UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
dualistiske Ungarns politiske system. Som væpnet støttebasis fikk han i februar 1881 stifte det militært
organiserte gendarmeriet samtidig som også politiet ble omorganisert. I 1880 innførte han en ny
straffelovbok. I 1885 ble overhuset omorganisert, noe som åpnet adgang for storfinansens representanter og
for visse høyere embetsmenn – på bekostning av prelatene og aristokratene. “Tjenerloven” fra 1876 fastlo
arbeidsgiverens og tjenerens rettigheter og plikter, og trakk myndighetene inn i kontraktsforholdene, mens
industriloven fra 1884 regulerte en rekke viktige spørsmål omkring industrietablering, kvalifikasjonskrav,
fabrikk-kontroll, arbeidstid, lærlingeutdanning, tvis-tesaker etc.
For å kunne gjennomføre sin politikk, trengte han en sikker parlamentarisk basis, og for å oppnå dette,
vek han ikke en gang tilbake for visse valgtekniske manipulasjoner og voldsmetoder. Han plasserte dessuten
sine tilhengere i nøkkelposisjoner og krevde av dem ubetinget lydighet. De ble derfor gjerne kalt mamelukker.
Han hadde i det hele tatt en meget sterk personlighet, og hans regjeringstid er gjerne blitt karakterisert
som Tiszas politiske enevelde i Ungarn... Hans ivrigste støttespillere kom fra godseieradelens lavere skikt,
gjerne de som av gjeldsbyrden er blitt tvunget til å ta betalte stillinger i den statlige forvaltning eller i
komitatene. Denne adelige embetsmannsstand ble i sin alminnelighet kalt gentry og den preget ungarsk
samfunnsliv i betydelig grad helt frem til den første verdenskrig.
Under hans 15 år ved roret ble det i grunn ikke gjennomført noen epokegjørende reformer, noe som også
stemte godt overens med hans valgspråk: Quieta non movere. Men det oppsto heller ingen krisesituasjoner i
denne tid. I 1877 klarte han å drive igjennom at den østerrikske nasjonalbank ble i dualismens ånd
omdannet til Østerriksk-Ungarske Bank. Fra nå av ble også pengesedlene topspråklige: den ene side med
tysk, den andre med ungarsk tekst. Ellers var økonomien i hele perioden preget av et fantastisk oppsving.
Opposisjonen hadde det derfor vanskelig å by på et troverdig politisk alternativ. For å skape ubehageligheter
for Tisza, sørget den fra tid til annen for å bringe forholdet til Østerrike på bane, et emne som alltid var like
vel egnet til å forårsake uro og fremkalle nasjonalistiske følelser i opinionen.
Men opposisjonen oppnådde bare med dette at den vendte oppmerksomheten vekk fra viktige uløste
sosiale- og minoritetsproblemer. En annen og ofte (mis)brukt parlamentarisk metode av opposisjonen var
obstruksjonen. Den ble alltid anvendt, når deres andre forsøk på å hindre flertallet i å kunne fatte et eller
annet viktig vedtak, hadde spilt fallitt.
Det som til slutt felte Tisza, var fellesforsvaret, Østerrike-Ungarns felles k.u.k. hær. Den var som en stat i
staten, direkte underlagt Franz Joseph, ansett av ham som det viktigste middel til å holde riket sammen. Han
lot derfor ingen røre ved den.
“Gemeinsam und einheitlich, wie es ist, soll mein Heer bleiben” som han uttrykte det i sin armébefaling fra
Chlopy. En stor del av felleshæren som hadde tysk kommando, var til stadighet stasjonert i Ungarn og så
gjerne på landet som en erobret eller besatt provins. Hærens større eller mindre konflikter med sivilbefolkningen
var dagligdagse foreteelser; slått opp i og av dagspressen, holdt de den nasjonale ungarske opinion i
kontinuerlig opprør og opphisselse. Storparten av befolkningen var nok for å fjerne dette fremmedlegemet fra
landet og erstatte det med ungarske honvéd-styrker. Da Tiszas regjering i november 1888 fremmet et
lovforslag om forsvarets modernisering, vakte dette derfor straks enorm interesse også utenfor parlamentet,
især når det ble kjent at forslaget i realiteten innskrenket parlamentets kontroll med hæren, dessuten at
offiserene i den ungarske hær måtte i fremtiden avlegge eksamen også i tysk. I januar 1889 vedtok
underhuset regjeringsforlaget, men p.g.a. påfølgende demonstrasjoner mot forslaget i Budapests gater,
måtte underhuset i februar vedta et nytt, tillempet forslag. Dette representerte et stort prestisjetap for Tisza,
men hans regjering overlevde – tilsynelatende. Men da Lajos Kossuth i desember samme år mistet sitt
ungarske statsborgerskap som følge av en 10 år gammel bestemmelse som foreskrev fornyelsen av
passene innen ti år, og da Tiszas forslag om at Kossuths statsborgerskap likevel skulle anerkjennes og
opprettholdes, ble avvist av regjeringen selv, leverte han inn sin avskjedssøknad den 9.mars 1890.
DOBBELMONARKIETS UTENRIKSPOLITIKK FRA 1867
Det ble Sachsens forhenværende ministerpresident, grev Ferdinand von Beuts som ble Østerrike-
Ungarns første “felles” utenriksminister. Han støttet i 1866 Østerrike mot Preussen, og ventet nå på en
passende anledning til å hevne seg på Preussen for det forsmedelige nederlaget ved Königgrätz. Han var
ikke alene med sin revansjisme. Ved hoffet i Wien fantes det blant generalene, aristokratene og
embetsmennene mange som fortsatt drømte om en førende rolle for Østerrike innenfor rammene av en
stortysk enhetsstat. I 1870, da krigen mellom Preussen og Frankrike var brutt ut, så det ut som om deres
stund var kommet. De var overbevisst om at Frankrike skulle siere, og det var derfor stor fare for at
Dobbeltmonarkiet skulle komme med i krigen på Frankrikes side. I denne farlige situasjon var det av
avgjørende betydning at den ungarske ministerpresident Gyula Andrássy, som også fikk full støtte av
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 259 -