormakts utenrikspolitikk. Og selvom
han hele tiden hadde Dobbeltmonarkiets felles interesser for øyet, kunne han samtidig også ta hensyn til de
spesifikke ungarske interesser på en helt annen måte enn en fremmed ville ha gjort det. Hans 8 år ved det
utenrikspolitiske roret ble i hovedtrekkene bestemmende for Østerrike-Ungarns holdning og allianseforhold
helt frem til den første verdenskrig, idet han trakk opp hovedlinjene til rikets internasjonale orientering etter
en inngående og grundig vurdering som beholdt sin gyldighet for årtier fremover. Hjørnestenen i hans
politiske analyse var hensynet til den truende russiske ekspansjon og Russlands økende dominans på
Balkan. Som honvéd-oberst fra 1848/49-årenes ungarske frihetskamp var han virkelig på det rene med
hvilken slagkraft de enorme russiske soldatmassene representerte. Han gjorde derfor alt han maktet for å
unngå en væpnet konflikt med russerne, men gjorde samtidig bruk av diplomatiets alle midler til å trenge
tsarens rike tilbake, - en holdning Bismarck til en begynnelse langtfra var enig i. Da også Storbritannia som
Andrássy til å begynne med ønsket å slutte en nærmere allianse med, avviste ham på dette punktet, ble han
inntil videre nødt til å ty til det gamle trekeiserforbundet fra den hellige alliansens tid mellom herskerne av
Østerrike-Ungarn, Preussen og Russland. På møtet den 22.oktober 1873 ble partene enige om å beholde
status quo på Balkan og å holde freden i Europa. De forpliktet seg til å rådføre seg med hverandre for det
tilfellet en utenforstående fjerde makt skulle true denne freden.
(Andrássy hadde sin del også i handelsoverenskomsten som den 3.november 1873 ble sluttet mellom
Østerrike-Ungarn og Sverige-Norge.)
I 1870-årene ble det stadig klarere at det vaklende tyrkiske rike ikke lenger var i stand til å hevde seg over
de undertrykte balkanske folkene. Østerrike-Ungarn og Andrássy hadde i prinsippet ikke noe imot disse
folkenes forsøk på større uavhengighet, forutsatt at dette ikke skulle rokke ved status quo på Balkan og føre
til økt russisk dominans i området. Russland utøvet fra gammelt av gjennom sine panslavistiske
sympatisører og gjennom sine gresk-ortodokse kirkelige forbindelser en sterk innflytelse på disse små
folkeslag som på sin side hadde satt sin lit til nettopp Russlands maktpotensiale, idet de næret en tradisjonell
mistro til Østerrike-Ungarn. (Samtidig var de ikke oppmerksomme på, eller de brydde seg ikke om, at
russerne alt lenge hadde drømt om å kunne komme frem til Middelhavet; bak den store slaviske brors
forståelsesfulle støtte skulle det egentlig vært en smal sak å oppdage den sultne russiske imperialisme, men
de var nok blindet av sine aktuelle politiske mål.) Det som Dobbeltmonarkiet mest av alt fryktet var at de
slaviske Balkan-folkene, etter den eventuelle fordrivelsen av tyrkerne, skulle forene seg i et stort sørslavisk
rike som samtidig sto i et nært allianseforhold med Russland og var dermed i stand til å true Østerrike-
Ungarns interesser og sogar territoriale integritet.
Omformingen av Balkan tok egentlig til med de serbiske reisningene, ledet av Kara-Georg (1804-13),
respektive Miloš Obrevonič (1815-17). I 1829 fikk Serbia et vidtstrakt indre selvstyre og øvet fra den tid en
forholdsvis stor tiltrekningskraft på sine slaviske nabostammer. Også det russisk-panslavistiske propaganda
satset sterkt på serberne. I 1858 ble fyrstehuset Kara-Georg, som var vennlig innstilt overfor Østerrike,
fordrevet av russofile serbiske nasjonalister som erstattet dette fyrstehuset med Obrenovic-familien som så
åpnet vidt for de storserbiske bestrebelser.
Også de rumenske fyrstedømmene Valakia og Moldova oppnådde i 1856 selvstyre. Romania som ble
proklamert i 1862 etter at Cuza fullførte unionen av de to fyrstedømmene, forble imidlertid under tyrkisk
overherredømme frem til den russisk-tyrkiske krig. Sommeren 1875 brøt det imidlertid ut en oppstand mot
tyrkerne i Hercegovina som bredte seg snart også til Bosnia. Både serberne og kroaterne betraktet dette
område som sitt eget. Opprinnelig var begge provinsers innbyggere kroater, men mange av dem var i løpet
av tyrkertiden gått over til islam, dessuten fikk provinsene mange serbiske innflyttere. Våren 1876 kom det til
et opprør også i Bulgaria, men dette klarte tyrkerne å slå ned på kort tid, under blodige grusomheter. Serbia
og Montenegro erklærte nå imidlertid krig mot Tyrkia. Aller helst ville nå Andrássy gitt væpnet støtte til
tyrkerne, noe også den indre opinion i Ungarn krevde i parlamentet så vel som ved gatedemonstrasjoner.
Men i den gitte internasjonale situasjon måtte han nøye seg med å erklære en velvillig østerriks-ungarsk
nøytralitet overfor Tyrkia. I juli kom keiser Franz Joseph og tsar Aleksander 2 sammen i Reichstadt
(Bøhmen). De sluttet seg til ikke-innblandings-prinsippet og ble enige om at i tilfelle en serbisk seier skulle
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 260 -