UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VII. Fra reformer og revolusjon til en absolutisme i krise
landbruk formådde å produsere mest av. Etter hvert ble det oppnådd rene fantasipriser på markedet, ikke
minst på det internasjonale, og mesteparten av disse pengene gikk til jordeierne selv som fra før av hadde
produsert for markedet, i store målestokk. De forsøkte nå med alle lovlige og ulovlige midler å øke denne
produksjonen, først og fremst ved å utvide det dyrkede arealet som hørte til hovedgården, for ytterligere å
øke fortjenesten. De langvarige kriger, de utallige nederlag kostet imidlertid riket enorme summer, noe som
etter hvert kraftig forstyrret Østerrikes finanser. Statens gjeld økte fra 338 millioner gylden i 1789 til 676
millioner i 1811.
Regjeringen sendte ut sedler i uavbrutt strøm som den imidlertid manglet den reelle dekning for. Følgen
ble en stadig stigende inflasjon. For å bøte på krisen, måtte hoffet i 1811 ty til en drastisk devaluering:
sedlenes verdi ble satt ned til en femtedel av deres opprinnelige pålydende. Men devalueringen skjedde uten
at Ungarn på forhånd var blitt spurt eller orientert. Da regjeringen gjorde sine overveielser angående
devalueringen, spilte også det en viss rolle at hoffet visste om de meget store inntekter Ungarns adel hadde
fått som følge av krigskonjukturen. Hoffet var også klar over at disse inntekter var skattefrie, på grunn av
adelens privilegier. Regjeringen brukte med andre ord devalueringen bevisst som et middel til å beskatte
adelen.
I og for seg var det bare rimelig at også Ungarn tok sin del i saneringen av rikets finanser, selvom landet
hadde båret en uforholdsmessig del av burdene alt når det gjaldt rekruttering og matforsyning. Ikke desto
mindre ble følgene av denne kraftige devaluering nærmest katastrofale for en stor del av adelen. Riksdagen
av 1811-12 trakk da også i tvil herskerens rett til å utsende sedler uten å innhente riksdagens samtykke på
forhånd, likeså hans adgang til å devaluere. Stenderforsamlingen protesterte unisont overfor kongen mot
krenkelsene, og forsøkte å avverge en del av devalueringens konsekvenser for Ungarn. Regjeringen holdt
imidlertid hårdnakket fast ved sitt, noe annet hadde den ikke råd til, og det kom til åpent brudd mellom
kongen og stenderne: kongen oppløste da riksdagen og kalte den ikke sammen igjen før 1825. Dermed
opphørte den relative harmonien og alliansen som til nå hadde preget forholdet mellom Frans 1 og Ungarn.
Den nasjonale motstand forflyttet seg på ny fra riksdagene til adelskomitatene.
Samtidig ble situasjonen for Ungarn betydelig vanskeligere også internasjonalt sett. I 1809, da Napoleons
makt ennå var oppadgående, lyttet Ungarns adel med den største skepsis til hans oppfordring til å bryte
båndene til Østerrike. Den forverrede situasjon var merkelig nok en direkte følge av Napoleons svekkede
maktposisjon som fra 1813 måned for måned ble stadig klarere. I april 1814 ble han til slutt nødt til å si fra
seg keisertronen og den 1.november samme år begynte de seirende europeiske makter sin langvarige
kongress i Wien med det formål å gjenopprette legitimiteten og maktbalansen, som var blitt forstyrret under
Napoleonskrigene. Kongressens førende makter Preussen, Russland og Østerrike gikk sammen i den
såkalte Hellige allianse, dannet for å bevare føydalismen og å støtte hverandre. Alliansen hadde sin brodd
mot de revolusjonære idéer og bevegelser, og konserverte i grunn forholdene i Europa frem til 1848.
Kongressen og Den hellige allianse bidro sterkt til å styrke Frans 1s og hoffets posisjon også ovenfor Ungarn
som snart fikk erfare i praksis alliansens virkelige ånd og metoder. Under Metternichs ledelse ble det nå
innført et strengt politiregime med utstrakt bruk av sensur, politispioner (“informatorer”) og det hemmelige
(politiske) politi. Ved riksdagens oppløsning i 1812 ble adelen, Ungarns politiske røst, satt ut av spill. Og da
komitatene verget seg å akseptere og sette ut i livet kongens forordninger (som jo skulle erstatte riksdagens
lover), ble de satt under voldsomt administrativt press med trusler, bestikkelser og (mot de komitater som
fortsatt nektet å etterkomme påbudene) med anvendelse av væpnede militære styrker.
Den anstrengte politiske situasjon ble ytterligere forverret av nye økonomiske problemer som var en
direkte følge av den ungarske føydalismens krise. Etter vel 20 år med sammenhengende kriger og høy
krigskonjuktur falt nå etterspørselen etter jordbruksprodukter drastisk. Kapitalen som ble dannet i krigsårene,
ble nesten i sin helhet utslettet ved en ny devaluering i 1816 med 40 prosent nedskriving av seddelverdien.
Det tilbakeliggende ungarske jordbruk var i første rekke basert på hoveri, et system som alt i seg selv var
svært lite egnet til å øke produktiviteten og være konkurransedyktig. Dertil kom de til dels sterkt avleggse
produksjonsmetodene (bl.a. bruken av brakjord) og redsskaper, dårlige veiforhold, et utilstrekkelig indre
marked og samtidig svikt i utførselen (dette siste skyldtes delvis også billig russisk korn, som på denne tiden
for første gang oversvømmet hele Europa). En vei ut av uføret ville blitt modernisering av det ungarske
jordbruk, men langtfra alle jordeiere hadde innsett nødvendigheten av dette, det var dessuten mangel på
personell med høyere agrarutdannelse. Men fremfor alt var det nesten umulig å skaffe kreditt, ikke minst
som følge av den strenge ungarske odelsrett, “der nicht nur die Versteigerung eines verschuldeten Gutes
untersagte, sondern das Eintreiben von Schulden aller Art überaus erschwerte” 2 . Godseierne måtte følgelig
ut med skyhøye ågerrenter for i det hele tatt å kunne oppta noe lån. Ikke desto mindre og på tross av alt
dette, ble en betydelig del av adelen etter hvert dypt forgjeldet. Etableringen og utviklingen av industrien i
2 Die Geschichte Ungarns. Red.: E.Pamlényi. Budap.1971: 257.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 224 -