UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — I. Karpatbekkenet før det ungarske landnåmet
nomadestammer, som fra ca 300-tallet f.Kr. kontrollerte store deler av det sydvestlige steppelandet i dagens
Russland. Jazygerne slo dakerne og fordrev dem til de områder som i dag omfatter Romania. Jazygerne
overtok etter hvert også landområdet mellom elvene Donau og Tisza. Et annet sarmatisk folk, roxolanene,
besatte områdene ved nedre løp av Donau, det senere Valakia, slik at de to sarmatiske frendefolk til slutt
hadde et stykke felles grense. De skapte i løpet av de nærmeste 300-400 årene på hver sin kant langs limes,
atskillige problemer for romerne, ikke minst da romerne okkuperte Dacia, noe som førte til at de to
sarmatiske frender ble skilt fra hverandre.
Pannonias romanisering
Ved å ha blitt erobret av romerne, gikk Vest-Ungarns befolkning inn i en økonomisk og kulturelt sett
lykkelig tid.
Et utall av arkeologiske funn, innskrifter og andre monumenter gir inntrykk av trygghet, blomstring og
fremgang. Romerriket representerte det ypperste av datidens kultur og sivilisasjon. Nå ble alt dette uavkortet
tilgjengelig også for innbyggerne av den nye provinsen. Man satte i første rekke i gang en storstilet
urbaniseringsprosess. Gamle keltiske byer som Aquincum (av keltisk Ak-Ink: ‘rikelig /med/ vann’) og
Arrabona (Győr) ble videreutbygget, Aquincum (Buda) ble sogar det viktigste militære og administrative sted
for Pannonia Inferior, provinsen som dannet limes-grensen mot sarmatene på slettene øst for Donau.
Ruinene, avdekket i Aquincum, kan oppvise det fullstendige bilde av en høyurbanisert romersk by med sine
arenaer, teatre, amfiteatre, viadukter, termer, gravgårder, offentlige og kultiske bygninger, søyleganger,
templer, bolighus med innlagt vann, et gjennomført kloakksystem, stenbelagte gater – sivilisatoriske
bekvemmeligheter importert direkte fra Roma.
En rekke nye byer ble dessuten grunnlagt, blant de viktigste kan her nevnes Scarbantia (Sopron) og
Savaria (Szombathely) i Vest-Pannonia, begge lå ved handelsveien, hvor ravet ble fraktet fra Baltikum til
Aquileia; etter arkeologiske funn å dømme var Savaria også sentrum for den egyptiske Isis- og Osiris-kulten i
Ungarn; Sophianae (Pécs) og Brigetio (Szőny) kan bl.a. fremvise de tidligste spor etter kristendom på
ungarsk jord; Mursella (Árpás), Gorsium (Tác), Intercisa (Dunaújváros), samt Sirmium (Mitrovica), Mursa
(Eszék, Osijek), Siscia (Sisak) og Emona (Ljubljana) i Sør-Pannonia.
Langs limes og tvers igjennom provinsen bygget man stenbelagte militære veier som ikke bare hadde stor
strategisk betydning, men soldatenes marsjruter ble også handelsveier og dannet grunnlaget for en livlig
handel med rikets sentrale deler så vel som mellom provinsens hovedsteder. Handelen på sin side ga
grobunn for en intensivert håndverksvirksomhet (pottemaken, bronsesmedarbeid, steinhoggeri). Sosialt fikk
dette og de omfattende utbyggingsarbeider den følge at mange flyttet inn i byene, der det etter hvert oppsto
et nesten moderne klassesamfunn, differensiert i flerfoldige lag og skikt. Dels for å erstatte
arbeidskraftsmangelen på landet, fikk også slaveriet et stadig større omfang. Det at provinsen grenset opp til
Barbaricum, sikret slavehandlerne alltid en rik tilgang på nye slaver. For landbruket var det av stor viktighet
at vindruen ble innført fra Italia.
De betydelige militære styker, som til enhver tid befant seg i provisen, represen-tente ellers et sikkert og
kontinuerlig avsetningsmarked for jordbruksproduktene, ikke minst når det gjaldt korn og vin. Det
karakteristiske bosetningsmønsteret på landet var til å begynne med basert på små og mellomstore bruk,
såkalte “Villaer”, men utviklingen gikk egentlig i retning av godskonsentrasjoner, fordi storgodsene betydde
en mer lønnsom driftsform. Det ble skapt store rikdommer i denne tiden, og stadig større jordeiendommer
kom i hendene av stadig færre. Godseiernes stand besto for en stor del av veteraner som etter endt
militærtjeneste bosatte seg i provinsen; av italikere som i stort antall vandret inn i Pannonia; og av det lokale
aristokrati, som gjerne hadde sine røtter i keltisk eller pannonisk fortid.
Når det gjelder det religiøse livet så gjorde ved erobringen av Pannonia også den romerske statsreligion
og dens institusjoner sitt inntog i provinsen. Dette gjaldt også keiserkulten: etter østerlandsk mønster ble de
enkelte keisere, til å begynne med etter deres død, men etter hvert også mens de levde, opphøyet til guder,
og ble gjenstand for gudsdyrkelse. Dette var især populært blant soldatene, noe ikke minst et utall funn fra
festningene vitner om. Fra slutten av 100-tallet e.Kr. og i takt med at antallet av legionærer fra de romerskorientalske
provinser økte, fikk også ulike orientalske kultuser sin utbredelse; av dem vant især den
egyptiske Isis- og Osiris-kulten stor popularitet sammen med den persiske Mithras-kulten. I Intercisa fant
man dessunten en innskrift som forutsetter at det eksisterte en jødisk synagoge i byen. Men kløften mellom
den offisielle statsreligion og den private religiøsitet ble stadig storre. Fra 200-tallet begynte kristendommen
også i Pannonia sin seiersgang. Det er funnet en rekke tidlig-kristne symboler, devosjonelle gjenstander og
hellige steder, blant dem en innskriftstavle med en lengre beretning om martyrene fra Brigetio, og kristne
freskomalerier fra byen Sophianae. Like etter de siste store kristenforfølgelsene under keiser Diocletian ble
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 13 -