UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
Den ble imidlertid allikevel avvist av Ungarns minoriteter med den begrunnelse at den ikke lovfestet
nasjonalitetenes rett til territorialt selvstyre. Folkegruppenes politiske ledere trakk seg da tilbake i passivitet
fra det rikspolitiske liv, til stor skade for nasjonalitetene så vel som for Ungarn, idet passiviteten (som var
ensbetydende med boikott) hindret samkvemmet, samtidig som den næret falske illusjoner om at alt befant
seg på det riktige leie. Som en mulig forklaring på nasjonalitetenes avvisende holdning til denne
nasjonalitetslov må her fremheves at de til 1867 var vant til alltid å kunne regne med hoffets støtte i deres
kamp mot ungarerne. De østerriksk-ungarske Ausgleich innebar imidlertid slutten på denne støtte, ennskjønt
minoritetene unnlot å trekke konsekvensen av dette. Fra nå av opptrådte nemlig de to lands herskende
klasser samlet og i forståelse med hverandre.
Bak nasjonalitetsbevegelsene som fra nå av var trengt tilbake til det lokale plan, formodet man dessuten
(og sikkert ikke uten grunn) den panslaviske agitasjon, samt støtten og agitasjonen fra de enkelte
minoritetenes moderland fra de motsatte sidene av Ungarns statsgrenser (for slovakenes vedkommende ble
denne rollen spilt av Bøhmen), ofte til stor irritasjon og nervøsitet hos ungarske statsmyndigheter. Det var til
syvende og sist nettopp denne nervøsitet som også lå bak de til dels betydelige overreaksjoner som bl.a.
førte til at tre slovakiske gymnasier (1874) og kulturforeningen Matica Slovenska (1875) ble forbudt.
Frem til 1890-årene unngikk man imidlertid en skjerpelse av den generelle situasjon. Tvertom ble disse
årene alt i alt preget av en forholsvis fredelig utvikling som følge av den rettssikkerhet den ungarske
statsliberalisme sto for som et av sine hovedprinsipper. Det garanterte for at alle ungarske borgere, på like
fot og uten unntak, fikk den samme beskyttelse for sin person og eiendom. Denne liberalisme kjente ikke til
metoder som senere, etter 1919, ja også etter 1945, med forkjærlighet ble brukt i de fleste av arvestatene
mot ungarske folkegrupper: særskatt på ungarsk eiendom, konfiskasjon eller nasjonalisering av ungarsk
eiendom, trusler mot og attentater på ungarske politikere og borgere, folkeforflyttinger, opprettelse av
bosetninger for eget folkeslag med den hensikt å løse opp homogene, tette, rene ungarske
bosetningsområder, frarøve folkegruppen sin egen intelligentsia ved å tilby den tvungne stillinger i landets
fjerntliggende områder uten ungarsk befolkning m.m.
Parlamentet ble som vi alt har sett, dominert i de første årene etter 1867 av Deák-partiet. Det mistet
imidlertid jevnt plasser til opposisjonen og svant faretruende hen. Det viktigste opposisjonsparti var Kálmán
Tiszas Venstresentrum, dannet i 1867 av det tidligere Beslutningsparti. Dets program, komprimert i de
såkalte Bihar-punktene av 1868, krevde revideringen av den østerriksk-ungarske overenskomsten,
avskaffelsen av de felles ministeriene for utenrikspolitikk, riksforsvar og riksfinanser, en selvstendig ungarsk
hær og uavhengighet for Ungarn i økonomiske saker.
Til venstre for seg hadde Venstresentrum et enda mer radikalt parti, til å begynne med kalt Ytterste
venstre parti, senere 48-parti og fra 1874 Uavhengighetsparti. Som også disse navn viser, sto partiet på
1848-års grunnlag og var nærmest å regne som et Kossuth-parti, med forholdsvis store tilhengermasser og
tallrike sympatisører i befolkningen bak seg; de fleste av dem var imidlertid uten stemmerett, og dette førte til
at partiet i 1872 oppnådde bare 38 mandater og i 1875 36 mandater, og kunne følgelig aldri for alvor true
Deáks forlik.
Da kongen og keiseren i november 1871 utnevnte den ungarske ministerpresidenten Gyula Andrássy til
rikets felles utenriksminister, ble hans plass først overtatt av den forhenværende finansminister Menyhért
Lónyay som imidlertid, anklaget for korrupsjon, måtte alt 2 år senere overlate posten til József Szlávy som i
mars 1874 ble avløst av István Bittó. De to sistnevnte førte fra januar 1874 i en atmosfære, preget av
politiske og finansielle problemer, forhandlinger med Tiszas Venstresentrum med tanke på en politisk
overenskomst og fusjon. Da fusjonen ble et faktum i mars 1875, sparte dette landet for en krise som kunne
ha veltet 1867-forliket og kastet Ungarn ut i en farlig politisk uro. Det nye partiet tok navnet Liberale parti
(Szabadelvű párt). Det beholdt regjeringsposisjonen til 1905 og sikret dermed en stor og kjærkommen
stabilitet for landets politiske liv. Ved valgene sommeren 1875 klarte partiet å skaffe seg 333 av mandatene,
mot opposisjonens tilsammen 81 plasser.
Det nye Liberale parti var ledet av Kálmán Tisza som i oktober, etter Béla Wenckheims halvårige
regjering, også fikk i oppdrag å danne den nye regjeringen. Storgodseieren Kálmán Tisza (1830-1902) spilte
fra 1861 en meget aktiv rolle i det ungarske parlamentet. Han overtok da etter sin onkel, László Telekis
tragiske selvmord, ledelsen av riksdagsopposisjonen og den såkalte nasjonale motstand. Han sluttet seg
ikke til Deáks-parti, men det var ikke selve forliket han prinsipielt var imot, bare måten det var blitt realisert
på. For ham var Ungarn fremfor alt identisk med godseieradelen, og han innså etter hvert at deres interesser
nok best kunne ivaretas gjennom det bestående system, ja styrking av Dobbeltmonarkiet. Han trådte derfor
gjerne støttende til straks det var blitt klart at Deák-partiets oppløsning hadde brakt staten til randen av en
politisk og finansiell bankerott.
Som ministerpresident ledet han deretter i 15 år landet med stor politisk dyktighet og taktisk sans, og
brakte statsøkonomien igjen i orden. Hans navn er for alltid knyttet sammen med utbyggingen av det
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 258 -