UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VII. Fra reformer og revolusjon til en absolutisme i krise
inngangen til 1840-årene. Borte var nå for godt adelens fiendtlige og avvisende holdning overfor nye idéer,
nye økonomiske og tekniske fremskritt fra vest. Det er imidlertid et faktum at en betydelig del av de adelige
jordeiere trivdes virkelig på sine større eller mindre gods, ikke minst som følge av sine anakronistiske
privilegier. Det var nettopp derfor at de til nå ikke har villet høre om forandringer som ville virke forstyrrende
på det bestående.
Som følge av striden ble Széchenyi etter hvert nokså isolert og mistet en god del av sin tidligere
popularitet. Hoffet ble nå endelig var stemningsskiftet og gjorde febrilske forsøk på å alliere seg med adelens
mere moderate krefter. Også den internasjonale situasjon, som har forverret seg fra slutten av 1830-årene,
ansporet regjeringen til det. Farligst var i denne forbindelse tilspissingen på Balkan, hvor Russland gjorde
iherdige forsøk på å utbre seg. Selvom dette primært skulle skje på bekostning av Det tyrkiske rike, truet det
også vitale habsburgske interesser. Samtidig hadde Preussen ved opprettelsen av den fellestyske Zollverein
klart å styrke sin posisjon blant de tyske stater, og var allerede faktisk i ferd med å overta lederrollen – og
fortrenge Østerrikes hegemoni. Regjeringen viste derfor en viss forsiktig forståelse overfor riksdagen av
1843/44 og godkjente enkelte reformer. Viktigst av dem var loven som proklamerte ungarsk som
Kongedømmet Ungarns offisielle statsspråk.
Her må det tilføyes at mens Kossuth og opposisjonen generelt var overbevist om at de planlagte reformer
og innføringen av de borgerlige rettigheter med det samme skulle løse Ungarns nasjonalitetsproblemer, og
arbeidet iherdig for utbredelsen av ungarsk så vel som assimileringen av de ulike folkegrupper, inntok
Széchenyi, nesten alene i sin tid, en mer realistisk holdning til saken: i en tale, holdt ved Akademiet i 1842,
advarte han mot voldelig magyarisering, og krevde større forståelse for nasjonalitetenes krav. Også hans
håp var selvfølgelig at det engang i fremtiden skulle komme til en sammensmelting mellom ungarerne og
nasjonalitetene, men da på frivillig basis og som følge av en naturlig utvikling. Språkloven bidro imidlertid nå
til å skjerpe motsetningene til de enkelte folkegrupper, hvis ledere i den gitte situasjon som oftest også tjente
habsburgske interesser. Som vi senere kommer til å se, nølte hoffet i 1848 ikke et øyeblikk med å sette disse
folkegrupper opp mot ungarerne, nettopp da magyarene var i ferd med å rette et avgjørende slag mot Det
habsburgske rike.
Tilnærmingen mellom regjeringen og den konservative fløy av adelen, det vil i første rekke si aristokratiet,
førte i 1846 til dannelsen av det konservative partiet. Formålet med det var å samle kreftene som var imot
føydalismens opphevelse, og som sympatiserte med regjeringen. Hoffet gikk imidlertid allerede i forveien til
et direkte angrep på komitatene ved en anordning og innførte systemet med utsendte kongelige
administratorer for de komitater, hvor opposisjonen, som regel med støtte fra den respektive amtmannen,
hadde fått overtaket.
Administratorenes oppgave var å trenge opposisjonen tilbake og sørge for at de enkelte komitater sendte
sådanne representanter til riksdagen som var lojale overfor regjeringen.
Ved dannelsen av det konservative parti økte den politiske spenning i landet, som allerede på forhånd var
amper nok som følge av en nasjonal oppstand i Kraków, et blodig bondeopprør i Galicia og en almen
revolusjonær stemning over store deler av Europa. Alt dette ropte formelig etter en samling også av
opposisjonen. Denne hadde tre grupperinger: de moderate som fylket seg om Ferenc Deák og grev Lajos
Batthyány (1806-49); de var tilhengere av vidtgående reformer, men de ville gå forsiktigere frem enn
Kossuth, og under hensyntagen til det eksisterende lovverk. – Kossuth selv var nå den ubesridte leder til den
radikale fløyen, landets mest dynamiske politiske kraft akkurat da; de radikale krevde bl.a. opphevelsen av
livegenskapet, et ministerium med parlamentarisk ansvar og viste dessuten tegn på voksende utålmodighet i
spørsmålet om Ungarns statlige frihet og selvstendighet; de ønsket imidlertid å opprettholde systemet med
komitatenes selvstyre, fordi det gjennom lang tid har vist seg å være svært effektivt mot absolutismens
overgrep, især ved anvendelsen av vis inertiae. – Den tredje gruppering, de såkalte sentralistene derimot
ville kvitte seg med komitaten som de oppfattet var en foreldet institusjon; de var tilhengere av en sentralisert
statsmakt og hadde sitt utgangspunkt i enkelte liberale vesteuropeiske forfatninger med ansvarlig regjering
og parlamentarisme; sentralistene ble ledet av forfatteren, baron József Eötvös, historikeren László Szalay
og tidens mest kjente ungarske romanforfatter, baron Zsigmond Kemény.
Det krevde sitt å kunne samle så divergerende oppfatninger. Men våren 1847 lyktes Deák likevel i å
forene de aller fleste av dem om et felles program, den såkalte opposisjonelle erklæring. Den inneholdt bl.a.
kravet om opphevelse av livegenskapet, alminnelig skatteplikt, folkerepresantasjon og likhet for loven, de
fleste i Kossuths formulering.
I tillegg til det nå etablerte opposisjonelle parti fantes det allerede en enda mer radikal gruppering i landet,
bestående av unge intellektuelle, forfattere og studenter, føydalismens mest nådeløse fiender. Deres
bevegelse ble kalt Unge Ungarn (Fiatal Magyarország). De tilegnet seg idéene av den franske revolusjon og
drømte allerede, selvom noe patetisk, om “verdensfriheten”. Kjernen av bevegelsen var Selskapet av de ti
(Tizek Társasága), dannet våren 1846 av unge forfattere anført av Sándor Petőfi. En annen av deres
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 229 -