UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VII. Fra reformer og revolusjon til en absolutisme i krise
vedvarende fredelig utvikling) skulle føre Ungarn bort fra føydalismen og inn i et moderne borgerligkapitalistisk
samfunnssystem.
Hans tanker og program ble mottatt med begeistring av ungdommen og intelligentsiaen, og en del av den
mer fremskrittsvennlige adelen. De mere konservative reagerte imidlertid kraftig imot hans opplegg og idéer.
De ble anført av grev József Dessewffy. Hovedsaken var imidlertid at alle, uansett om de var for eller imot
dem, var nå nødt til å diskutere reformtankene og landets antikverte samfunnssystem.
Også Széchenyis nære venn og reisefølge, Miklós Wesselényi utga en bok. Han gikk imidlertid i A
balítéletekről (‘om feilvurderingene’, 1833) vesentlig lenger enn Széchenyi, når det gjaldt regjeringen og
dens rolle, og forsvarte sogar adelskomitatenes vis inertiae som absolutismens mest effektive hinder.
Széchenyi nøyde seg ikke med å fremlegge teoretiske programmer. Han var en gjerningers mann som
straks begynte å sette ut i live en rekke større eller mindre tiltak som tok sikte på å forbedre samferdselen og
å hjelpe landbruk og industri. Han tok bl.a. del i opprettelsen av en forretningsbank, og byggingen av en fast
kjedebroforbidelse over Donau (Lánchíd, bygget av den engelske ingeniøren Adam Clark, ferdigstilt i 1848)
mellom bydelene Pest og Buda; innføring av hesteveddeløp 4 ; regulering av elvene Donau og Tisza; innføring
av dampskipsfart på Donau og Balaton; valsemølle i Pest m.m..
Riksdagen av 1830 bar lite preg av den reformfeber som grep om seg i hele landet. Den kongelige
proposisjon skjøv nemlig reformarbeidet over til neste riksdag. Med henblikk også på begivenhetene i det
store utlandet (juli-revolusjonen i Paris, revolusjonen i Brussel og proklameringen av Belgias selvstendighet;
oppstanden i Warszawa mot den russiske tsar Nikolaj 1s tyranni, koleraepidemiet i Galicia) var det for
regjeringen viktigst å få 30 tusen rekrutter fra Ungarn, dessuten å få igjennom kroningen av Frans 1s
svaksinte (eller kanskje bare epileptiske?) sønn Ferdinand 5 (som keiser Ferdinand 1; 1835-48). De
ungarske stenderne viste seg medgjørlige. Takket være dette og den presserende internasjonale situasjon
fikk Ungarn igjen visse innrømmelser i språkspørsmålet: stattholderrådets korrespondanse, samt
domsavsigelsen ved den kgl.kurie skulle foregå på ungarsk. Dessuten kunne etter dette ingen bli ansatt i
offentlige stillinger, eller virke som advokat, uten kjennskap til ungarsk.
I 1830 nærmet det seg en stor koleraepidemi til Europa fra India og nådde Ungarns østgrenser mot
Galicia i desember 1830. For å hindre at den skulle trenge inn i landet, ble statsgrensen mot øst avsperret.
Denne sperren omfattet også landets nordøstligste komitater, noe som i neste omgang kom til å hindre
områdets fattige bønder i å reise ned til det store ungarske slettelandet Alföld for der å delta i
innhøstningsarbeidet og tjene på denne måte til livets opphold. Truet i det viset av koleraen så vel som av
sulten, reiste bøndene seg i et forbitret opprør, men de ble i en blodig aksjon slått ned av de militære.
Opprøret vakte stor forferdelse blant adelen, og mange innså nå nødvendigheten av å forbedre
bondestandens kår og rettslige stilling.
Den nye, såkalte lange riksdag (1832-36) bar da også preg av denne innstilling. For første gang
åpenbarte der seg konturene av et toparti-system, bestående av et hoffparti (med et absolutt flertall i
overhuset) og en opposisjon som til tider klarte å sikre seg flertall i underhuset for viktige reformer. Viktigst
var den frivillige grunnavløsning som skulle åpne adgang for de livegne og leilendingene til å kjøpe seg fri.
Kongen ved regjeringen avviste imidlertid de fleste av disse reformforslag. Opposisjonens forgrunnsskikkelse
var på denne tid Miklós Wesselényi, som ytret seg stadig mer åpent mot hoffet i Wien, og dikteren Ferenc
Kölcsey (1790-1838), skaperen av Himnusz, Ungarns nasjonalsang. Begge kjempet de, uredd og konsekvent,
for tidsmessige samfunnsreformer, i første rekke for befrielsen av bondestanden.
Bemerket gjorde seg der også den unge Lajos Kossuth (1802-94). Han var av en fattig lavadelig familie,
og skaffet seg advokat-utdannelse. Han var fullstendig ukjent, da han ankom riksdagsbyen Pozsony i 1832,
men var en berømt mann, da han i 1836 forlot riksdagen. Han sørget nemlig for å formidle riksdagens heftige
diskusjoner til nasjonens brede opinion ved å utgi en avis, Országgyűlési Tudósítások (‘riksdagsberetninger’;
1832-36). Det var gjennom denne at et bredt publikum for første gang fikk direkte innsyn i riksdagens arbeid
sak for sak, dag for dag. Myndighetene nektet å gi tillatelse til å trykke avisen, Kossuth omgikk derfor
sensuren ved å lage en håndskrevet avis som hadde formen av et privat brev: det inneholdt de viktigste
talene, kommentert raskt, spirituelt og fra opposisjonens synspunkt av Kossuth selv. Avisen ble så kopiert i
50-60 håndskrevne eksemplarer av den såkalte riksdagsungdommen: unge jurister og jusstuderende
(“juratene”) som samlet seg i riksdagsbyen for å skaffe seg politiske erfaringer.
Istedenfor den syke kongen, ble riket fra 1835 styrt av en liten klikk, hoffkamariljaen, bestående av
Klemens Metternich, Franz Anton Kolowrat og erkehertugene. Oppmuntret av at Den hellige allianse var blitt
fornyet i 1833, og oppskremt av reformviljen fra den ungarske riksdagens side, besluttet de å gå til et kraftig
4 Interessant nok ble hans bok om hestene (Lovakrul, 1828) også utgitt i dansk oversettelse: Om Hesteavl og
Veddeløb. Kbh.1833.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 227 -