UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VII. Fra reformer og revolusjon til en absolutisme i krise
József Katona (1791-1830) var en ensom og til sin død i virkeligheten uoppdaget dikterskikkelse, hvis
historiske drama Bánk bán 21 (‘ban Bánk’, 1815) er et av de mest sentrale verker i ungarsk litteratur. Det tok
opp forholdet mellom nasjonen og det fremmede hoffet, og hadde klare paralleller til landets politiske
situasjon i første halvdel av 1800-tallet. Det handler i korthet om drapet i 1213 på kong András 2s hustru,
Gertrudis, eksponenten for de forhatte fremmedes nærvær i landet. Katona var i særlig grad interessert i
palatinen Bánk som i løpet av dramaet forvandles fra kongehusets beste venn og støtte til dets hovedfiende
og dronningens morder. Politisk var dramaet godt forut for sin tid: leserne forsto det til å begynne med ikke
riktig; sensuren skjønte det imidlertid mer enn nok – og forbød dets oppføring. Først i 1830-årene ble det
gjenoppdaget, for så å bli til publikums yndlingsstykke og Ungarns nasjonaldrama nr 1.
Uroppførelesen av den første ungarske opera fant sted i Kolozsvár 1822: Béla futása (‘Bélas flukt’) av
József Ruzitska (ca 1775-ca 1824). Den var preget av tidens moteretning i ungarsk musikk, verbunkos som
på 1800-tallet ble overalt oppfattet som ungarsk musikk par exellence; varianter av denne var palotás
(‘palass-dans’), körmagyar (‘ungarsk ringdans’) og csárdás (av ordet csárda: ‘vertshus’, ‘kneipe’). De ble
utbredt og gjort populære i første rekke av virtuose fiolinister som János Bihari, János Lavotta og Antal
Csermák, men ble snart introdusert også i kunstmusikken – og av ingen ringere enn selveste Ferenc Liszt,
samt Johannes Brahms og Hector Berlioz; oppførelsen av sistnevntes Rákóczi-marsj (forøvrig en integrert
del av Fausts fordømmelse) skjedde i Nasjonalteatret i (Buda)Pest i februar 1846, og ble dirigert av selve
Berlioz og høstet enorm suksess.
Den ungarske nasjonalopera ble skapt av Ferenc Erkel (1810-93), det ungarske Nasjonalteatrets dirigent
gjennom et halvt århundre, noe som bidro strekt til at dets og det ungarske operahusets orkestre nådde til
europeisk nivå. Han var i 1853 grunnlegger (og første dirigent) av det ungarske Filharmoniske selskap. Han
komponerte i 1844 melodien til den ungarske nasjonalsangen Himnusz, og hans virke ellers var av
bestemmende karakter for den ungarske musikkens utvikling på 1800-tallet. Av størst betydning er imidlertid
hans virksomhet som operakomponist. Også han gjorde flittig bruk av den ungarske verbunkos-musikk, men
hentet også impulser hos Donizetti og Verdi. Tema til sine operaer hentet han imidlertid utelukkende fra
ungarsk historie, men de fjerne tiders helter er hos ham blitt gjort til talerør for samtidens nasjonale
bestrebelser, idéer, sorger og gleder. De viktigste er Hunyadi László fra 1844, etterfulgt av Bánk bán som
imidlertid på grunn av det østerrikske terrorveldet etter den knuste ungarske frihetskamp først kunne oppføres
i 1861. Begge operaer klarte å beholde sin enorme popularitet gjennom tidene og regnes fortsatt som
høydepunktene innen ungarsk nasjonal operakunst.
Tidens største ungarske komponist var imidlertid Ferenc (Franz) Liszt (1811-86), feiret over hele Europa
også som klavervirtuos og dirigent. Han var vidunderbarn som hadde sin første opptreden i Sopron, bare 9
år gammel. Han ble deretter ført ut i den store verden, men han mistet aldri sin inderlige forbindelse med
Ungarn, og især fra 1865 oppholdt han seg i lange perioder i Budapest, hvor han fra 1865 var president av
Musikkakademiet. Etter flomkatastrofen i Pest 1838 ga han en stor veldedighetskonsert i Wien til beste for
de skadelidte. Hans mange konserter i den ungarske hovedstad artet seg bestandig som rene triumftog. Fra
tysk-østerriksk og tsjekkoslovakisk side forsøkte man å trekke hans ungarske herkomst i tvil, men Liszt selv
erklærte seg gjentatte ganger for å være ungarer, og var utrettelig i sitt arbeid for å utbre ungarsk musikk
som han alltid viste en levende interesse for. Han brukte ungarske motiver og temaer ofte i sine
komposisjoner, især i rapsodiene.
I takt med den voksende nasjonale bevissthet tiltok ved århundreskiftet interessen for ungarsk fortid
merkbart. Dette gjaldt ikke minst ungarernes antatte asiatiske herkomst, samt landnåmets tid og helter.
Enkelte hadde sin faste forankring i teorien om en ungarsk-hunisk-skytisk samhørighet. Den fremste av dem
var historikeren og språkforskeren István Horváth (1784-1846). – En annen, den senere verdensberømte
orientalisten fra Transsylvania, Sándor Körösi Csoma (1784-1842) reiste i 1819, etter å ha avsluttet sine
studier i Göttingen, gjennom store deler av Orienten fra Egypt til Tibet for å finne magyarenes urhjem i Asia.
Han fant det ikke, men tilbrakte flere år i buddhistiske klostre i Tibet og ble den første européer som på
denne måte klarte å trenge inn i tibetansk språk og kultur. Fra 1830 oppholdt han seg, etter innbydelse fra
Asiatic Society, i Calcutta, og utga der sin tibetanske ordbok og grammatikk; begge fikk banebrytende
betydning for orientalistikken og spesielt for studiet av det tibetanske språk.
En tredje, etnografen og språkforskeren Antal Reguly (1819-58) var mer opptatt av ungarernes finskugriske
slektsforhold og bega seg derfor til Ural-traktene, der han under et opphold som strakte seg fra 1843
til 1846, samlet et rikt materiale blant områdets finsk-ugriske folkeslag: vogulene, ostjakene, mordvinene o.fl.
Dette materialet var av stor betydning for den senere filologiske og etnografiske forskning, og bidro samtidig
21 Bánk bán er oversatt til bl.a. fransk (1910) og tysk (1911, 1955, 1969). Se også Gara, Ladislas: Anthologie de la
poésie hongroise. Paris 1962: 125-29.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 243 -