UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VII. Fra reformer og revolusjon til en absolutisme i krise
overlot han imidlertid overkommandoen til den polsk-ættede generalen Henrik Dembinski, men ukjent som
han var med de ungarske forhold, led han et sørgelig nederlag ved Kápolna i slutten av februar.
Windischgrätz på sin side overvurderte denne seiren og trodde at ungarerne var overvunnet. Hoffet, på basis
av Windischgrätz’ meldinger, mente nå at tiden var inne til å gi riket en forfatning (Olmütz, 4.mars 1849).
Ifølge dette skulle Ungarn miste sin selvstendighet fullstendig og degraderes til en alminnelig provins innen
riket, på linje med de andre østerrikske provinser.
Ungarns svar på Franz Josephs noe forhastede oktroajerte riksforfatning lot ikke vente på seg lenge. I
slutten av mars begynte de ungarske styrker en vel planlagt motoffensiv som i løpet av vel to måneder
renset praktisk talt hele Ungarn for de østerriksk-keiserlige tropper. Seirene ved Hatvan, Isaszeg, Vác,
Nagysalló, Komárom, Buda var lysende våpendåd, hvis historiske betydning ble enda større av det faktum at
den ungarske revolusjon akkurat da sto fullstendig alene på valplassen i Europa og kjempet for friheten,
mens alle de andre revolusjoner og oppstand allerede var nedsablet.
Habsburgerne fikk imidlertid ikke bare et militært svar fra Ungarn i form av honvéd-arméens seierrike
våroffensiv. Den 14.april 1849 antok den ungarske riksdag, som da var samlet i den reformerte storkirken i
Debrecen, på Kossuths forslag en uavhengighetserklæring som fastlo eksisteringen av et fritt, selvstendig,
uavhengig Ungarn, proklamerte Ungarns atskillelse fra Østerrike og erklærte Habsburgerne for avsatt,
samtidig som Kossuth ble valgt til riksforstander. Uavhen-gighetserklæringen var riktignok “eine psykologisch
verständliche Antwort” 6 ; men den førte likevel til en unødig splittelse av nasjonen i en vanskelig og
problemfull stund.
Den var dessuten uoverveiet og forhastet, et skritt som i den gitte situasjon kom til å skade Ungarn
uopprettelig, idet den skremte Europas regjeringer/herskere fra å understøtte et så revolusjonært og radikalt
land. De ungarske sendemennene Ferenc Pulszky og László Teleki i henholdsvis London og Paris forsøkte
forgjeves å få anerkjent Ungarns uavhengighet: stormaktene var i stedet heller interessert i den videre
eksistens av et sterkt Østerrike, og i et Europa fritt for uro og revolusjon. Erklæringen skadet også Kossuth
selv politisk. Han fikk nok den pyntelige, fine tittelen “riksforstander”, men den utøvende politiske makt gikk
samtidig over i hendene til den nystiftede regjeringen, ledet av Bertalan Szemere, som ikke bare kan
karakteriseres som moderat, men også som kompromissvennlig. Også riksdagen var nå dominert av
fredspartiet som samlet flertallet av de liberale adelige bak seg. De var av den oppfatning at det i den
nåværende situasjon ikke var mulig å bevare marsrevolusjonens alle politiske resultater, man måtte i stedet
strebe etter en akseptabel overenskomst med Habsburgerne, helst på basis av gjensidige innrømmelser.
Dette syn hadde mange tilhengere også blant offiserene. En del av sistnevnte hadde sogar gjerne sett at
Görgey brøt med regjeringen og gjorde seg til diktator, for deretter å ta kontakt med hoffet. Selvom Görgey
ikke var villig til å gå så langt, overveide nok også han muligheten for en fredelig løsning med Østerrike, og
han nærmet seg i betraktelig grad fredspartiet, noe som i neste omgang bidro strekt til å fordype det allerede
lenge eksisterende motsetningsforholdet mellom ham og Kossuth. I mai-juni påtok han seg likevel å lede
forsvarsdepartementet.
Görgey begikk forøvrig en militærstrategisk tabbe av uopprettelig karakter. Etter Komároms gjenerobring
23.april forfulgte han ikke de forvirrede restene av den keiserlige hovedstyrke, men beleiret av psykologiske
og nasjonalprestisjehensyn Buda, som imidlertid først ble gjenerobret av ham den 21.mai. (Unntaksvis var
forøvrig også Kossuth enig i denne prioriteringen fra Görgeys side.) Dermed var dyrebar tid gått tapt som av
østerrikerne ble godt utnyttet til en påkreven reorganisering av hæren. Görgey var imidlertid fortsatt en
fremragende strateg, og som følge av den seierrike ungarske våroffensiven var dessuten den militære
likevekten mellom Ungarn og Østerrike i det minste gjenopprettet.
Det man ikke visste dengang og som skulle vise seg å bli skjebnesvangert for Ungarn, var at keiser Franz
Joseph i et brev datert 1.mai 1849 hadde bedt den russiske tsar Nikolaj 1 om militær hjelp til å kunne slå ned
den ungarske revolusjon og frihetskamp. Tsaren som betraktet seg selv som selve personifiseringen av Den
hellige allianse, lot seg ikke be to ganger. Alt den 15.juni begynte russiske styrker å trenge seg inn i landet,
ledet av feltmarskalk Ivan Fjodorovitsj Paskjevitsj, tilsammen 200 tusen mann. Den russiske
intervensjonshær og den østerrikske keiserlige hær utgjorde tilsammen bortimot 370 tusen mann og om lag
1200 kanoner, mot ungarernes 152 tusen mann og 450 kanoner 7 . Østerrikerne ble ledet av general Julius
Haynau.
Fra slutten av mai gjorde den ungarske regjering fornyede anstrengelser for å komme til enighet med sine
nasjonaliteter. I den forbindelse oppsøkte den valakiske politikeren Nicolae Balcescu den ungarske
riksforstander Kossuth i Debrecen den 28.mai, mens regjeringen den 14.juni behandlet et forslag til
6 Bogyay, Thomas von: Grundzüge der Geschichte Ungarns. Darmst.1967: 138.
7 Magyarország történeti kronológiája. III. Budap.1982: 698.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 234 -