UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VII. Fra reformer og revolusjon til en absolutisme i krise
Hans filosofiske hovedverk er Mémoires philosophiques ou la nature dévoilée (1788). Han var tilhenger av
Josef 2s reformpolitikk og forfattet, ennå mens Josef 2 levde, et flyveskrift mot aristokratene og prelatene
(Oratio ad proceres, 1790). Han strevet etter en politisk karriere og stilte seg i Leopold 2s tjeneste som
politispion som leverte hemmelige meldinger til keiserens politisjef om stemningen og undergrunnsbevegelsen
i Ungarn. Etter Leopold 2s død mistet han denne stilling. I et åpent brev til keiser Frans 1,
forfattet i slutten av 1792 og utbredt i manuskriptform, gjorde han hoffets antireformistiske og antifranske
politikk til latter. Han kom deretter snart i nær kontakt med juristen József Hajnóczy (1750-95), en av de mest
ansette blant de reformvennlige, og gjennom ham med i klubben til motstandsbevegelsen. Etter kort tid
overtok han selv ledelsen av den som ble den første ungarske republikanerbevegelse, også kalt de
ungarske jakobinere. Han grunnla da to ulike hemmelige selskaper: Reformistenes selskap (Reformátorok
társasága) som skulle samle de moderate adelige med det formål å avskaffe kongedømmet, berøve
aristokratene og prelatene sine privilegier, og omforme landet til en adelig republikk. – Det andre var
Frihetens og likhetens selskap (Szabadság és egyenlőség társasága), hvis formål var å gjøre slutt på
føydalismen, omgjøre Ungarn til en forbundsrepublikk, oppheve alle privilegier og omforme samfunnet etter
jakobinernes idéer.
De to selskaper ble aldri til noen massebevegelse, samlet hadde de vel 200-300 medlemmer rundt om i
landet, de fleste dog i hovedstaden. Ingen av jakobinerne hadde tenkt på å vinne den største
samfunnsklasse, bondebefolkningen, over på bevegelsens side.
I slutten av juli 1794 kom politiet i Wien over en jakobinsk sammensvergelse i keiserstaden. Blant de
arresterte var også Ignác Martinovics som under forhøret avslørte de to ungarske jakobinerorganisasjoner.
Dette førte omgående til omfattende arrestasjoner i Ungarn, og i løpet av høstmånedene ble 42 personer
bragt av politiet til Wien og fengslet. De ble våren 1795 stilt for retten, anklaget for sammensvergelse og
høyforræderi. Syv av dem ble dømt til døden (I. Martinovics, J.Hajnóczy, J.Szentmarjay /1767-95/,
J.Laczkovics /1754-95/, J.Sigray /1760-95/, P. Őz /1766-95/ og S.Szolárcsik /1766-95/) og henrettet, mens
de fleste andre fikk lange fengselsstraffer, blant dem den ledende skikkelse innen den litterære fornyelse i
Ungarn, Ferenc Kazinczy, dikterne János Batsányi (1763-1845), Ferenc Verseghy (1757-1822) og László
Szabó Szentjóbi (1767-95). Prosessen og de harde straffene gjorde et dypt inntrykk på opinionen i Ungarn.
Mest skremt ble imidlertid den unge palatinen, erkehertug Aleksander Leopold som snart etterpå sendte et
memorandum til sin bror, keiser Frans 1 som hevdet at det var nødvendig å opprettholde absolutismen,
stendersamfunnet og livegenskapet. Han skal tidligere ha vært vennlig stemt overfor reformidéene, men
redselen for en eventuell revolusjon i Ungarn etter fransk mønster drev ham nå til å utarbeide et reaksjonærtkonservativt
program som inneholdt alle de ingrediensene som fra nå av og i økende grad kom til å
kjennetegne Frans 1s og Metternichs epoke: sensur, politimakt og -vold, bannlysning av alle liberale idéer,
bevegelser, fremskritt og reformer, opprettholdelsen av ro og orden for enhver pris – av frykt for eventuelle
franske tilstander. Også keiserens tidligere forsiktige velvilje ble med ett som blåst bort.
NAPOLEONSKRIGENE OG DERES ØKONOMISKE FØLGER
Tider fra 1792 til 1815 var dominert av krigen mellom Frankrike på den ene side og Europas store
dynastier samt England på den andre. Krigens mål var, da den startet, å tilintetgjøre den franske revolusjon.
Den ble ført med vekslende hell inntil Napoleon endelig klarte å vende krigslykken over på franskmennenes
side i sitt berømte norditalienske felttog 1796-97. I årene 1800-1807 ledet han en rekke vellykede fettog mot
nabolandene, og etter freden i Tilsit ble Frankrike den sterkeste makt i Europa. Men keiser Napoleons rene
erobringskriger gjaldt ikke lenger Frankrikes, enn si revolusjonens forsvar, og fremkalte derfor en berettiget,
samlet motstand i de berørte landene. Østerrike stilte seg fra første stund i spissen for den antifranske kamp,
i allianse med Preussen, Russland og England, men led en rekke nederlag (bl.a. ble hovedstaden Wien
erobret av franskmennene to ganger, i 1805 og 1809), og måtte slutte flere ydmykende fred med Napoleon.
Etter dannelsen av Rhinforbundet, som satte punktum for Det tysk-romerske keiserriket etter 1006 års
eksistens, måtte Frans 1 (som keiser Frans 2) gi avkall på den tyske keisertittel, og nøye seg fra nå av med
å kalle seg arvekeiseren av Østerrike. Like bittert var det nok for Frans 1 å måtte gå med på å la Napoleon
gifte seg med datteren, Marie Louise i 1810. I 1812 ble dessuten Østerrike nødt til å støtte Napoleon med 30
tusen mann i hans store krig mot Russland, og dets eneste allierte akkurat da, Sverige (som til gjengjeld ble
lovet Norge for denne støtten). Napoleons skjebne ble imidlertid snart beseglet i slagene ved Leipzig 1813
(“folkenes slag”) og Waterloo 1815.
Den ungarske adel var fullstendig klar over at idéene til den franske revolusjon hadde en klar brodd mot
alle føydale privilegier. Den ble dessuten kraftig oppskremt ved å se at disse idéer hadde allerede ført til en
helt ubetydelig jakobinersk sammensvergelse i selve Ungarn. Bare et ytterst tynt lag av adelen klarte å heve
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 222 -