UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — I. Karpatbekkenet før det ungarske landnåmet
Men det som til slutt førte til at romerne bestemte seg for å oppgi provinsen Dacia, var goterne som i
mellomtiden hadde nådd frem til Svartehavet, og begynte å forflytte seg vestover mot Donaumunningen.I
første omgang øvet de der press på vandalene og karpene; de siste ble av keiser Philippus Arabs beseiret i
år 247, men det var allerede da tvilsomt om Dacia kunne holdes svært lenger, særlig da det i år 248 lyktes
goterne å forsere limes i Moesia; keiser Decius falt selv i slaget i år 251.
I virkeligheten mistet romerne i de påfølgende årene åpenbart sitt herredømme over Dacia, ikke minst
som følge av gepidenes inntrengning i Karpatbekkenet. Det ble likevel først keiser Åurelianus som, etter å ha
sluttet fred med goterne, beordret i år 271 å rømme provinsen. Vi har imidlertid grunn til å gå ut fra at selve
evakueringen hadde foregått kontinuerlig og systematisk alt fra 250-årene. Men nå ble også hæren flyttet
over Donau, til en ny provins skilt ut av Moesia og kalt Dacia Ripensis. Restene av den forhenværende
romerske administrasjon i Dacia Trajana fulgte med hæren, sammen med praktisk talt hele den romaniserte
befolkning, i første rekke kolonistene. Det er rimelig å anta at det var her, i det nye Dacia, på Donaus høyre
bredd, eller kanskje enda lenger syd, i det såkalte Dardania at det rumenske folk er oppstått av et
konglomerat av en populasjon, som opprinnelig overveiende var innllyttere fra Romerrikets ulike provinser,
men som også bevarte en del av sine tradisjoner fra provinsen Dacia Trajana. Åt de klarte å opprettholde sin
egenart og sitt romansk-latinske språk, skyldtes nettopp deres konsentrerte masse-bosettelse. Det må også
antas at de der etter hvert smeltet sammen med områdets opprinnelige lokalbefolkning, som overveiende må
ha vært sauegjetere, og i hvert fall delvis romanisert fra før av, men var egentlig av albansk, eventuelt
dalmatisk, herkomst. Det gamle Dacia ble deretter nærmest oversvømmet av gotene, senere i tur og orden
etterfulgt av gepidine, hunerne, langobardene, avarene, slavene, bulgarene, før magyarene til slutt tok
området i sin varige besittelse. Kongstanken i dagens rumenske historieskriving er å hevde teorien om den
såkalte dakorumenske kontinuitet. Det er imidlertid nokså utenkelig at det, etter romernes grundige og
fullstendige evakuering av Dacia Trajana, kunne ha blitt igjen en romanisert befolkning der, og det i et antall
som kunne være av betydning. Enda mer utenkelig er det at en slik romanisert restbefolkning kunne ha
overlevd de kommende folkevandringstiders ødeleggende bølger (som i århundre etter århundre skyllet over
området) og bevart, ja sogar videreutviklet sin romaniserte egenart og sitt latinske språk – aller minst omgitt
som den var av de sterkt desimerte restene av de dakiske urinnbyggerne som av et rent hjerte hatet alt som
hadde med romerne å gjøre.
“The fact that until the present day, the archeological finds only show Roman influence which is not
specific to this area but, on the contrary, is widespread in the whole continent, suggests that the number of
Romanized people in post-Roman Dacia Traiana cannot have been significant. The archeological finds from
the following epoch, the 5 th to the 7 th centuries, show Gepidae, Huns, Avars, Slavs but no population which
would continue the Roman culture and customs. Thus, the ‘silence of historians’ has a counterpart in
archeology (...) The absence of Old-Germanic elements in Rumanian is not compatible with the assumption
that the ancestors of the Rumanians were, during the 4 th , 5 th and 6 th centuries, living in symbiosis with the
Goths and the Gepidae in the valleys of Transylvania (...) To summarize the conclusions, there are no
unequivocal indications that the ancestors of the Rumanians would have lived north of the lower Danube
before the 11 th -12 th centuries.” 3 Faktum er altså at de arkeologiske funn fra disse århundrer, og de øvrige
historiske kilder er enstemmige: de vet ikke om tilstedeværelsen av en romanisert dakisk befolkning i den
transsylvanske regionen. Ingen av provinsens latinsk-romerske stedsnavn har f.eks. overlevd den romerske
evakuering. Man kan dessuten med rette sette spørsmålstegn ved en teori, som forutsetter at et folk,
dakerne, fullstendig mister sitt eget morsmål i løpet av bare 100-150 år og uten at et eneste ord er blitt bevart
av det. Til alt overmål skulle dette ha skjedd i en tid med svært begrensede påvirknigs-muligheter i og med
en fullstendig mangel på skoler og undervisning, bøker, aviser, radio etc.; og i et land, hvor kommunikasjonsforholdene
også ellers var svært elendige på grunn av mangel på skikkelige veier og fremkomstmidler;
folketettheten var dessuten vesentlig tynnere, bosetningene færre, mindre, mer spredte og isolerte enn idag.
De romerske erobrere av Transsylvania (rent bortsett fra at de fleste av dem neppe engang snakket en
skikkelig latin) dannet et forholdsvis tynt skikt, som i den fiendtlige og utrygge provinsen som Dacia var for
dem, var stuet sammen i fåtallige forter, uten større mulighet for et bredere samkvem med restene av den
underkuede dakiske befolkning.
Hvilken motivasjon skulle dessuten disse dakere ha hatt for å oppgi sitt eget morsmål og overta språket til
en fiende, forhatt for sitt blodige fremferd og sin hårde undertrykkelse av den dakiske stat? Og hvis dakerne
hadde det så lett for å skifte språk, hvordan kan det da forklares at de i løpet av de kommende århundrer,
som utgjorde det mangedobbelte av den tid, romerne hadde tilbrakt i Dacia, ikke opptok i hvert fall noen ord
fra deres nye herrers: gepidenes, hunernes, langobardenes, avarenes språk? Dakerne måtte i så fall være
historiens største psykologiske gåte...
3 Du Nay, André: The early history of the Rumanian language. Lake Bluff, Ill. 1977: 257-58.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 15 -