UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VII. Fra reformer og revolusjon til en absolutisme i krise
landet var fra før av strekt hemmet av Ungarns halvkoloniale avhengighetsforhold til Østerrike, noe som fikk
sitt klareste uttrykk i den for landet så ufordelaktige tollpolitikken av Wien. I krigsårene oppsto det likevel en
tidsbetinget boom, et markert oppsving som følge av hærens ulike behov (uniform, våpen, annet
krigsmateriell), og fordi en del av rikets tradisjonelle industriområder gjennom krigshandlinger for kortere eller
lengre tid ble hindret i å produsere. I første rekke gjaldt dette tekstil- og jernindustrien, i annen rekke også
papir-, lær- og glassindustrien. Etter krigen forverret imidlertid situasjonen seg betydelig for hele industrien
generelt som følge av toll- og andre slags restriksjoner, svikt på etterspørselen og ikke minst: konkurranse
fra Englands industrielle masseproduksjon. Best gikk det med møllene og brennevinproduksjonen, men
generelt skrek hele økonomien formelig etter gjennomgripende reformer som skulle gjøre slutt på de
utidsmessige begrensninger som føydalismen i seg selv representerte for kapitalistiske produksjonsmetoder.
At i tillegg til dette ble hovedlinjene for den ungarske økonomis utvikling under hensyntagen til fremmede
interesser fastlagt av en ofte fiendtlig innstilt regjering med sete utenfor landets grenser, gjorde ikke
situasjonen nettopp lettere.
Vendepunktet for i hvert fall den politiske utvikling inntrådte med oppstanden i Napoli sommeren 1820.
Frans 1 engasjerte seg ivrig mot oppstanden: den østerrikske hær intervenerte i 1821 og slo den da også
ned.
Til dette trengte han imidlertid soldater og penger, og beordret i april 1821 å hente vel 30 tusen rekrutter
fra Ungarn. I august 1822 ga han dessuten ordre om at krigsskatten fra Ungarn ikke lenger skulle kunne
betales med sedler, men med sølvmynter – noe som alt i seg selv representerte en nær tredobling av
skatten. Forordningene utløste en enstemmig motstand i adelskomitatene som protesterte på det sterkeste
mot gjennomføringen av dem og krevde at riksdagen skulle sammenkalles. Som svar på dette sendte hoffet
militære styrker til en rekke komitater som under ledelse av keiserlige-kongelige kommissærer skulle tvinge
igjennom bestemmelsene. På tross av den tilsynelatende seier, ble regjeringens situasjon på grunn av den
vedvarende motstanden i komitatene som begynte å lamme forvaltningen, likevel uholdbar på sikt. Frans 1
ble derfor snart nødt til å gi visse innrømmelser: i 1824 gjenopprettet han den ungarske suverenitet over
Fiume og dets kystområde som er blitt fremmedgjort under Napoleonskrigene. Han innførte også toll-lettelser
for visse varer.
Disse tiltak bidro nok til å gjøre stemningen noe lettere i Ungarn, men var likevel ikke tilstrekkelige nok.
Kongen følte seg derfor etter hvert mer og mer tvunget til å bite i det sure eple og i 1825 sammenkalle den
ungarske riksdag på ny, etter hele 13 års suspendering.
REFORMTIDEN (1825—48)
Hoffet ble altså i 1825 tvunget til å innse at det ikke klarte å regjere Ungarn uten en rimelig støtte fra
adelskomitatene. Komitatene stilte imidlertid som betingelse for en overenskomst og et kompromiss mellom
regjering og adel at forfatningen ble først gjenopprettet og landet styrt ved lov og ikke ved forordninger.
Uroen i Italia kom beleilig for at også kongen innså riktigheten av dette. Han var nå villig til å gi avkall på de
mest outrerte former for absolutismen. Som et første tegn på dette, innkalte han etter 13 års suspendering
den ungarske riksdag til september 1825.
Dette var i seg selv en seier for ungarsk adelig motstand og utholdenhet. Etter vel 30 års relative stillhet
ble håpets, entusiasmens og reformenes ånd atter vekket til live i hele Ungarn.
Reformtidens begynnelse settes med god grunn til nettopp denne dato fordi på selve riksdagen og i
forbindelse med den i hele det ungarske samfunn oppsto det nå en omfattende liberal-nasjonal bevegelse,
en alminnelig streben etter politiske og sosiale forbedringer. Reformtanken fikk altså ikke bare et klart
gjennombrudd på selve riksdagen, men også i folket – selvom store deler av det, i første rekke
bondestanden, fortsatt forble politisk ubevisst. Samfunnsutviklingen er imidlertid med dette kommet så pass
langt at de nye økonomiske interesser begynte mer og mer å falle sammen med borgerlig-nasjonale og
litterære bestrebelser. Ungarns hovedproblem var nemlig fra nå av snarest mulig å kunne avskaffe sine
foreldede institusjoner og forsere utviklingen i retning av det som store deler av Vest-Europa allerede hadde
klart å nå politisk, økonomisk og sosialt. Reformperiodens årtier forut for revolusjonen i 1848 blir av de fleste
ungarere ansett som i særlig grad ærerik og minneverdig. Den førte landet ut av sin tilbakeliggenhet slik at
føydalismen kunne overlate plassen til en borgerlig samfunnsordning, stenderforfatningen til
parlamentarismen. Og da det nye, liberale Ungarn i 1848/49 ble konfrontert med den internasjonale
reaksjon, personifisert av den østerrikske keiseren og den russiske tsaren, var Ungarn blitt tidens fremste
fanebærer og forkjemper for friheten, lovprist og besynget av diktere. Heinrich Heine uttrykte seg
eksempelvis slik:
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 225 -