UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

More documents

Recommendations

Info

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918) iver an den ungarskfiendtlige propagandaen, at det var ungarerne som i første rekke torpederte de trialistiske planene av tsjekkerne. Grev Gyula Andrássy ble jo utnevnt til k.u.k. (kaiserlich und königlich) utenriksminister først den 14.november. Det kan imidlertid neppe herske tvil om at de fleste av tidens ledende ungarske politikere mislikte de tsjekkiske planene. Idéen om rikets føderalisering eller trialistiske omdannelse vant også gehør hos den nye kronprins Franz Ferdinand som i motsetning til avdøde kronprins Rudolf gjorde seg offentlig bemerket ved sitt uforsonlige hat nettopp mot ungarerne og ved sin dragning mot slaverne, i første rekke sørslaverne – som senere takket for dette ved å myrde ham i Sarajevo... Men også hans planer måtte nødvendigvis strande. Det hersker liten tvil i dag om at det meste av tsjekkernes forbitrede og voldsomme propaganda mot Dobbeltmonarkiet i tiden før, under og etter den første verdenskrig, anført av Masaryk og Beneš, ville uteblitt om tsjekkerne var blitt sluppet inn i Monarkiets styring på like fot med ungarerne. Konsolideringsarbeidet i Ungarn etter at den østerriksk-ungarske Ausgleich var blitt vedtatt, ble i den første perioden ledet av ministerpresidenten, grev Gyula (Julius) Andrássy (1823-90) som var av gammel ungarsk adelsslekt. Som ung mann var han en ivrig tilhenger av Széchenyi, men sluttet seg i 1847 til Kossuth. I 1848 ledet han en troppeavdeling i kampen mot Østerrike og en stund virket han dessuten som Görgeys adjutant. Fra mai 1849 var han Ungarns sendemann i Tyrkia. Etter nederlaget i august 1849 oppholdt han seg i Paris og London. I 1851 ble han i Østerrike dømt til døden og henrettet in effigie. – Etter hvert skiftet han imidlertid politisk syn og begynte å søke forsoning med Østerrike. Han fikk i 1858 amnesti og vendte da tilbake til Ungarn, hvor han igjen ble medlem av riksdagen. Som Deáks tilhenger, bidro han der i sterk grad til å få i stand forliket mellom Østerrike og Ungarn. Det kom derfor på ingen måte uventet at Franz Joseph utnevnte nettopp ham til å lede det ungarske ministeriet. Dette skjedde forøvrig i samsvar med Deáks tilrådninger som selv undro seg oppgaven. Andrássy innehadde også forsvarsministerposten. I tidsrommet 1867-71 ydet han et betydelig bidrag til å få omorganisert den ungarske stat etter dualismens krav, og til å forsvare forliket. Etter å ha gjennomført Transsylvanias gjenforening med Ungarn, fremmet hans regjering en rekke viktige lovforslag som i tur og orden ble alle vedtatt av riksdagen og sanksjonert av kongen. Det første av hans forslag gjaldt forliket mellom Ungarn og Kroatia, (av kroaterne kalt nagoda), vedtatt av den ungarske riksdag den 25.juni 1868 (lovartikkel XXX: 1868). Ifølge dette dannet Ungarn og Kroatia et statsfelles-skap overfor det øvrige Monarkiet og overfor utlandet. Når det gjaldt landets indre anliggender, hadde Kroatia et utstrakt selvstyre med egen lovgivning, forvaltning og regjering med en bán i spissen for den, utnevnt av kongen. Loven sikret bruken av kroatisk i forvaltningen. Forsvaret og finansene ble skjøttet sammen med Ungarns (felles-saker). Til gjengjeld fikk kroaterne sende 29 representanter (40 etter opphevingen av miltærgrenseområdet) til den ungarske riksdag. Dette forlik var i samvar med kravene fra Det kroatiske unionistiske parti, og var laget etter mønster av den østerriksk-ungarske Ausgleich. Det reiste seg imidlertid snart en sterk kroatisk opposisjon mot avtalen. Det kroatiske nasjonale liberale parti krevde en føderativ omdannelse av Dobbelt-monarkiet, samt etableringen av en sørslavisk enhet. Det kroatiske rettsparti strevde på sin side etter å gjenreise det uavhengige kroatiske kongedømmet. Landdagen som ble valgt i 1871, erklærte forliket for ugyldig. Det væpnede opprør som brøt ut like deretter, ble imidlertid snart slått ned og forliket med Ungarn forble ved makt frem til slutten av den første verdenskrig, på tross av vedvarende politisk motstand fra kroatisk side. For Ungarn var det imidlertid på denne tid ingen aktuell politikk å gi avkall på sin territoriale integritet. Lovartikkel XXXVII: 1868 innførte obligatorisk skolegang for alle barn mellom 6-12 år i landet, trakk all undervisning inn under statens kontroll og fastslo at “alle elever skulle få sin undervisning i sitt eget morsmål”. En annen lov bestemte alminnelig forsvarsplikt, dessuten at landevernet honvéd-hæren skulle ha ungarsk som kommandospråk. Andre av lovene gjaldt bl.a. autonomi for rumenernes og serbernes greskortodokske kirker; adskillelse av forvaltning og jurisdiksjon; opphevelse av militærgrense-områdene; gjeninnføringen av placetum regium (kongens forhåndstillatelse til å kunne kunngjøre pavelige dekreter); Fiumes særstilling, dvs. direkte underleggelse den ungarske regjering. En av tidens viktigste lover gjaldt nasjonalitetenes likeberettigelse (lovartikkel XLIV:1868). Den slo fast at i Ungarn eksisterte en politisk nasjon. Landets alle borgere, uansett deres herkomst, hørte som likeberettigede til denne nasjonen; at sentralmyndighetenes offisielle språk var ungarsk, men at nasjonalitetene hadde rett til å bruke sitt eget morsmål i den lokale forvaltning og jurisdiksjon. Staten hadde plikt til å sørge for at landets alle nasjonaliteter fikk sin undervisning på grunn- og mellomtrinnet på sitt eget språk; at alle privatpersoner, landsbyer og kirker hadde rett til å grunnlegge sine nasjonale skoler, kulturelle og økonomiske foreninger. Selvom loven fortfarende nektet å anerkjenne nasjonalitetene som egne nasjoner, altså minoritetenes kollektive rettigheter (dette ville jo stridd ikke bare imot Ungarns historiske integritet, men også mot prinsippet om den moderne enhetsstat), var den ungarske nasjonalitetslov bevislig tidens desidert beste, mest liberale og vidtgående nasjonalitetslov, hvis prinsipper den dag i dag er gyldige, gangbare – og ønskelige. ___________________________________________________________________________________ © Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 257 -
VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918) Den ble imidlertid allikevel avvist av Ungarns minoriteter med den begrunnelse at den ikke lovfestet nasjonalitetenes rett til territorialt selvstyre. Folkegruppenes politiske ledere trakk seg da tilbake i passivitet fra det rikspolitiske liv, til stor skade for nasjonalitetene så vel som for Ungarn, idet passiviteten (som var ensbetydende med boikott) hindret samkvemmet, samtidig som den næret falske illusjoner om at alt befant seg på det riktige leie. Som en mulig forklaring på nasjonalitetenes avvisende holdning til denne nasjonalitetslov må her fremheves at de til 1867 var vant til alltid å kunne regne med hoffets støtte i deres kamp mot ungarerne. De østerriksk-ungarske Ausgleich innebar imidlertid slutten på denne støtte, ennskjønt minoritetene unnlot å trekke konsekvensen av dette. Fra nå av opptrådte nemlig de to lands herskende klasser samlet og i forståelse med hverandre. Bak nasjonalitetsbevegelsene som fra nå av var trengt tilbake til det lokale plan, formodet man dessuten (og sikkert ikke uten grunn) den panslaviske agitasjon, samt støtten og agitasjonen fra de enkelte minoritetenes moderland fra de motsatte sidene av Ungarns statsgrenser (for slovakenes vedkommende ble denne rollen spilt av Bøhmen), ofte til stor irritasjon og nervøsitet hos ungarske statsmyndigheter. Det var til syvende og sist nettopp denne nervøsitet som også lå bak de til dels betydelige overreaksjoner som bl.a. førte til at tre slovakiske gymnasier (1874) og kulturforeningen Matica Slovenska (1875) ble forbudt. Frem til 1890-årene unngikk man imidlertid en skjerpelse av den generelle situasjon. Tvertom ble disse årene alt i alt preget av en forholsvis fredelig utvikling som følge av den rettssikkerhet den ungarske statsliberalisme sto for som et av sine hovedprinsipper. Det garanterte for at alle ungarske borgere, på like fot og uten unntak, fikk den samme beskyttelse for sin person og eiendom. Denne liberalisme kjente ikke til metoder som senere, etter 1919, ja også etter 1945, med forkjærlighet ble brukt i de fleste av arvestatene mot ungarske folkegrupper: særskatt på ungarsk eiendom, konfiskasjon eller nasjonalisering av ungarsk eiendom, trusler mot og attentater på ungarske politikere og borgere, folkeforflyttinger, opprettelse av bosetninger for eget folkeslag med den hensikt å løse opp homogene, tette, rene ungarske bosetningsområder, frarøve folkegruppen sin egen intelligentsia ved å tilby den tvungne stillinger i landets fjerntliggende områder uten ungarsk befolkning m.m. Parlamentet ble som vi alt har sett, dominert i de første årene etter 1867 av Deák-partiet. Det mistet imidlertid jevnt plasser til opposisjonen og svant faretruende hen. Det viktigste opposisjonsparti var Kálmán Tiszas Venstresentrum, dannet i 1867 av det tidligere Beslutningsparti. Dets program, komprimert i de såkalte Bihar-punktene av 1868, krevde revideringen av den østerriksk-ungarske overenskomsten, avskaffelsen av de felles ministeriene for utenrikspolitikk, riksforsvar og riksfinanser, en selvstendig ungarsk hær og uavhengighet for Ungarn i økonomiske saker. Til venstre for seg hadde Venstresentrum et enda mer radikalt parti, til å begynne med kalt Ytterste venstre parti, senere 48-parti og fra 1874 Uavhengighetsparti. Som også disse navn viser, sto partiet på 1848-års grunnlag og var nærmest å regne som et Kossuth-parti, med forholdsvis store tilhengermasser og tallrike sympatisører i befolkningen bak seg; de fleste av dem var imidlertid uten stemmerett, og dette førte til at partiet i 1872 oppnådde bare 38 mandater og i 1875 36 mandater, og kunne følgelig aldri for alvor true Deáks forlik. Da kongen og keiseren i november 1871 utnevnte den ungarske ministerpresidenten Gyula Andrássy til rikets felles utenriksminister, ble hans plass først overtatt av den forhenværende finansminister Menyhért Lónyay som imidlertid, anklaget for korrupsjon, måtte alt 2 år senere overlate posten til József Szlávy som i mars 1874 ble avløst av István Bittó. De to sistnevnte førte fra januar 1874 i en atmosfære, preget av politiske og finansielle problemer, forhandlinger med Tiszas Venstresentrum med tanke på en politisk overenskomst og fusjon. Da fusjonen ble et faktum i mars 1875, sparte dette landet for en krise som kunne ha veltet 1867-forliket og kastet Ungarn ut i en farlig politisk uro. Det nye partiet tok navnet Liberale parti (Szabadelvű párt). Det beholdt regjeringsposisjonen til 1905 og sikret dermed en stor og kjærkommen stabilitet for landets politiske liv. Ved valgene sommeren 1875 klarte partiet å skaffe seg 333 av mandatene, mot opposisjonens tilsammen 81 plasser. Det nye Liberale parti var ledet av Kálmán Tisza som i oktober, etter Béla Wenckheims halvårige regjering, også fikk i oppdrag å danne den nye regjeringen. Storgodseieren Kálmán Tisza (1830-1902) spilte fra 1861 en meget aktiv rolle i det ungarske parlamentet. Han overtok da etter sin onkel, László Telekis tragiske selvmord, ledelsen av riksdagsopposisjonen og den såkalte nasjonale motstand. Han sluttet seg ikke til Deáks-parti, men det var ikke selve forliket han prinsipielt var imot, bare måten det var blitt realisert på. For ham var Ungarn fremfor alt identisk med godseieradelen, og han innså etter hvert at deres interesser nok best kunne ivaretas gjennom det bestående system, ja styrking av Dobbeltmonarkiet. Han trådte derfor gjerne støttende til straks det var blitt klart at Deák-partiets oppløsning hadde brakt staten til randen av en politisk og finansiell bankerott. Som ministerpresident ledet han deretter i 15 år landet med stor politisk dyktighet og taktisk sans, og brakte statsøkonomien igjen i orden. Hans navn er for alltid knyttet sammen med utbyggingen av det ___________________________________________________________________________________ © Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 258 -
Page 1 and 2:
VINCE SULYOK ___________ UNGARNS HI
Page 3 and 4:
PUBLISHER’S PREFACE VINCE SULYOK
Page 5 and 6:
VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG
Page 7 and 8:
Page 9 and 10:
Page 11 and 12:
Page 13 and 14:
Page 15 and 16:
Page 17 and 18:
Page 19 and 20:
Page 21 and 22:
Page 23 and 24:
Page 25 and 26:
Page 27 and 28:
Page 29 and 30:
Page 31 and 32:
Page 33 and 34:
Page 35 and 36:
Page 37 and 38:
Page 39 and 40:
Page 41 and 42:
Page 43 and 44:
Page 45 and 46:
Page 47 and 48:
Page 49 and 50:
Page 51 and 52:
Page 53 and 54:
Page 55 and 56:
Page 57 and 58:
Page 59 and 60:
Page 61 and 62:
Page 63 and 64:
Page 65 and 66:
Page 67 and 68:
Page 69 and 70:
Page 71 and 72:
Page 73 and 74:
Page 75 and 76:
Page 77 and 78:
Page 79 and 80:
Page 81 and 82:
Page 83 and 84:
Page 85 and 86:
Page 87 and 88:
Page 89 and 90:
Page 91 and 92:
Page 93 and 94:
Page 95 and 96:
Page 97 and 98:
Page 99 and 100:
Page 101 and 102:
Page 103 and 104:
Page 105 and 106:
Page 107 and 108:
Page 109 and 110:
Page 111 and 112:
Page 113 and 114:
Page 115 and 116:
Page 117 and 118:
Page 119 and 120:
Page 121 and 122:
Page 123 and 124:
Page 125 and 126:
Page 127 and 128:
Page 129 and 130:
Page 131 and 132:
Page 133 and 134:
Page 135 and 136:
Page 137 and 138:
Page 139 and 140:
Page 141 and 142:
Page 143 and 144:
Page 145 and 146:
Page 147 and 148:
Page 149 and 150:
Page 151 and 152:
Page 153 and 154:
Page 155 and 156:
Page 157 and 158:
Page 159 and 160:
Page 161 and 162:
Page 163 and 164:
Page 165 and 166:
Page 167 and 168:
Page 169 and 170:
Page 171 and 172:
Page 173 and 174:
Page 175 and 176:
Page 177 and 178:
Page 179 and 180:
Page 181 and 182:
Page 183 and 184:
Page 185 and 186:
Page 187 and 188:
Page 189 and 190:
Page 191 and 192:
Page 193 and 194:
Page 195 and 196:
Page 197 and 198:
Page 199 and 200:
Page 201 and 202:
Page 203 and 204:
Page 205 and 206:
Page 207 and 208:
Page 209 and 210:
Page 211 and 212:
Page 213 and 214:
Page 215 and 216:
Page 217 and 218: VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG
Page 267: VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG
Page 319 and 320:
Page 321 and 322:
Page 323 and 324:
Page 325 and 326:
Page 327 and 328:
Page 329 and 330:
Page 331 and 332:
Page 333 and 334:
Bethlen-regjeringens fall VINCE SUL
Page 335 and 336:
Page 337 and 338:
Page 339 and 340:
Page 341 and 342:
Page 343 and 344:
Page 345 and 346:
Page 347 and 348:
Page 349 and 350:
Page 351 and 352:
Page 353 and 354:
Page 355 and 356:
Page 357 and 358:
Page 359 and 360:
Page 361 and 362:
Page 363 and 364:
Page 365 and 366:
Page 367 and 368:
Page 369 and 370:
Vitenskap og samfunn VINCE SULYOK :
Page 371 and 372:
Page 373 and 374:
Page 375 and 376:
Page 377 and 378:
Page 379 and 380:
Page 381 and 382:
Page 383 and 384:
Page 385 and 386:
Page 387 and 388:
Page 389 and 390:
Page 391 and 392:
Page 393 and 394:
Page 395 and 396:
Page 397 and 398:
Page 399 and 400:
Page 401 and 402:
A Aachen 107 Aba 67, 68 Aba, Amadé
Page 403 and 404:
Bernáth, Aurél 346, 377 Berzevicz
Page 405 and 406:
d’Esperey, Louis-Félix Franchet
Page 407 and 408:
Galeotto, Marzio 123 Galicia 73, 10
Page 409 and 410:
Imrédys fall (11.februar 1939) 338
Page 411 and 412:
Kiel-møtet (20.-26. august 1938) 3
Page 413 and 414:
Ludvig 10 (av Frankrike) 171 Ludvig
Page 415 and 416:
Niederaltaich 90 Nikolaj 1 (tsar) 2
Page 417 and 418:
Rákóczi 1 György 165, 166 Rákó
Page 419 and 420:
Sosialistiske arbeiderparti av Unga
Page 421 and 422:
Tömörkény, István 275 Tompa, Mi
Page 423 and 424:
valgene (i 1931) 323 valgene (i 193
show all

UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?