UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VIII. Dobbeltmonarkiets tid (1867 — 1918)
POLITISK LIV I DUALISMENS TEGN I ÅRENE 1867—90
Forsoningsavtalen mellom Østerrike og Ungarn, eller rettere sagt: mellom keiser Franz Joseph og den
ungarske nasjon, begynte i praksis å løpe fra 17. februar 1867, da keiseren utnevnte Gyula Andrássy til
ungarsk ministerpresident, selvom selve regjeringen først ble utnevnt den 20.februar. Formelt dateres forliket
likevel til 29.mai, da den ungarske riksdag med stort flertall (209 mot 89 stemmer, mens 83 avholdt seg fra å
stemme) vedtok lovparagraf XII av 1867 som stadfestet Habsburgerrikets dualistiske omorganisering på
grunnlag av de to riksdelenes, Cisleithanias (Østerrike og sine land) og Transleithanias (Ungarn og sine
land) fullkomne likhet og jevnbyrdighet. Avtalen satte punktum for Habsburgerrikets langvarige krise og førte
umiddelbart til gjenopprettelsen av dets stormaktsstilling og internasjonale anseelse, samtidig som den for
flere årtier fremover åpnet for en fredelig indre utvikling og et betydelig økonomisk og kulturelt oppsving. Når
man i dag i Ungarn eller Østerrike snakker om “de gode, gamle dager”, om “fredens gyldne tider”, så mener
alle som en nettopp disse årtierne – til tross for at også denne tid hadde nok sine skyggesider, som vi snart
kommer til å se.
Avstemningstallene fra det ungarske parlament 29.mai 1867 taler sitt tydlige språk om at flertallet for
vedtaket i og for seg ikke var særlig overveldende, men at det tvertom eksisterte en sterk motstand mot
forliket. Det er ting som tyder på at denne motstand var enda større blant selve folket enn disse tallene gir
inntrykk av. Bøndenes store masser, især på det store slettelandet (Alföld) dyrket fortsatt Lajos Kossuth som
på sin side offentlig fordømte avtalen. Men han hadde sine tallrike tilhengere også blant komitatsadelen og
hos en stor del av den radikale intelligentsia, dessuten i landevernforeningene (honvéd-egyletek). I klar tekst
betydde dette at forliket egentlig bare ble støttet av det såkalte Deák-partiet (arvtageren til det
forhenværende Adresseparti, Feliratipárt, hvor “landets vismann” Ferenc Deák og andre ledere som József
Eötvös og Gyula Andrássy, avtalens overbeviste forkjempere, fullstendig dominerte gemyttene. Da Eötvös
døde i februar 1871 og Deák selv trakk seg mer og mer tilbake fra det politiske liv (han døde i januar 1876),
og Andrássy i 1871 ble utnevnt til rikets utenriksminister, svekket disse hendelser (sammen med visse
innenlandske forandringer) Deák-partiet i den grad at det begynte å spøke for parlamentsflertallet for forliket.
Hvad som da ville skjedd, om det i parlamentet ikke lenger fantes et slikt flertall, er uråd å si. I siste liten ble
imidlertid flertallet sikret ved at Kálmán Tiszas opposisjonsparti Ventresentrum i 1875 fusjonerte med Deákpartiet.
Til tross for dette ble innenrikspolitikken i Ungarn i hele perioden preget av kampen mellom tilhengerne av
forliket av 1867 og den såkalte nasjonale opposisjon som gikk inn for å kreve full, eller i det minste en stadig
større, uavhengighet fra Østerrike. Forliksavtalen ble dessuten “naturligvis” avvist av Ungarns nasjonaliteter
som fryktet ungarernes økende politiske vekt. Ovenikjøpet og overraskende nok hadde avtalen mange
motstandere også ved selve hoffet, hvor enkelte av politikerne, aristokratene og embedsmennene og en god
del av generalene fortsatt pleiet sine ønskedrømmer om et Stortyskland under habsburgsk-østerriksk ledelse
(som jo også skulle elimenere betydningen av Ungarns posisjon) og dyrket derfor tanken om å kunne ta
revansj på Preussen; en rekke av dem var dessuten slavofiler (eller rettere sagt: “tsjekkofiler”); eller de bare
var tilhengere av en sentralistisk stat, av eneveldet; eller rett og slett bare var ungarskfiendtlig innstilt.
Farligst av alle disse motstandere var imidlertid tsjekkerne selv. Allerede i mai 1865, altså i forholdsvis
god tid før selve forliket var bragt vel i havn, offentliggjorde František Palacky en artikkelserie i avisen Národ
om den østerrikske statsidé, og tok et meget klart standpunkt mot rikets dualistiske omdannelse. I august
1868 protesterte så 81 tsjekkiske medlemmer av provinsforsamlingen i Prag mot det østerriksk-ungarske
forliket som i mellomtiden var blitt et faktum, krevde samtidig å få den tsjekkiske statsrett anerkjent på like fot
med den ungarske, og forlot for flere år forsamlingen.
I 1871 innledet så tsjekkerne en ny aksjon. Deres forhandlinger med den østerrikske ministerpresident
Karl von Hohenwart førte da til at Franz Joseph den 12.september anerkjente tsjekkernes historiske
rettigheter og lovet å la seg krone til tsjekkisk konge i Prag. Forhandlingsresultatene, de såkalte
grunnartiklene, ble så vedtatt av den tsjekkiske provinsforsamling den 10.oktober. Da gjorde imidlertid rikets
utenriksminister, Ferdinand von Beuts, i et minneskrift keiseren oppmerksom på at disse grunnartikler
egentlig sto i et motsetningsforhold til dualismens grunnprinsipp, idet de i virkeligheten skulle føre til (eller alt
i seg selv var ensbetydende med) rikets trialistiske omforming. Franz Joseph som nå var den mest
konsekvente og overbeviste tilhenger av den østerriksk-ungarske dualisme, var bestemt imot rikets
ytterligere “føderalisering”, drøftet den 20.-21.oktober saken i statsråd bestående av medlemmer av den
østerrikske og den ungarske regjeringer. Etter å ha fått full støtte fra sine ministre, avskjediget han den
østerrikske ministerpresidenten Karl von Hohenwart den 30.oktober og trakk i et reskript til den tsjekkiske
provinsforsamling sine løfter fra 12.september om anerkjennelse av Bøhmens historiske rettigheter, tilbake.
Et nytt tsjekkisk fremstøt i 1890, etter den meget ungarskvennlige kronprins Rudolfs mystiske død
(selvmord? politisk mord?) i Meyerling, løp også ut i sanden, men det er en politisk myte, utbredt med stor
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 256 -