UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — I. Karpatbekkenet før det ungarske landnåmet
kristendommen ikke bare tolerert på linje med de andre religionene, men av keiser Konstantin sogar
opphøyet til den mest begunstigete religion i riket.
Dacia Trajana og Dacia Ripensis
Fra midten av 1.årh. e.Kr. hørte alt land syd for Ungarn til Romerriket. Romerne hadde stilt store
forventninger til en Donaulinje-grense sikret med en rekke festninger, forter, grøfter, palisader og krigstårn.
Men den var lang og sårbar.
Og i keiser Domitians tid brøt det ut uro langs praktisk talt hele limes, fra Vindobona til Donaumunningen.
Det var de store folkevandringene fra nord og øst, som da satte klientfolkene langs grensen i bevegelse.
Som allerede Julius Cæsar hadde forutsett, ble dakerne de farligste blant fiendene. År 85 e.Kr. gjorde
dakerne et overraskelsessangrep mot Moesia (Bulgaria), og de beseiret også romerne i år 87. Grunnen til at
dakerne på nytt var blitt så sterke og farlige, var i første rekke at kong Diupaneus og hans etterkommer
Decebalus klarte å forene dakerne i en eneste stat, som hadde sitt sentrale område blant fjellene i Sydvest-
Transsylvania med Sarmizegethusa som hovedstad. I likhet med sin forgjenger Burebista, hadde også
Decebalus evnen til å mobilisere dakernes samlede slagkraft.
I år 88 tapte han imidlertid for romerne ved Tapae, altså på dakisk jord, men fordi romerne umiddelbart
etter måtte dra i felten mot svebene (kvadene og markomanne), fikk dakerne likevel en fordelaktig fred.
Erobringen av Dacia ble derfor aktuell politikk først i keiser Traians tid. Krigen mot dakerne regnes for å
være hans største militære bedrift. Den ble gjennomført i 2 etapper. Den første dakiske krig år 101-102 e.Kr.
endte med fred, som blant annet innebar at romerske styrker nå ble stasjonert på flere steder i Dacia. I år
103 bygget romerne en steinbro over Donau ved Drobeta (Turnu-Severin), og i år 105 satte de i gang den
annen dakiske krig. Det ble et usedvanlig blodig felttog som endte med Decebalus’ død og at Dacia i år 106
e.Kr. ble erklært for en romersk provins. (Krigens ulike begivenheter er foreviget i relieffene på Traiansøylen i
Roma, som formelig er som en vel 200 meter lang billedreportasje.)
På mange steder utryddet romerne den lokale dakiske befolkningen fullstendig; i første rekke
aristokratene. I deres plass ble kolonister fra rikets østlige, altså ikke-romerske, provinser innkalt. Legionen
ble stasjonert i Apulum (Gyulafehérvár/Alba Iulia), som også fungerte som provinsens administrative
sentrum. Erobringen omfattet bare en del av det opprinnelige dakiske land; nord og øst for den nye
provinsen bevarte de såkalte “frie dakere” sin uavhengighet, mens brorparten av Banat og den sydlige del av
den store ungarske slette ble besatt av jazygerne. Det romerske Dacia hadde ingen organisk sammenheng
med riket og ingen naturlige grenser forøvrig, derimot en håpløs strategisk beliggenhet, som snart viste seg
å være skjebnesvanger for provinsen. Hovedformålet med dets erobring var å pasifisere området. Men når
det nå var gjort, benyttet romerne seg også av Transsylvanias rike gullgruver ved hjelp av eksperter som de i
hovedsak hentet fra Dalmatia.
I forhold til provinsens størrelse fantes det meget få byer i Dacia Traiana i Hadrians tid: ved siden av
Apulum, faktisk bare Napoca (Kolozsvár/Cluj), Dierna (Orsova) og Drobeta. Noe senere kom Potaissa
(Torda) og Ampelum (Zalatna) til. Også av den grunn fikk urbaniseringsprosessen i Dacia Traiana aldri det
omfang som i Pannonia. Mange av dakerne som ikke falt under erobringskrigene, flyktet nå over til de frie
dakere eller ble solgt som slaver. For å erstatte dem, ble det satt i gang en stor folkeforflytting og
innvandring, særlig fra Romerrikets provinser i Midt-Østen. Som oftest var disse nye kolonisters morsmål alt
annet enn latin. Følgelig ble bare et tynt lag av dakerne romanisert, noe dakernes tradisjonelle
romerfiendtlige holdning også bidro til. Av de navn som innskriftene på gravsteinene og altrene viser, er bare
2 prosent av dakisk opprinnelse; til sammenligning utgjør de keltiske og pannoniske navn i Pannonia på
samme tid hele 17 prosent, i flaviernes tid sogar 31 prosent.
Etter en del nær fredelige årtier, forverret situasjonen seg langs limes igjen i 160-årene. Det var
markomannene og kvadene som da sto i sentrum for uroen, men bak dem var det nå i gang en mektig
bevegelse av andre germanske stammer (vandalene, gepidene, langobardene, gotene) mot syd og øst langs
Karpatene. Fra tid til annen trengte de seg også inn i Karpatbekkenet. I år 167, ved et overaskelse-sangrep,
brøt markomannene og kvadene igjennom limes i Pannonia, og dro helt ned til Nord-Italia. Først i år 179
klarte keiser Marcus Aurelius å gjenopprette freden. Men også deretter fortsatte de evindelige mindre
trefningene og konfliktene; det er likevel karakteristisk for tiden at denne situasjonen av de fleste var
oppfattet som “normal”. Som et forvarsel om kommende alvorlige begivenheter, brøt det i år 212-14 ut en
større krise, da vandalene og karpene (sistnevnte en fri trakisk folkestamme) angrep Dacia Trajana langs
provinsens nordgrense.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 14 -