UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VII. Fra reformer og revolusjon til en absolutisme i krise
Møtet til de transsylvanske rumenerne i Balázsfalva (Blaj) 15.mai 1848 krevde i prinsippet ikke noe nytt
utover det som alt har stått i deres Supplex Libellus fra 1791, men de var sterkt imot Transsylvanias
gjenforening med Ungarn. Under påvirkning av Wien og av de to rumenske fyrstedømmer ble imidlertid
deres holdning snart stadig mer ytterligående, i takt med at de moderate var blitt fortrengt av de virkelige
nasjonalister, anført av biskop Andreiu Şaguna og folkeføreren Avram Iancu. Innen kort tid kom det sogar til
væpnede sammenstøt mellom de to befolkningsgrupper. Fra vinteren 1848/49 førte de transsylvanske
rumenere, sammen med østerrikske soldater og storromenske legionærer, en regulær og meget blodig krig
mot landsdelens ungarske befolkning. Krigens brutalitet og grusomhet sto ikke tilbake for Horea-opprørets i
1784.
(Begivenhetene etter nedkjempingen av den ungarske frihetskamp viser med all tydelighet at regjeringen i
Wien førte med sine løfter Ungarns nasjonaliteter bak lyset, og brukte dem som sine redskaper i kampen
mot den ungarske revolusjon. Nasjonalitetenes allianse med habsburger-reaksjonen førte imidlertid bare til
temporale, forbigående innrømmelser på enkelte kulturelle områder, men hoffet gikk snart helt tilbake på
sine opprinnelige løfter slik at disse folkegrupper i virkeligheten ikke klarte å vinne noe som helst på
samarbeidet med Østerrike. Som det noe spøkefullt sies: nasjonalitetene fikk av Habsburgerne etter 1849
det samme i gave, som ungarerne fikk i straff...)
Den første ungarske riksdag på parlamentarisk grunnlag ble åpnet den 5.juli 1848. I valgene fikk, for
første gang i ungarsk historie, også ikke-adelige delta, selvom censusen (kravet på en viss formue og
utdanning som vilkår for stemmerett og valgbarhet) var satt ganske høyt. Riksdagen ble fullstendig dominert
av de moderate adelige som sluttet opp om regjeringens forsiktige samarbeidspolitikk overfor Wien.
Riksdagens viktigste oppgave i den gitte situasjon med blodige ungarskfiendtlige opprør i flere landsdeler og
som følge av intervensjonstruselen fra Kroatia, var imidlertid å styrke Ungarns forsvarsevne. I en av sine
mest kjente taler, holdt for riksdagen den 11.juli, klarte Kossuth, i kraft av sin agitatoriske evne, å få
representantene til å strekke seg til det ytterste. Han analyserte den dystre situasjon landet befant seg i (han
påpekte og begrunnet, hvorfor Ungarn ikke kunne regne med hjelp fra bl.a. Storbritannia, Frankrike og de
tyske stater) og ba om 200 tusen rekrutter og 42 millioner forinter. Representantene reiste seg da, alle som
en, før han var ferdig med talen sin, og foretok bevilgningen ved akklamasjon.
Motsetningen mellom regjeringen Batthyány og hoffet i Wien økte utover sommeren. Østerrike fremsatte,
med henvisning til overenskomsten Pragmatica Sanctio av 1713, tiltrådt av Ungarn i 1722, krav om 40 tusen
ungarske rekrutter som skulle settes inn mot den italienske oppstanden. Den ungarske opinion sympatiserte
sterkt med italienerne, dessuten trengte Ungarn selv alle sine militære ressurser. Nølingen ble ille tatt imot
av regjeringen i Wien og bidro nok ytterligere til å belaste forholdet mellom Wien og Budapest. Den
utenrikspolitiske situasjon var dessuten i løpet av sommeren også ellers blitt vesentlig lysere for
Habsburgerne: Arbeider-oppstanden i Paris ble brutt ned, hertug Windischgrätz klarte å underrtykke
oppstanden i Prag, de østerrikske troppene erobret Milano. Nå kunne Wiens oppmerksomhet igjen i større
grad rettes mot Ungarn. Kamariljaen gjentok de uakseptable kravene om at de ungarske finans- og
forsvarsdepartementene skulle underlegges regjeringen i Wien.
For å unngå en krise, reiste Batthyány og Deák den 29.august til Wien og foreslo som et kompromiss at
både de østerrikske og ungarske finans- og forsvarsdepartementene skulle nedlegges og istedenfor
opprettes felles østerriks-ungarske finans-og forsvarsdepartementer, et rimelig forslag i den gitte situasjon.
Mens forhandlingene (som endte med et bastant østerriksk nei) pågikk, besatte Jellacic, sikkert ikke uten
Wiens vitende og vilje, det ungarske statsområde Fiume, og lot dessuten sine kroatiske styrker oppmarsjere
langs den kroatisk-ungarske grense. Regjeringen Batthyány som i disse dager allerede var blitt svekket ved
at samferdselsminister Széchenyi har fått nervesammenbrudd og ble innlagt i en sinnsykeanstalt i Döbling,
og fordi utenriksminister Esterházy har trukket seg, søkte den 10.september avskjed.
Neste dag krysset Jellacics kroatiske hovedhær på vel 35 tusen mann den ungarske grense, og begynte
å trenge seg frem i nordøstlig retning.
Etter et resultatløst forsøk fra Batthyány på å danne en ny regjering, ble statens utøvende makt av
riksdagen overlatt en forsvarskomité (Honvédelmi Bizottmány) ledet av Kossuth. Landet mobiliserte da,
Kossuth kalte de ungarske soldatene som var stasjonert i utlandet, hjem, og reiste selv på soldatverving til
det store slettelandet Alföld.
Resultatet av hans fengende patriotiske taler ble at titusener frivillige strømmet til den nyopprettede
honvéd-haeren (‘landevernet’, ‘fedrelandsforsvaret’) som ble satt opp med det formål for øye å forsvare
landet mot det kroatiske-østerrikske angrepet.
Ungarn valgte med andre ord å yde væpnet motsand fremfor å gi avkall på sin nyvunne forfatning og
selvstendighet. Det ungarske landevernet stanset den kroatiske fremrykking ved Pákozd den 29.september,
og Jellacic flyktet med restene av sin hær til Østerrike. Sjokket for kamariljaen ble enda større da det i Wien
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 232 -